Nakne sannheter fra krigen

Det er laget utallige filmer om andre verdenskrig. Mange av dem handler om soldater, militære operasjoner og store historiske vendepunkter. «Lee» velger en annen inngang. Her er det ikke slagmarken i seg selv som står i sentrum, men blikket til kvinnen som dokumenterte den. Gjennom kameraet sitt fanget Lee Miller noen av de mest rystende sidene ved krigen, og filmen forsøker å komme tett på både mennesket og fotografen bak de ikoniske bildene som hun er blitt så kjent for.

Filmen er regissert av Ellen Kuras, som her debuterer som spillefilmregissør etter en lang karriere som filmfotograf. Hun har blant annet arbeidet med filmer som «Eternal Sunshine of the Spotless Mind«, og det var faktisk under innspillingen av denne filmen at forbindelsen til Lee Miller oppsto. Kuras oppdaget en bok om Miller i en bokhandel i New York, syntes Kate Winslet lignet henne, og ga henne boka. Mange år senere ble dette starten på filmprosjektet.

Prosessen med å få laget filmen var lang og krevende. Prosjektet brukte nærmere åtte år på å bli realisert. Kate Winslet var ikke bare hovedrolleinnehaver, men også produsent, og hun kjempet hardt for å få finansiering på plass. På et tidspunkt betalte hun faktisk lønnen til skuespillere og filmteam av egen lomme for å holde produksjonen i gang.

Lee Miller var i utgangspunktet modell og en del av surrealistmiljøet rundt Man Ray i Paris, men under andre verdenskrig ble hun krigsfotograf for Vogue. Hun dokumenterte bombede byer, feltsykehus, frigjøringen av Paris og etter hvert også konsentrasjonsleirene Dachau og Buchenwald. Bildene hennes fra Holocaust er blant de mest rystende fotografiene fra krigen. De er vanskelige å se på også i dag. Filmen forsøker ikke å forskjønne dette.

Noe av det mest interessante ved filmen er måten historien fortelles på. Den er bygget opp som en samtale mellom Lee og sønnen Antony mange år senere. Men gradvis oppstår spørsmålet om hvorvidt denne samtalen egentlig finner sted slik filmen fremstiller den. I virkeligheten var det sønnen Antony Penrose som etter morens død fant tusenvis av negativer, fotografier og dokumenter på loftet hjemme. Først da ble omfanget av arbeidet hennes virkelig kjent. Dette gir filmen et ekstra lag av sorg. Det er nesten som om sønnen forsøker å rekonstruere et menneske han aldri helt forsto mens hun levde. Moren fortalte nemlig aldri om sin fortid som krigsfotograf.

Filmen konsentrerer seg først og fremst om årene under krigen, og det tror jeg er et klokt valg. Ellen Kuras har selv sagt at hun ikke ønsket å lage en tradisjonell biografi som skulle krysse av alle viktige hendelser i Lee Millers liv. Hun ønsket heller å vise den emosjonelle reisen og prisen Lee betalte for å dokumentere sannheten.

Mottakelsen av filmen har vært litt delt. Mange kritikere har rost Kate Winslets prestasjon, men samtidig ment at filmen som helhet er mer konvensjonell enn kvinnen den skildrer. Flere har beskrevet filmen som en nokså tradisjonell biografisk film i formen. Like fullt har filmen fått gjennomgående respektfulle anmeldelser, og Winslet ble nominert til både Golden Globe og flere andre priser for rollen.

Og jeg må innrømme at kritikken ikke plaget meg så mye mens jeg så filmen. For jeg likte den faktisk godt. Ikke nødvendigvis fordi den er nyskapende som film, men fordi den klarer å formidle noe vesentlig om mennesket Lee Miller. Kate Winslet spiller henne med en slags hard slitenhet som virker troverdig. Hun fremstiller ikke Lee som noen glamorøs heltinne, men som et menneske som gradvis bærer krigen med seg i kroppen. Nakne føtter i støvete hotellrom. Nakne ansikter uten forskjønnelse. Nakne blikk mot det kameraet fanger opp. Alt dette gjør filmen sterkere enn mange mer polerte krigsfilmer.

Det handler også om hva det gjør med et menneske å være vitne. Lee Miller var ikke soldat. Hun var fotograf. Likevel blir hun en av dem som går rett inn i krigens mørkeste rom og ser det andre helst ikke vil se. Kameraet blir både dokumentasjon og beskyttelse. Kanskje også en måte å holde virkeligheten litt på avstand. Men filmen viser samtidig at ingen egentlig kommer uskadd fra slike erfaringer.

Det er kanskje nettopp derfor «Lee» gjorde inntrykk på meg. Ikke fordi filmen hele tiden forsøker å være stor og dramatisk, men fordi den handler om nødvendigheten av å dokumentere sannheten, selv når sannheten er nesten uutholdelig å se på.

• Originaltittel: Lee
• Regi: Ellen Kuras
• Manus: Liz Hannah, John Collee og Marion Hume
• Basert på: «The Lives of Lee Miller» av Antony Penrose
• Medvirkende: Kate Winslet, Andy Samberg, Alexander Skarsgård, Marion Cotillard, Andrea Riseborough m.fl.
• Land: Storbritannia
• Spilletid: 116 minutter
• Sjanger: Biografisk krigsdrama
• Strømmes på Netflix