Når drømmen om Amerika møter ruinene etter Europa
Tidligere i år kom jeg over DVD-en av «The Brutalist» under en av mine turer til Oslo. Jeg kjøpte den nærmest på impuls, men det skulle likevel ta litt tid før jeg faktisk fikk sett filmen. Ikke fordi jeg tvilte på den, men fordi dette er en film som krever noe av oss som seere. Med en spilletid på rundt tre og en halv time må man nesten sette av en hel ettermiddag eller kveld sammenhengende. Det er ikke en film man setter på mellom andre gjøremål.
Men for en film dette viste seg å være. Den tok nesten pusten fra meg. Ikke gjennom store effekter eller ytre dramatikk alene, men gjennom tyngden i historien, den følelsesmessige intensiteten og måten filmen langsomt trekker oss inn i et menneskes liv etter at alt allerede er gått i stykker. Da rulleteksten kom, satt jeg igjen med følelsen av å ha sett noe langt større enn en vanlig filmfortelling.
Filmen er regissert av Brady Corbet, som tidligere har gjort seg bemerket med filmer som «The Childhood of a Leader» og «Vox Lux«. Corbet er kjent for kompromissløse og ambisiøse filmer, og med «The Brutalist» har han laget sitt mest monumentale verk så langt. Filmen varer som sagt i tre og en halv time, inkludert pause. Likevel er det merkelig hvor lite man egentlig tenker over lengden mens man ser den. Jeg gjorde i hvert fall ikke det. Tvert imot opplevde jeg filmen som totalt oppslukende. Den har en egen rytme som trekker oss inn i hovedpersonens liv, erfaringer og stadig mer smertefulle møte med det amerikanske samfunnet.
Filmen er ikke basert på en virkelig historie, men den føles likevel dypt sann. Den henter tydelig inspirasjon fra mange historier om europeiske jøder som overlevde Holocaust og forsøkte å bygge opp livene sine på nytt i USA etter krigen. Forestillingen om Amerika som frihetens og mulighetenes land blir gradvis utfordret gjennom hele filmen.
I sentrum står László Tóth, spilt med enorm intensitet av Adrien Brody. Han er en ungarsk-jødisk arkitekt som overlevde konsentrasjonsleiren Buchenwald og kommer til USA etter krigen. Før krigen var han en høyt respektert arkitekt i Europa, formet av modernismen og Bauhaus-tradisjonen. Men i Amerika betyr fortiden lite. Der er han først og fremst en immigrant uten penger, uten nettverk og uten sikkerhet.
Kona Erzsébet, spilt av Felicity Jones, kommer ikke til Amerika før flere år senere. Hun blir værende igjen i Europa fordi hun føler ansvar for niesen sin. Også dette sier noe viktig om filmen: krigen slutter ikke nødvendigvis når freden kommer. Mennesker fortsetter å leve med splittelsen, skyldfølelsen og tapene lenge etterpå.
László blir fullstendig prisgitt oppdragsgiverne sine. Den ene dagen får han store muligheter. Den neste står han nærmest på gata igjen. Han forsøker desperat å holde fast ved sin identitet som kunstner og arkitekt i et samfunn hvor alt handler om penger, makt og hvem som eier prosjektet. Etter hvert innleder han et samarbeid med den velstående industrimannen Harrison Lee Van Buren, spilt av Guy Pearce. Forholdet mellom dem blir stadig mer komplekst og ubehagelig. Filmen handler dermed også om kunstnerens avhengighet av mektige menn med penger. Han må tåle alt: oppdragsgiverens humørsvingninger og innfall, raseriutbrudd … og til slutt også overgrep …
Arkitekturen står helt sentralt i filmen. László arbeider innenfor brutalismen som er en arkitekturstil preget av rå betong, monumentale former og en nesten kompromissløs materialbruk. Tilværelsen hans er også preget av brutalitet. Tittelen «The Brutalist» får derfor en dobbel betydning. Den peker både mot brutalistisk arkitektur og mot brutaliteten i livet han møter. Amerika fremstilles ikke som et varmt og inkluderende samfunn, men som et sted der mennesker hele tiden må bevise sin verdi. Det finnes ikke noe sikkerhetsnett. Ingen trygghet.
Samtidig blir det tydelig at de indre sårene er de verste. László bærer med seg erfaringene fra Holocaust i alt han gjør. Han forsøker å fungere, å arbeide, å skape noe stort og varig, men traumene ligger hele tiden under overflaten. Etter hvert tyr han også til narkotika for å holde ut presset og smerten.
Det som gjør sterkest inntrykk på meg, er hvordan filmen skildrer ensomhet og fremmedgjøring. Ikke på en sentimental måte, men nærmest fysisk. Vi ser et menneske som forsøker å skape mening gjennom arbeidet sitt, samtidig som verden rundt ham gradvis bryter ham ned. Filmen sier også noe dypt ubehagelig om forholdet mellom Europa og Amerika etter krigen. Europa ødela sine jøder. Amerika tok imot dem, men ofte uten egentlig å forstå hva de hadde vært gjennom eller hvem de var. For mange ble «løsningen» etter hvert å reise til Israel, det nye lovede landet for jøder i Midtøsten. De følte seg ikke hjemme eller velkommen noe sted …
Visuelt er filmen helt enestående. Fotograferingen er storslått uten å bli tom estetikk. Den tunge betongen, de monumentale bygningene og de store rommene speiler menneskene i filmen. Alt føles massivt, hardt og kaldt. Samtidig finnes det små øyeblikk av varme og ømhet underveis, noe som gjør filmen enda sterkere emosjonelt.
Reaksjonene på filmen har vært svært sterke. Mange kritikere har omtalt den som en av de viktigste amerikanske filmene på mange år og rost dens ambisjonsnivå, visuelle uttrykk og Adrien Brodys skuespillerprestasjon. Andre har ment at filmen tidvis blir for selvbevisst og monumental. Men selv kritiske anmeldelser har gjerne anerkjent hvor usedvanlig ambisiøs filmen er, og dette sier mye om filmens kvaliteter.
Filmen mottok en lang rekke priser og nominasjoner, blant annet for regi, foto, manus og skuespill. Brady Corbet vant blant annet BAFTA for beste regi, mens Adrien Brody mottok flere priser for hovedrollen. Filmen fikk også stor oppmerksomhet under filmfestivalen i Venezia og ble raskt omtalt som en sterk Oscar-kandidat. Til slutt var det kun Adrien Brody som mottok Oscarstatuetten.
For meg er «The Brutalist» først og fremst en film om hva mennesker forsøker å bygge etter at livet er blitt knust. Om kunst som overlevelse. Om traumer som aldri helt slipper taket. Og om hvor vanskelig det er å finne et hjem når historien og alt du har bygget opp i løpet av livet allerede er revet bort én gang …
I og med at det er en stund siden DVD´en hadde release, går jeg uten videre ut fra at det nå bør være mulig å strømme den. Jeg anbefaler filmen sterkt! Se den! Sett av god tid, og ikke bekymre deg for filmens lengde. Dette glemmer du mens du ser filmen.
- Manus: Brady Corbet og Mona Fastvold
- Produksjonsår: 2024
- Spilletid: 215 minutter (ca. 3 timer og 35 minutter, inkludert pause)
- Nasjonalitet: USA / Storbritannia / Ungarn
- Hovedroller: Adrien Brody, Felicity Jones, Guy Pearce
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
