Når kjærligheten blir skjebne
Ivan Bunin (1870–1953) var den første russiske forfatteren som mottok Nobelprisen i litteratur (1933). Han skrev poesi, romaner og noveller, men det er særlig novellene som har sikret ham en varig plass i litteraturhistorien. Bunin var en forfatter som levde i eksil etter revolusjonen i 1917, og store deler av forfatterskapet bærer preg av tap, savn og en dyp melankoli knyttet til det gamle Russland. Dette var et samfunn han så gå under, men aldri sluttet å skrive seg tilbake til.
Hans prosa er kjent for sin stilistiske klarhet, sitt sanselige naturspråk og sin stillferdige, ofte smertefulle utforskning av menneskelige relasjoner, særlig kjærligheten i dens mest sårbare og uforløste former.
Ved et lykketreff kom jeg over denne lille novellesamlingen, og det må ha vært tittelen som gjorde at boka ble lest nokså umiddelbart etter at den var anskaffet.
Novellene varierer i lengde – fra bare én side til rundt tretti – og det var slett ikke de lengste tekstene som nødvendigvis gjorde sterkest inntrykk på meg. Kanskje var det den helt korte novellen «En skjønnhet» som bet seg aller tydeligst fast. Fortellingen om den lille gutten som blir skjøvet til side av sin far etter at kone nummer to er kommet i hus. På få sider rommer Bunin en hel barndomserfaring av avvisning og tap.
Bunins noveller er gjennomgående preget av tristhet og melankoli. Det er ikke handlingen i seg selv som står i sentrum, men stemningene, det som ligger mellom ordene, i blikkene, i stillhetene. Han er en mester i å beskrive naturen, men alltid i samspill med det menneskelige. Landskapet speiler følelsene, uten at det blir påfallende eller påklistret.
Særlig sterk er han i skildringen av kjærlighetens mange uttrykk: mellom mann og kvinne, men også i form av lengsel, begjær, savn og resignasjon. Novellen «Tre rubler» er ganske enkelt fantastisk. Den handler om et møte mellom en mann og en ung prostituert, fortalt uten sensasjon, men med stor ømhet og alvor. Også den lengre novellen «Ved landeveien» gjorde sterkt inntrykk, med sin langsomme oppbygging av spenning mellom en svært ung og uerfaren jente og en mann som planlegger flukt. Avslutningen er både overraskende og urovekkende, nettopp fordi den ikke skrus opp dramatisk.
Det som gjør «Kjærlighetens grammatikk & andre fortellinger» så sterk er Bunins evne til å skrive frem det uuttalte. Følelser formidles sjelden direkte; de ligger i det som ikke blir sagt, i handlinger som får konsekvenser lenge etter at øyeblikket er forbi. Kjærligheten fremstår her sjelden som forløsende. Oftere er den skjør, misforstått eller knyttet til tap.
Samtidig finnes det ingen sentimentalitet i disse tekstene. Bunin observerer menneskene sine med en nøkternhet som gjør smerten desto sterkere. Han verken dømmer eller trøster. Han konstaterer og så lar han oss lesere sitte igjen med etterklangen.
Et stort pluss ved denne utgaven er oversettelsen til norsk. Selv om novellene er oversatt i nyere tid, har oversetteren bevart et svakt arkaisk preg i språket. Det passer svært godt til tekstene, som ble skrevet mellom 1900 og andre verdenskrig, men som i hovedsak skildrer tiden før tsarveldets fall. Språket gir tekstene den nødvendige tyngden og tidsforankringen, uten å gjøre dem utilgjengelige.
Dette er en novellesamling det er verdt å lese langsomt. Ikke alt treffer like sterkt, men helheten er imponerende. Bunin viser hvorfor han regnes som en av novellens store mestere, med tekster som rommer mer enn de gir seg ut for, og som blir værende lenge etter endt lesning.
Novellesamlingen er ganske enkelt mesterlig.
Originaltittel: Grammatika lyubvi
Originalutgivelser: ca. 1900–1940
Forlag: Solum
Oversetter: Marit Bjerkeng
Antall sider: 96
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
