Anmeldelse av «Finn din Ikigai – japanske hemmeligheter for et langt og meningsfullt liv» av Héctor Garcia og Francesc Miralles (2016 – på norsk 2017)

Når livet får en dypere mening – om japansk livskunst, motstandskraft og veien til et langt liv

Det hender at bøker blir stående lenge ulest i bokhyllen uten at man helt vet hvorfor. «Finn din Ikigai» av Héctor García og Francesc Miralles er en slik bok hos meg. Jeg kjøpte den for flere år siden, antakelig fordi jeg ble nysgjerrig på den enorme internasjonale suksessen boka fikk. Likevel ble den stående. Kanskje fordi jeg tenkte at dette først og fremst var enda en typisk selvhjelpsbok.

Men da jeg først begynte å lese, oppdaget jeg raskt at dette var en bok det var både lett og interessant å komme gjennom. Ikke fordi den nødvendigvis inneholder revolusjonerende tanker, men fordi den er skrevet med en varm og inviterende tone, og fordi den kombinerer japansk livsfilosofi, forskning, intervjuer og konkrete råd på en måte som gjør stoffet tilgjengelig. Boka er også relativt kort og oversiktlig bygget opp. Det gjør at den aldri føles tung, selv når den beveger seg inn på eksistensielle spørsmål om mening, aldring, stress og livskvalitet.

Héctor García og Francesc Miralles har begge bakgrunn som forfattere og formidlere med sterk interesse for japansk kultur og filosofi. García har bodd mange år i Japan, mens Miralles særlig er kjent for bøker om psykologi, personlig utvikling og livsfilosofi. Sammen forsøker de å forstå hvorfor enkelte mennesker ikke bare lever svært lenge, men også ser ut til å bevare livsglede, vitalitet og mening langt opp i alderdommen.

Utgangspunktet for boka er begrepet ikigai. Et japansk ord som vanskelig lar seg oversette direkte, men som kan forstås som «grunnen til å stå opp om morgenen», eller det som gir livet mening og retning. Ifølge forfatterne har alle mennesker en ikigai, men mange mister kontakten med den underveis i livet fordi hverdagen fylles av stress, prestasjonspress, plikter og forventninger utenfra.

For å utforske dette reiste forfatterne til Okinawa i Japan, et område kjent for å ha en uvanlig høy andel mennesker over hundre år. Det er særlig landsbyen Ogimi som står sentralt i boka. Her intervjuet de eldre mennesker som fremdeles er aktive, sosiale og tilsynelatende fulle av livskraft, lenge etter at de fleste i vår del av verden ville ha trukket seg tilbake fra det meste.

Det mest interessante er kanskje at de eldste menneskene ikke først og fremst peker på medisiner, dietter eller avanserte helseprogrammer når de forklarer hvorfor de lever så lenge. Det de snakker om, er langt mer grunnleggende ting:

• å holde seg i aktivitet,
• ha mennesker rundt seg,
• føle seg nyttig,
• spise moderat,
• le mye,
• unngå bitterhet,
• og bevare nysgjerrigheten på livet.

Mange av dem fortsetter å arbeide langt opp i alderdommen, ikke fordi de må, men fordi arbeid gir rytme, identitet og mening. Dette gjorde inntrykk på meg under lesningen. I vår del av verden forbindes ofte det gode liv med frihet fra arbeid og forpliktelser. I boka fremstilles passivitet nærmest som en fare. Kroppen og sinnet må brukes for å holde seg levende.

Et annet viktig tema er fellesskap. De eldre i Okinawa lever ikke isolerte liv. De inngår i sterke sosiale nettverk og møtes jevnlig. Ensomhet trekkes frem som en langt større helserisiko enn mange kanskje er klar over. Flere steder i boka understrekes det at følelsen av tilhørighet er avgjørende både for psykisk og fysisk helse.

Forfatterne skriver også mye om hvordan moderne mennesker lever i konstant alarmberedskap. Vi fyller dagene med informasjon, varsler, skjermer og stress. Derfor vies det betydelig plass til japanske filosofiske tradisjoner som søker det motsatte:

• ro,
• enkelhet,
• nærvær,
• langsomhet,
• og aksept av livets ufullkommenhet.

