Marte Magnusdotter Solem på Porsgrunn bibliotek onsdag 16. september 2026

Onsdag 16. september fikk Kvindernes Læseforening besøk av forfatter og skuespiller Marte Magnusdotter Solem på Porsgrunn bibliotek. Lederen i Læseforeningen ønsket de fremmøtte velkommen og presenterte kveldens gjest, som i fjor ga ut romanen «Gustav«. Romanen ble nominert til Brageprisen i 2025.

Solem er allerede i gang med en ny roman, fortalte hun, men foreløpig er det mest «rot». Derfor syntes hun faktisk at det var ganske morsomt å komme til Porsgrunn og snakke om noe som er ferdig. For skriveprosessen er ganske annerledes enn det hun ellers kjenner fra sitt yrke som skuespiller.

Når man står på en scene, får man en umiddelbar respons fra publikum. Som forfatter sitter man alene med teksten, ofte over lang tid, uten å vite hvordan den til slutt vil bli mottatt. For Solem er skuespill og skriving to helt forskjellige måter å skape noe på.

Hun har imidlertid alltid skrevet, uten at hun nødvendigvis har tenkt at det hun skrev skulle utgis. Særlig skrev hun mye i den perioden hun var hjemme med sønnen sin, som nå er 18 år. Først lenge etterpå leste hun gjennom tekstene igjen. Da oppdaget hun at det var noe som gikk igjen, noen temaer og problemstillinger hun stadig vendte tilbake til. Etter hvert ble det litteratur av det. Så langt har hun utgitt tre romaner.

Noe som kjennetegner bøkene hennes, er også den utstrakte bruken av dialog. Kanskje er det ikke så merkelig med bakgrunnen hennes som skuespiller. Hun har et tydelig øre for det som skjer mellom mennesker når de snakker sammen, og kanskje også for alt det som ikke blir sagt.

Familier, identitet og det å miste fotfestet

Solem fortalte også om sin egen oppvekst. Foreldrene hennes var skilt, og fra hun var to til hun var 18 år bodde hun halvparten av tiden hos hver av dem. Etter hvert innebar dette fire foreldre og fem stesøsken. Verdiene i de to hjemmene var ganske like, men samtidig var det forskjeller. I det ene hjemmet var det viktigste at familien samlet seg rundt måltidene. I det andre sto den gode samtalen sterkest.

Det er interessant sett i lys av det hun skriver om. Nære relasjoner og familier går igjen i forfatterskapet hennes, og hun snakket også om de to romanene som kom før «Gustav«. Et tema som opptar henne, er hva som skjer når mennesker mister fotfestet og kanskje også noe av identiteten sin.

Når man kommer til et sted omtrent midt i livet, kanskje rundt 40, regner mange med at de har bygget en ganske solid grunnmur. Man har skapt seg et liv som man tenker at man kan hvile på og/eller bygge videre på. Men så skjer det noe. Et ekteskap kan gå i stykker. Barna flytter hjemmefra. Kanskje oppdager man at forholdet til barna ikke er så godt som man skulle ønske. Det man trodde var stabilt, viser seg ikke nødvendigvis å være det.

En mor som kjenner alt sønnen føler

Omslaget til «Gustav» ble også tema. Illustrasjonen kan minne om en Rorschach-test, den psykologiske testen der man tolker symmetriske blekkflekker. Solem var inne på at slike tester heller ikke nødvendigvis gir entydige svar. Det passer på mange måter godt til romanen hennes, der mye handler om hvordan vi fortolker andre mennesker og det vi ser.

Gustav er ni år gammel, har en nærmest ubegrenset fantasi og sterke følelser. Moren Frida er ekstremt var for alt som skjer med sønnen. Problemet er at vi opplever mye av historien gjennom hennes blikk, og Frida er ikke nødvendigvis en pålitelig fortolker av det som skjer.

Hun forestiller seg hva som kan gå galt og har lett for å havne i katastrofetanker. Når bør en mor gripe inn, og når bør hun trekke seg tilbake og la barnet finne ut av ting selv? Dersom foreldre alltid visste svaret på dette, ville foreldrerollen vært betydelig enklere. Men det gjør vi selvfølgelig ikke.

