Når ondskapen får et ansikt

Det finnes filmer som forsøker å forklare historien gjennom store slag, dramatiske hendelser og tydelige helter og skurker. Og så finnes det filmer som går inn i de langt mer ubehagelige spørsmålene: hvordan ser ondskap egentlig ut når man møter den ansikt til ansikt? Hvordan kan mennesker som har medvirket til ufattelige forbrytelser samtidig fremstå intelligente, sjarmerende og tilsynelatende helt rasjonelle?

Jeg kjøpte DVD´en med filmen «Nürnberg» på en av mine siste Oslo-turer tidligere i år. Det skal være mulig å strømme den – som et alternativ til å kjøpe DVD´en.

Dette er først og fremst et psykologisk drama om makt, manipulasjon, skyld og menneskets evne til å rettferdiggjøre det ufattelige. Ikke bare en film om Nürnbergprosessene, men også om menneskene som satt på cellene sine og ventet på at historien skulle dømme dem.

Filmen er regissert av James Vanderbilt, som kanskje er mest kjent som manusforfatter bak filmer som «Zodiac«, «The Amazing Spider-Man» og «White House Down«. «Nürnberg» viser en litt annen side av Vanderbilt enn hva thrillersjangeren kan gi inntrykk av. Her er tempoet roligere, mørkere og mer ettertenksomt. Filmen er basert på Jack El-Hais bok «The Nazi and the Psychiatrist«, og forsøker å komme tett på de psykologiske mekanismene bak noen av de mest groteske forbrytelsene i moderne historie.

Filmen fikk gjennomgående gode anmeldelser, selv om enkelte kritikere mente at den tidvis ble noe melodramatisk. Særlig Russell Crowe fikk mye ros for sin tolkning av Hermann Göring. Ved premieren under Toronto International Film Festival mottok filmen stående applaus, og den ble senere nominert til flere internasjonale priser.

Det er først og fremst skuespillerprestasjonene som bærer denne filmen.

Russell Crowe er nærmest ugjenkjennelig som Hermann Göring. Ikke bare la han betydelig på seg for rollen. Han arbeidet også med tysk uttale og med å skape den særegne kombinasjonen av arroganse, sjarm og manipulasjon som gjorde Göring til en så farlig personlighet. Crowe spiller ham ikke som et monster. Det er nettopp dette som gjør skuespillerprestasjonen så imponerende. Göring fremstår intelligent, sosialt begavet, humoristisk og til tider nesten sympatisk. Men under overflaten ligger den totale mangelen på moralske grenser. Crowe klarer å vise hvordan karisma kan bli et maktmiddel i hendene på et menneske uten samvittighet.

Overfor ham står Rami Malek som psykiateren Douglas Kelley. Jeg forbinder fremdeles Malek sterkt med hans intense og nærmest transformerende rolleprestasjon som Freddie Mercury i «Bohemian Rhapsody«. Også her spiller han et menneske som gradvis trekkes inn i en psykologisk besettelse. Kelley får ansvaret for å evaluere de fengslede nazitoppene før Nürnbergprosessene. Oppgaven hans er å vurdere om de er psykisk skikket til å stilles for retten. Men etter hvert blir forholdet mellom Kelley og Göring langt mer komplisert enn et vanlig forhold mellom lege og fange.

Kelley forstår tidlig at han må vinne Görings tillit dersom han skal komme inn bak fasaden. Han begynner å kartlegge personligheten hans, tankemønstrene, narsissismen, manipulasjonen og behovet for kontroll. Samtidig oppdager han noe dypt ubehagelig: Göring er ikke gal. Han er fullt rasjonell. Det gjør hele prosjektet enda mer skremmende. Ondskapen kommer ikke nødvendigvis fra sinnssykdom, men fra ideologi, maktbegjær og moralsk frakobling.

En av filmens mest interessante sider er nettopp hvordan den viser Görings forståelse av politikk og maktspill. På et tidspunkt sier han at man aldri kan ta som en selvfølge at ens egne allierte vil støtte en. Filmen viser hvordan lojalitet i totalitære systemer ofte er bygget på frykt, opportunisme og egeninteresse snarere enn ekte overbevisning.

«Nürnberg» er basert på virkelige hendelser. Etter krigen satt 22 ledende nazister fengslet mens de ventet på rettssaken som skulle forandre folkeretten for alltid. Dette var første gang verdenssamfunnet forsøkte å stille politiske og militære ledere personlig ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten gjennom en internasjonal domstol. Hele rettsoppgjøret reiste grunnleggende juridiske spørsmål: Hvem hadde jurisdiksjon? Kunne man dømmes etter rettsregler som i liten grad var formulert før handlingene fant sted? Hvordan skulle man håndtere forbrytelser begått på tvers av landegrenser og under dekke av statlig autoritet?

Her tenkte jeg flere ganger på boka «Tilbake til Lemberg» av Philippe Sands. Sands viser hvordan begrepene «forbrytelser mot menneskeheten» og «folkemord» vokste frem nettopp i kjølvannet av Nürnbergprosessene. Filmen berører dette indirekte, men tydelig nok til at man forstår hvor banebrytende denne rettsutviklingen faktisk var. Nürnbergprosessene handlet ikke bare om å straffe enkeltpersoner. De handlet også om å etablere et nytt juridisk prinsipp: at statsledere ikke står over retten. (Lenken peker til min anmeldelse av Philippe Sands bok her på bloggen.)

Det er kanskje dette som gjør filmen så urovekkende aktuell. For «Nürnberg» handler ikke bare om fortiden. Den handler om hvor skjør sivilisasjonen egentlig er. Om hvor raskt språk, propaganda og autoritær tenkning kan bryte ned moralske barrierer. Og om hvor viktig det er at rettsstaten faktisk våger å stille makthavere til ansvar.

James Vanderbilt forsøker ikke å gjøre dette til lett underholdning. Tvert imot er dette en tung film. Enkelte steder kanskje litt for tung og forklarende. Men samtidig er det vanskelig å riste den av seg etterpå. Særlig fordi den insisterer på noe vi kanskje helst vil slippe å tenke på: at menneskene bak historiens verste forbrytelser ikke nødvendigvis fremsto som monstre i det daglige. Det som Hannah Arendt kalte «ondskapens banalitet«, jf. blant annet filmen om henne – «Hannah Arendt«. Nettopp derfor var de så farlige. (Lenken peker til min anmeldelse av filmen her på bloggen.)

Originaltittel: Nuremberg
Regi: James Vanderbilt
Basert på: The Nazi and the Psychiatrist av Jack El-Hai
Sjanger: Historisk drama / psykologisk thriller
Produksjonsland: USA
Spilletid: 2 timer og 28 minutter
Hovedroller: Russell Crowe (Hermann Göring), Rami Malek (Douglas Kelley), Michael Shannon (Robert H. Jackson)