Åsne Seierstad og Alf van der Hagen på Litteraturhuset i Skien onsdag 13. mai 2026

Onsdag 13. mai 2026 var det fullsatt i Dovregubbens hall da Åsne Seierstad besøkte Litteraturhuset i Skien til bokbad med Alf van der Hagen. Rundt 800 mennesker hadde møtt frem for å høre samtalen om boka «Ufred«, som både har mottatt Brageprisen og Bokhandlerprisen. Seierstad har nå utgitt åtte bøker, og jeg har lest alle bortsett fra «Afghanerne», som foreløpig ligger og venter på meg.

Åsne Seierstad (f. 1970) fortalte at hun trodde den store interessen i Skien kanskje kunne ha sammenheng med at en av hovedpersonene i «Ufred», Andrej Medejev, faktisk har bodd i Skien i en periode.

Alf van der Hagen åpnet bokbadet med å beskrive hvordan «Ufred» er bygget opp. Første del handler om Andrej Medejev. Andre del handler om Åsnes reise til Sibir for å besøke Andrejs slektninger. Tredje del handler om journalister og motstandskampen mot regimet i Russland.

Åsne fortalte at hun fikk interesse for Andrej Medejev da han kom til Norge som flyktning og lot seg intervjue på Dagsrevyen. Hun tenkte umiddelbart at dette var en person hun måtte komme i kontakt med. Hun møtte en ung mann som hele tiden skapte konflikter rundt seg, men som samtidig var en briljant forteller med en svært spennende historie.

Så kom spørsmålet om hvor hennes interesse for Russland egentlig startet. Alf van der Hagen presiserte at han ønsket et kort svar. Det fikk Åsne til å bryte ut i latter. Hvorfor skulle vi snart forstå. Det var nemlig ikke mulig å få henne til å svare kort, og egentlig lot hun seg også i begrenset grad styre av spørsmålene hans. Det gjorde imidlertid samtalen desto mer levende. For hun hadde mye på hjertet, og den drøye timen som var satt av til bokbadet var bare så altfor kort.

Russlandsinteressen begynte da hun som 20-åring besøkte faren og broren i Leningrad i 1990. Faren var der på et forskningsopphold. Dette var året etter murens fall, og kanskje det verst tenkelige tidspunktet å komme til Sovjetunionen på. Det var vanskelig å få tak i mat, og butikkhyllene var stort sett tomme. Sovjetunionen eksisterte fortsatt frem til 1991, før hele systemet brøt sammen.

Selv vandret hun rundt i gatene der Fjodor Dostojevskijs romanfigurer hadde levd sine liv. Faren hennes oppfordret henne til å besøke universitetet for å fortelle om Norge, et land de fleste russere visste svært lite om. Der traff hun en jente fra Estland som bodde i et bokollektiv. Hun tilbød Åsne å flytte inn dersom hun ønsket å studere der. For utlendinger var det svært vanskelig å finne bolig, og hun kunne få overta plassen til en student som aldri dukket opp.

Tilbake i Norge begynte Åsne å studere russisk i januar 1991. Hun skjønte raskt at språket var så vanskelig at hun måtte lære det i Russland dersom hun virkelig skulle mestre det. Derfor grep hun muligheten den estiske jenta hadde gitt henne.

Mens hun studerte i Leningrad, skiftet byen navn tilbake til St. Petersburg i 1991. Her lærte hun seg virkelig russisk. Hun beskrev også hvordan vinduet fra Russland mot verden, og særlig mot Vesten, rundt 1993 sto helt åpent.

På denne tiden traff hun en mann som kjente et parlamentsmedlem som var en tydelig motpol til Boris Jeltsin. For å få tilgang til ham fikk hun beskjed om at hun måtte utgi seg for å være journalist. Ingen ville nemlig gidde å snakke med en student. Hun bemerket at det var langt enklere å lyve om slike ting før internett eksisterte. Det var under dette intervjuet hun faktisk bestemte seg for at hun ville bli journalist.

Etterpå renskrev hun intervjuet på en manuell skrivemaskin. Det tok omtrent en uke.

Da hun kom hjem til Norge, sendte hun intervjuet til flere aviser. De mente saken for lengst hadde mistet nyhetsinteressen. Men Arbeiderbladet tok imot teksten hennes, og ansatte henne som Moskva-korrespondent. Avisen mente det var enklere å lære en som kunne russisk å bli journalist enn å lære en journalist russisk.

I 1994 ble hun krigskorrespondent. Dette fikk Alf van der Hagen til å spørre om hun alltid hadde vært «vill og gæren» og risikosøkende. Åsne fortalte at hun fikk lite godt både i orden og oppførsel på skolen. Hun ble ofte tatt ut av klasserommet og plassert alene på et eget rom. Samtidig gjorde hun det godt i alle andre fag. Så la hun til, til stor latter i salen, at dersom man får et barn som er urolig, så er det likevel håp. Barnet kan jo bli krigskorrespondent.

Avisen ønsket å forstå bakgrunnen for krigen i Tsjetsjenia. Derfor måtte hun reise dit. Det gikk verken rutefly eller tog. Løsningen ble å møte opp hos forsvarsdepartementet og spørre om plass på et militærfly. Selv om hun ble frarådet å dra, fikk hun til slutt en billett. Hun ble satt av i Groznyj mens soldatene fløy videre til slagmarken. Hun var bare 25 år gammel.

