Anmeldelse av «Goyas gjenferd» regissert av Milos Forman (2005)

En historie om makt, kunst og brutalitet

Den tsjekkisk-amerikanske regissøren Milos Forman står bak denne historiske dramafilmen fra 2005. Forman var en av de store filmskaperne i sin generasjon, kjent for filmer som «Amadeus«, «Valmont» og «One Flew Over the Cuckoo’s Nest«. I mange av filmene hans vender han tilbake til mennesker som utfordrer autoriteter og maktstrukturer, enten det handler om et psykiatrisk system, en keiserlig hoffkultur, eller, som her, den spanske inkvisisjonens brutale maktapparat.

I «Goyas gjenferd» lar Forman handlingen utspille seg i Madrid mot slutten av 1700-tallet, i en tid preget av politisk uro, religiøs kontroll og store samfunnsendringer. Midt i dette landskapet står den spanske maleren Francisco Goya, spilt av Stellan Skarsgård. Goya var en av sin tids mest betydningsfulle kunstnere, og bildene hans rommer både hoffets prakt og de mørkeste sidene ved menneskelig brutalitet.

I rollen som inkvisitoren Lorenzo finner vi Javier Bardem. Han skaper et urovekkende portrett av en mann som på den ene siden fremstår overbevist om sin religiøse og moralske rett, men som samtidig avslører en langt mer sammensatt og opportunistisk karakter. Natalie Portman spiller den unge kvinnen Inés, datteren i en velstående familie, som blir arrestert av inkvisisjonen etter en absurd anklage om kjetteri. Portman har her en dobbeltrolle, noe som gir historien en ekstra dimensjon.

Filmen begynner med at inkvisisjonen fremdeles har stor makt i Spania. Når Inés blir arrestert og kastet i fengsel, forsøker familien å få hjelp av Goya, som har forbindelser til kirken gjennom sine portretter av geistlige og aristokrater. Goya oppsøker derfor inkvisitor Lorenzo i håp om å få saken vurdert på nytt. I stedet utvikler historien seg til et brutalt møte med et system der tilståelser fremtvinges gjennom tortur, og der rettferdighet er underordnet ideologi og makt.

Fortellingen strekker seg over flere tiår og følger samtidig Europas dramatiske politiske utvikling. Napoleons invasjon av Spania, sammenbruddet av gamle maktstrukturer og fremveksten av nye ideologier danner bakteppet for historien. De samme menneskene dukker opp igjen i helt andre roller enn tidligere. Noen som ofre, andre som bærere av den samme brutaliteten de en gang selv ble utsatt for.

Gjennom dette lange historiske spennet fungerer Goya mer som en observatør enn som en klassisk hovedperson. Han står midt i begivenhetene, men samtidig på siden av dem, slik kunstnere ofte gjør. Bildene hans speiler volden og galskapen i tiden, og i filmen får vi også glimt av hvordan flere av motivene hans vokser frem av nettopp disse erfaringene.

Det som gjør «Goyas gjenferd» til en så sterk film, er først og fremst måten den viser hvordan makt kan skifte ansikt uten nødvendigvis å bli mindre brutal. Inkvisisjonen fremstår i begynnelsen som historiens store undertrykker. Men når nye politiske krefter overtar, viser filmen hvordan de samme mekanismene kan gjenta seg i en annen form. Ideologier endrer seg, men menneskelig grusomhet gjør det ikke nødvendigvis.

Samtidig er dette en film om kunstens rolle i møte med vold og undertrykkelse. Goyas malerier blir stående som vitnesbyrd om en tid der maktmisbruk og lidelse var en del av hverdagen. Bildene hans, som i dag henger på museer verden over, er ikke bare kunsthistorie. De er også historiske dokumenter over menneskelig brutalitet.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående sterke. Natalie Portman gir en intens og fysisk krevende tolkning av Inés, mens Javier Bardem skaper en av filmens mest minneverdige figurer i inkvisitor Lorenzo. Stellan Skarsgård gir samtidig Goya en stille tyngde, som en kunstner som ser mer enn han sier.

Filmen er både visuelt vakker og dypt ubehagelig. Den minner oss om at historien ikke bare består av store ideer og politiske omveltninger, men også av enkeltmenneskers skjebner.

• Originaltittel: Goya’s Ghosts
• Manus: Milos Forman og Jean-Claude Carrière
• Produksjonsår: 2005
• Skuespillere: Stellan Skarsgård, Javier Bardem, Natalie Portman