Anmeldelse av «Bagdad Café» regissert av Percy Adlon (1987)

En liten oase midt i ørkenen

Den tyske regissøren Percy Adlon sto bak denne helt særegne filmen fra 1987, en film som gjennom årene har fått status som en kultklassiker. Adlon var særlig opptatt av menneskemøter på tvers av kultur, språk og livserfaringer, og nettopp dette er kjernen i «Bagdad Café». Filmen er enkel i formen, men rommer samtidig en varme og menneskelig innsikt som gjør at mange – meg selv inkludert – vender tilbake til den igjen og igjen.

Handlingen utspiller seg langt ute i den amerikanske Mojave-ørkenen, et sted der veien virker endeløs og der sivilisasjonen nesten synes å ha tatt en pause. Her ligger Bagdad Café, en litt sliten veikafé med tilhørende motell, drevet av Brenda, spilt av CCH Pounder. Hun forsøker så godt hun kan å holde stedet gående, samtidig som hun strever med både økonomien, familien og en broket samling mennesker som mer eller mindre har slått rot der.

En dag dukker Jasmin opp, spilt av Marianne Sägebrecht. Hun er en tysk turist som etter en krangel med ektemannen plutselig står alene igjen midt ute i ørkenen. Med kofferten i hånden vandrer hun inn på Bagdad Café, uten helt å vite hva hun skal gjøre videre. Og fra dette øyeblikket begynner noe så smått å forandre seg.

Jasmin passer egentlig ikke inn her. Hun er stillferdig, høflig og litt utilpass, mens menneskene rundt henne er mer direkte, mer røffe og ikke minst skeptiske til fremmede. I begynnelsen blir hun derfor møtt med en god porsjon mistro. Brenda betrakter henne med tydelig irritasjon, og de andre som holder til på kafeen, vet ikke helt hva de skal stille opp med denne stille kvinnen fra Europa.

Men gradvis skjer det noe. Jasmin begynner å hjelpe til på kafeen. Først litt forsiktig, nesten som om hun ikke helt tør å ta plass, men etter hvert mer bestemt. Hun rydder, vasker og organiserer, og langsomt bringer hun en slags orden inn i det kaoset som preger stedet. Samtidig bringer hun med seg noe mer: en ro og en varme som etter hvert smitter over på menneskene rundt henne.

Forholdet mellom henne og Brenda utvikler seg også langsomt. Der det først er irritasjon og avstand, vokser det etter hvert frem noe annet. Først en form for respekt, og siden et vennskap. Rundt dem finner vi også en hel liten samling av ganske spesielle mennesker: en tidligere Hollywood-kulissmaker, en tatovert kvinne, en ensom reisende og flere andre som alle på hver sin måte har havnet litt på siden av livet.

«Bagdad Café» er først og fremst en film om møter mellom mennesker. Det er ikke dramatikken som driver fortellingen frem, men de små øyeblikkene – blikkene, samtalene, stillhetene. Filmen beveger seg langsomt, nesten stillferdig, men nettopp derfor får også humoren og varmen i historien rom til å vokse frem.

Musikken spiller også en viktig rolle. Sangen «Calling You», fremført av Jevetta Steele, går som en slags melankolsk understrøm gjennom filmen. Den setter ord på en lengsel mange av karakterene bærer på, og bidrar samtidig til å gi hele filmen et nesten drømmeaktig preg.

Det jeg alltid har likt så godt med denne filmen, er troen på at mennesker kan forandre seg og at det noen ganger ikke skal mer til enn et møte med et annet menneske. Et vennlig blikk. En hjelpende hånd. Små ting som langsomt bygger opp tillit.

Samtidig er dette et portrett av mennesker som befinner seg litt i utkanten av samfunnet. Flere av dem har opplevd brudd og nederlag i livet. Likevel oppstår det, midt ute i denne støvete ørkenen, et lite fellesskap. En slags oase der mennesker etter hvert finner hverandre.

«Bagdad Café» er derfor en film som ikke først og fremst ber om å bli analysert. Den skal oppleves. Stemningen, musikken, karakterene og de små øyeblikkene gjør dette til en film man ganske enkelt må lene seg tilbake og nyte.

• Originaltittel: Bagdad Café
• Regissør: Percy Adlon
• Produksjonsår: 1987
• Skuespillere: Marianne Sägebrecht, CCH Pounder, Jack Palance
• Innspillingssted: Mojave-ørkenen i California
• Kjenningsmelodi: «Calling You» av Jevetta Steele (Oscar-nominert)