Byråkraten som trosset nazistene
Det er lett å tenke at heltene under andre verdenskrig først og fremst var soldater, motstandsfolk og mennesker som risikerte livet ute i felten. Men noen ganger kan også et skrivebord, et stempel og en bunke papirer bli våpen i kampen mot ondskapen. Det er nettopp dette den svenske filmen «Den svenske forbindelsen» (originaltittelen «Den svenska länken«) handler om.
Filmen hadde premiere under Göteborg Film Festival i januar 2026 og er regissert av de svenske filmskaperne Thérèse Ahlbeck og Marcus Olsson. Begge har også skrevet manus. Resultatet er et historisk drama som bygger på virkelige hendelser, men som samtidig tillater seg enkelte kunstneriske friheter. Dette gjelder særlig persontegningene og tonen i deler av filmen.
For selv om temaet er dypt alvorlig, ligger det en underfundig humor i skildringen av det svenske embetsverket. Møter, notater, stempler, prosedyrer og endeløse byråkratiske diskusjoner får tidvis et nesten komisk skjær over seg. Kontrasten mellom papirflytting i Stockholm og de katastrofale hendelsene som utspiller seg ute i Europa, understreker samtidig hvor avgjørende disse beslutningene faktisk var.
I sentrum står diplomaten Gösta Engzell, spilt av Henrik Dorsin. Han arbeider i Utenriksdepartementets juridiske avdeling og blir etter hvert drivkraften bak arbeidet med å redde jødiske flyktninger ved å utnytte juridiske smutthull og diplomatiske muligheter.
Rundt ham finner vi blant andre den jødiske sekretæren Rut Vogl, den motvillige overordnede Staffan Söderström, diplomaten Göran von Otter, som mottar tidlige opplysninger om nazistenes masseutryddelser, samt historiske personer som Dag Hammarskjöld, Per Albin Hansson og Raoul Wallenberg. Alle med sine roller i dette dramaet. Det er mange personer å holde styr på, men filmen lykkes stort sett godt med å gjøre dem tydelige i fortellingen.
Historien utspiller seg i årene 1942–1944. Sverige er formelt nøytralt, men balanserer på en svært vanskelig politisk line mellom Tyskland og de allierte. Landet ønsker å unngå konflikt med Hitler-regimet, samtidig som stadig flere opplysninger om jødeforfølgelsene når svenske myndigheter. Det enkleste var å avvise dette som rykter, for da slapp man å forholde seg til det.
Filmen bygger på den virkelige innsatsen til Gösta Engzell og flere andre svenske diplomater og embetsmenn. Deres arbeid bidro til at tusenvis av mennesker kunne reddes fra deportasjon og død. Ikke minst var svenske myndigheters innsats avgjørende da størstedelen av de danske jødene ble brakt i sikkerhet til Sverige høsten 1943. Selv om enkelte karakterer og hendelser er dramatisert, ligger hovedlinjene tett opp mot den historiske virkeligheten.
Idet filmen begynner arbeider Gösta Engzell nærmest anonymt i en kjeller i det svenske Utenriksdepartementet. Bordet hans fylles av søknader fra jøder som desperat forsøker å finne en vei ut av det naziokkuperte Europa. I utgangspunktet er han opptatt av å følge regelverket. Men etter hvert som rapportene om deportasjoner og masseutryddelser blir stadig vanskeligere å ignorere, begynner han å presse grensene for hva som er mulig.
Sammen med sine medarbeidere leter han etter juridiske åpninger som kan gi mennesker innreise til Sverige. Små seire fører til nye initiativer, og gradvis utvikler det seg et omfattende redningsarbeid. Samtidig møter han motstand både fra svenske myndigheter og fra tyske representanter. De svenske myndighetene vet at det koster mye penger å ta imot så mange flyktninger, og samtidig er de redde for å provosere nazistene og risikere invasjon.
Filmen følger denne kampen gjennom en rekke konkrete enkeltsaker, blant annet historien om de såkalte Bondy-tvillingene, som blir et symbol på hvor mye som står på spill.
Det mest interessante ved «Den svenske forbindelsen» er at den viser hvordan motstand ikke alltid handler om våpen og sabotasje. Her handler det om mennesker som bruker lover, diplomati og administrasjon for å redde liv. Filmen minner oss om at ondskap ofte er avhengig av at systemer fungerer lydig, mens motstand noen ganger består i at enkeltmennesker tør å utfordre systemene innenfra.
Samtidig unngår filmen å gjøre Gösta Engzell til en tradisjonell actionhelt. Han er en forsiktig byråkrat som gradvis innser at nøytralitet ikke nødvendigvis er det samme som moralsk ansvarlighet. Nettopp derfor blir karakteren interessant.
Jeg likte også hvordan filmen balanserer det alvorlige med en viss tørr svensk humor. Flere av scenene fra departementskorridorene er nesten satiriske i sin fremstilling av embetsverket. Dette kunne lett ha blitt respektløst, men fungerer overraskende godt fordi humoren brukes til å understreke absurditeten i situasjonen. Noen vil kanskje mene at filmen mangler spenningen og intensiteten man finner i mer tradisjonelle krigsdramaer. Det er nok riktig. Dette er først og fremst et politisk og administrativt drama. Til gjengjeld forteller den en mindre kjent historie fra krigen, og den gjør det på en både engasjerende og tankevekkende måte.
Filmen er også en påminnelse om at historien ikke bare formes av statsledere og generaler. Noen ganger er det mennesker langt nede i systemet som gjør den avgjørende forskjellen.
Originaltittel: Den svenska länken
Nasjonalitet: Sverige
År: 2026
Manus og regi: Thérèse Ahlbeck og Marcus Olsson
Spilletid: 103 minutter
Sjanger: Historisk drama / krigsfilm
Språk: Svensk og tysk
Basert på: Virkelige hendelser knyttet til Gösta Engzells arbeid for å redde jødiske flyktninger under andre verdenskrig
Medvirkende: Henrik Dorsin, Sissela Benn, Jonas Karlsson, Johan Glans m.fl.
Filmen kan strømmes på Netflix.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