Hun hadde ingen steder å bo. Så møtte hun en kvinne som bar på bøtter med vann. Åsne spurte hvor det var mulig å finne husly. «Bli med meg», svarte kvinnen. Dermed fikk hun et sted å bo. De første dagene turte hun nesten ikke å gå ut, fordi bombingen foregikk overalt.

På spørsmål om sitt menneskesyn svarte Åsne at hun stoler på folk til det motsatte er bevist. Hun tror generelt godt om mennesker, men understreket at hun ikke er naiv.

Hun fortalte også om sin aller første krigsreportasje. En av kvinnene hun bodde hos skulle føde. Mannen hennes og deres fire år gamle barn var drept, og kvinnen hadde selv splinter i brystet. Åsne fulgte henne og de andre kvinnene til sykehuset der fødselen skulle skje. Hun beskrev det som en svært sterk opplevelse.

Da fullskalakrigen i Ukraina startet 24. februar 2022, var det umulig for freelancejournalister å komme inn i Russland. Alle journalister reiste til Ukraina. Selv var hun i sluttfasen med boka «Afghanerne», som ble ferdig i november 2022, og det passet derfor ikke å skifte fokus akkurat da.

Da boka var utgitt, søkte hun om visum til Russland som forfatter. Hun understreket hvor viktig det er å operere i tråd med visumgrunnlaget. Gjør man ikke det, kan man få store problemer under oppholdet.

Senere oppdaget hun at Andrej Medejevs advokat var en tidligere studiekamerat fra Blindern. Hun tok kontakt med ham, og han mente at Andrej hadde behov for å fortelle sin historie. De første 130 sidene av «Ufred» handler om Andrej og livet hans. Her bruker Seierstad et nærmest allvitende fortellergrep der forfatteren selv er nesten fraværende. I resten av boka er hun derimot tydelig til stede som jeg-person.

Andrej Medejevs livsmotto var at «det viktigste er å overleve». I starten tilhørte han Wagner-gruppens elitestyrke. Elitepreget forsvant imidlertid da gruppen begynte å rekruttere fanger fra fengslene. Rundt 75 prosent av fangene som ble sendt til fronten døde.

Åsne fikk forfattervisum i juni 2023 og reiste deretter til Sibir.

Samtalen dreide seg også inn på radikalisering. Åsne mente dette ofte handler om unge menn som mangler en farsfigur. I voldelige og patriarkalske kulturer, der mødre ofte har lav status, oppstår et sterkt behov for å hevde seg. Andrejs far var ekstremt voldelig og alkoholisert. Etter morens død havnet Andrej på barnehjem. Senere fulgte fengselsstraff og rekruttering til krigen på Krim i 2014, som jo var starten på Ukrainakrigen. Han og andre innsatte ble lovet at fengselsstraffen ville bortfalle dersom de vervet seg. Det viste seg ikke å stemme. Etter tjenesten måtte de tilbake i fengsel. Myndighetene var ikke til å stole på.

Åsne understreket samtidig at Andrej Medejev åpenbart var svært talentfull, og at han kunne ha fått et helt annet liv dersom han hadde vokst opp under bedre forhold. Han hadde lest mange av de russiske klassikerne og var svært kunnskapsrik. Hun sa også noe interessant om det russiske skolevesenet, som fortsatt legger stor vekt på de store klassikerne i undervisningen.

I Sibir møtte hun Andrejs tante Alja. Åsne spurte henne om det kunne være farlig å ha henne som gjest. Tanten trodde ikke det, men understreket at Åsne måtte fremstå som «en venninne fra byen». Selv om Åsne snakket russisk, ville aksenten avsløre at hun ikke var russisk. Derfor kunne hun ikke snakke når de var ute blant folk. Tanten hadde aldri vært utenfor landsbyen sin og forsto ikke hvorfor Russland førte krig mot Ukraina. «Russland trenger vel ikke mer land?» sa hun.

Åsne fortalte også at mange russere tror årsaken til krigen er at Ukraina innførte språklover som forbød russisktalende å bruke sitt eget språk. Dette er den fortellingen den russiske propagandaen gir dem.

Samtidig finnes det VPN-løsninger som gjør det mulig å følge vestlige medier. Omtrent en fjerdedel av Russlands befolkning har slik tilgang.

Den siste delen av «Ufred» handler om Dmitrij Muratov, som mottok Nobels fredspris for sitt arbeid for ytringsfriheten. Etter Sovjetunionens fall i 1991 var han med på å starte avisen Novaja Gazeta sammen med andre journalister.

Mot slutten av samtalen kom de inn på hvordan «Ufred» nå oversettes til engelsk, tysk, fransk, italiensk og flere andre språk. Alf van der Hagen spurte om bøkene hennes går ut på dato. Åsne mente det er lite substansielt som har endret seg siden boka kom ut i september 2024. Hun har riktignok skrevet et nytt etterord, men dette handler først og fremst om menneskene hun møtte under arbeidet. Fordi hun skriver som reporter og ikke som analytiker, tror hun bøkene vil ha verdi også i fremtiden. Reportasjebøker lever på mange måter videre. Hun viste blant annet til bøker skrevet om Vietnamkrigen. Samtidig siterte hun historikeren Antony Beevor: «I don’t comment ping pong!»

Helt til slutt sa hun noe som ble hengende igjen i salen: Det kommer absolutt ingen lekkasjer fra Kreml. Ingen. Vi vet svært lite om hva som faktisk beveger seg i hodene på makthaverne der, i motsetning til hva vi ofte gjør i USA.