Her kommer blant annet begrepene wabi-sabi og anti-skjørhet inn. Wabi-sabi handler om å se skjønnheten i det uperfekte, forgjengelige og ufullstendige. En sprukket kopp kan være vakker nettopp fordi den bærer spor av levd liv. Anti-skjørhet, inspirert av Nassim Nicholas Taleb, handler om hvordan mennesker og systemer faktisk kan bli sterkere gjennom motgang og belastning – dersom belastningen ikke blir ødeleggende stor.

Boka argumenterer dermed mot ideen om det perfekte livet. Det perfekte mennesket. Den perfekte kroppen. Den perfekte karrieren. I stedet løftes det frem en mer jordnær og menneskelig livsforståelse: at mening ofte finnes i det enkle og nære.

Et av de mest interessante partiene i boka handler om kostholdet på Okinawa. Forfatterne beskriver hvordan de eldste spiser relativt lite, og gjerne følger prinsippet hara hachi bu – å stoppe å spise når man er omtrent 80 prosent mett. Dette skal redusere belastningen på kroppen og bidra til bedre helse over tid.

Grønn te vies også mye oppmerksomhet. Særlig omtales ulike japanske teer som:

• sencha,
• matcha,
• jasmine-te,
• hvit te,
• og sanpin-cha.

Ifølge boka inneholder grønn te store mengder antioksidanter som kan beskytte cellene mot skade og betennelsestilstander. Matcha trekkes spesielt frem fordi man her inntar hele tebladet i pulverform og dermed får i seg større mengder næringsstoffer. Teen beskrives som gunstig både for hjertehelse, forbrenning, immunforsvar og mental konsentrasjon.

Det er interessant hvordan grønn te i boka ikke fremstilles som en mirakelkur, men som en del av en større livsstil preget av ro, moderasjon og ritualer. Selve måten teen drikkes på – langsomt og oppmerksomt – blir nesten like viktig som de helsemessige effektene.

Mot slutten oppsummeres boka i en rekke konkrete råd for et bedre liv. Flere av dem er enkle, nesten banale, men samtidig overraskende kloke:

• Hold deg aktiv.
• Ikke trekk deg helt tilbake fra livet.
• Spis deg ikke mett.
• Prioriter gode relasjoner.
• Beveg kroppen hver dag.
• Smil mer.
• Oppsøk naturen.
• Vær takknemlig.
• Lev mer i øyeblikket.
• Finn din egen ikigai.

Noe av styrken ved boka er nettopp at den ikke forsøker å selge raske løsninger eller spektakulære livsforvandlinger. Den lover ikke perfeksjon. Den minner oss snarere om ting vi egentlig vet, men som vi stadig glemmer i moderne liv preget av hastverk og uro.

Det jeg likte spesielt godt med boka er at den balanserer mellom filosofi og det helt praktiske. Den er verken tung akademisk eller overflatisk selvhjelpsretorikk. Mange bøker i denne sjangeren blir moraliserende eller kunstig inspirerende. «Finn din Ikigai» unngår langt på vei dette fordi den hele tiden vender tilbake til konkrete mennesker og levde liv.

Samtidig er dette ikke en bok man bør lese som vitenskapelig dokumentasjon for hvordan man blir hundre år gammel. Enkelte deler er nok preget av en viss romantisering av Okinawa-kulturen og japansk livsfilosofi. Noen sammenhenger mellom livsstil og ekstrem levealder fremstilles også enklere enn virkeligheten trolig er. Genetikk, økonomi, helsevesen og samfunnsstruktur spiller selvsagt også store roller.

Men som refleksjonsbok om livskvalitet fungerer den svært godt. Den fikk meg til å tenke over hvor mye av livet vårt som går med til tempo, bekymring og prestasjon. Og hvor lite som kanskje egentlig skal til for å oppleve mening:
å ha noe å glede seg til, noen å dele livet med og en følelse av fortsatt å høre til i verden.

Det er kanskje nettopp derfor boka har truffet så mange mennesker internasjonalt. Ikke fordi den tilbyr hemmeligheten bak et perfekt liv, men fordi den minner oss om noe dypt menneskelig som mange av oss har kommet litt for langt bort fra.

Anbefales sterkt!

Utgitt på engelsk: 2016
Originaltittel: Ikigai: The Japanese Secret to a Long and Happy Life 
Utgitt første gang i Norge: 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Marit Kleveland Ardila
Antall sider: 185