Når lengselen tipper over i skam og uro
Marie Aubert (f. 1979) har etablert seg som en forfatter det er verdt å merke seg i nyere norsk samtidslitteratur. Hun er utdannet journalist, har studert litteraturvitenskap og gått på Skrivekunstakademiet i Bergen. Debuten kom i 2016 med novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem«, en bok som raskt vakte oppmerksomhet for de presise psykologiske portrettene og den ubehagelige gjenkjennelsen i tekstene hennes.
Veien frem mot debuten startet for alvor da Aubert vant førstepremien i novellekonkurransen «Litteratur på Blå» i 2013 med novellen «Bare gjør det», som senere ble åpningsnovellen i denne samlingen. Boka består av ni noveller, og allerede her ser man mye av det som gjør Aubert til en interessant samtidsforfatter.
Det første som slo meg da jeg leste boka, var hvor ubehagelig god Aubert er til å skrive frem mennesker som forsøker å holde fasaden oppe samtidig som noe holder på å slå sprekker inni dem. Personene hennes lever tilsynelatende helt vanlige liv. De går på jobb, er i parforhold, har barn, drar på ferie eller møtes til middag. Likevel ligger det nesten alltid en rastløshet under overflaten.
Mange av novellene handler om mennesker som lengter etter noe annet enn det livet de faktisk lever. Ikke nødvendigvis store dramatiske forandringer, men følelsen av å ville ut av noe. Ut av en relasjon. Ut av en rolle. Ut av et liv som er blitt for trangt.
Samtidig skriver Aubert svært godt om skam. Om de tankene mennesker helst vil skjule. Erotiske fantasier, sjalusi, irritasjon mot egne barn, følelsen av å være mislykket, egoistisk eller utilstrekkelig. Karakterene hennes gjør ting de vet at de kanskje ikke burde gjøre, men de gjør dem likevel. Nettopp derfor blir de også så menneskelige.
«Bare gjør det» er fortsatt en av de sterkeste novellene i samlingen. Den er nesten smertefull å lese fordi Aubert så presist beskriver hvor lett mennesker kan gli over egne grenser når behovet for nærhet, bekreftelse eller oppmerksomhet blir sterkt nok. Her finnes ingen moralisering. Aubert lar oss bare være tett på et menneske som gradvis mister kontrollen over seg selv.
«Urolig kul dame» er kanskje den novellen som tydeligst viser Auberts evne til å skildre moderne relasjoner og bonusfamilier. Under den tilsynelatende voksne og vellykkede overflaten ligger hele tiden usikkerhet, sjalusi og uro. Novellen handler ikke bare om erotikk og selvbilde, men også om hvor vanskelig det kan være å finne sin plass i en familie som allerede eksisterer. Om barn som skal forholde seg til nye voksne. Om voksne som forsøker å være romslige, moderne og avslappede, samtidig som de bærer på konkurranseinstinkt, sårhet og et sterkt behov for å bli valgt. Karakterene prøver hele tiden å presentere seg selv på bestemte måter, men avslører samtidig usikkerheten sin i nesten hver eneste samtale.
Og i den siste novellen, «Hvis det skulle skje noe», samler mye av det typiske ved Auberts univers seg: frykten, kontrollbehovet, kjærligheten, irritasjonen og den konstante følelsen av at katastrofen kan ligge rett rundt hjørnet.
Det som gjør Auberts noveller så sterke, er at hun skriver uten sentimentalitet. Hun forsøker ikke å gjøre karakterene mer sympatiske enn de er. Men hun dømmer dem heller aldri fullt ut. Det er som om hun hele tiden insisterer på at mennesker rommer motstridende følelser samtidig; kjærlighet og irritasjon, ømhet og egoisme, lojalitet og et behov for å flykte.
Språket hennes virker enkelt og hverdagslig, og dialogene føles troverdige og naturlige. Samtidig ligger det hele tiden noe under samtalene; irritasjon, skam, usikkerhet eller et behov for kontroll. Aubert er særlig god på de små replikkene og pausene som plutselig avslører sårhet eller maktforhold mellom mennesker. Det er mye som aldri sies direkte i disse novellene, men som likevel merkes veldig tydelig.
Novellene er dessuten svært kroppslige. Karakterene kjenner uro, søvnløshet, rastløshet og skam helt fysisk i kroppen. Mange av dem virker nesten å leve i konstant beredskap. Nettopp derfor blir tekstene også så intense å lese. Man kjenner ofte uroen sammen med dem, og flere av novellene blir sittende i kroppen lenge etter at man er ferdig med boka.
Jeg tror noe av det mest interessante ved denne samlingen er hvordan Aubert skriver om moderne mennesker som på mange måter har stor frihet, men som likevel virker fanget. De kan bryte opp, begynne på nytt eller velge annerledes. Likevel greier de ofte ikke å finne ro. Kanskje fordi problemene ikke først og fremst ligger i omgivelsene, men i dem selv.
«Kan jeg bli med deg hjem» er derfor langt mer enn en samling noveller om parforhold og familier. Det er også en bok om uro, ensomhet og behovet for å bli sett. Det er vanskelig å lese disse novellene uten å kjenne igjen noe av seg selv i dem. Det er derfor de treffer så godt.
Utgitt: 2016
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 117
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