Solem understreket at hun ikke skriver om sitt eget liv. Hun kan bruke fragmenter av egne erfaringer, men disse må omformes og få et annet språk før de kan bli litteratur. Også arbeidet med «Gustav» krevde at hun fant det riktige ståstedet. Hun fortalte at hun først hadde skrevet rundt hundre sider og lot mannen lese dem. Hans reaksjon var at hun egentlig bare gikk i ring.

Hun måtte finne en annen inngang til stoffet og et eget ståsted for romanen.

Vi har alle en skolegård inni oss

Solem leste deretter fra «Gustav«, blant annet scenen fra skoleavslutningen der det skjer noe uheldig mellom Gustav og Lukas.

I den forbindelse sa hun noe jeg synes var interessant: Vi går alle rundt med en slags «skolegård» inni oss. Frykten for ikke å høre til i fellesskapet forsvinner ikke nødvendigvis selv om vi blir voksne. Vi ønsker fortsatt å bli valgt, være innenfor og høre til.

I romanen har Solem bevisst forsøkt å unngå tilbakeblikk og lange minner. Hun ønsket å holde fortellingen mest mulig i øyeblikket, i det som skjer her og nå. Sett utenfra er hendelsene kanskje heller ikke alltid så dramatiske. Men når man står midt i dem, og særlig når man opplever dem gjennom Fridas blikk, kan de kjennes enorme.

Historien er delt inn i måneder, og Solem har valgt ut enkelte utsnitt av livet til Frida og Gustav. Hun snakket om ønsket om å få scenene til å «dirre», selv når det som skjer på overflaten kan virke hverdagslig.

Hvor slutter barnet og hvor begynner moren?

Forholdet mellom Frida og Gustav er svært fysisk. Solem beskrev det nærmest som om Gustav har vært «under genseren» til moren siden han var bitte liten. Frida vil være nær ham, beskytte ham og være den han trenger. Og som mor vil hun naturligvis også gjerne være behøvd. Men nærheten kan også bli kvelende.

Frida har også en eldre datter. Med henne har foreldrerollen vært mye enklere. Mellom Frida og Gustav har det derimot alltid vært en slags streng, en særlig forbindelse som gjør at hun registrerer og reagerer på nesten alt som skjer med ham.

Her kom Solem inn på noe svært gjenkjennelig: Vi er ikke nødvendigvis de samme foreldrene til alle barna våre. Barn er forskjellige, og dermed blir også foreldrerollen forskjellig.

Foreldre til et barn som fungerer godt, får dessuten gjerne en respekt de kanskje ikke helt har fortjent. «Hvordan har du fått det til?» kan andre spørre beundrende. Som om barnets mestring først og fremst er et resultat av foreldrenes fortreffelighet.

Med et barn som Gustav blir mekanismen nesten motsatt. Frida kjenner på en form for skam over at hun ikke har «fått det til». Dermed blir sønnens problemer også et spørsmål om henne selv og hennes egen verdi som mor.

Når det vakre vennskapet begynner å slå sprekker

Etter skoleavslutningen kommer sommerferien. Isak flytter inn i bakgården, og mellom ham og Gustav oppstår det et nydelig vennskap. For Frida er dette naturligvis en stor lettelse. Så kommer høsten. Isak blir en del av det samme skolemiljøet der også Lukas befinner seg, og det som fungerte så fint gjennom sommeren, begynner å krakelere.

Solem fortalte at noe av utfordringen under arbeidet med romanen nettopp var å finne ut hvordan hun skulle sortere de forskjellige scenene. De er ikke like dramatiske hele veien, og hun hadde på et tidspunkt to ulike versjoner som hun leverte til redaktøren. Interessant nok foretrakk redaktøren den versjonen Solem selv hadde vært redd for var for stillestående. Det sier kanskje også noe om romanens form. Det er ikke nødvendigvis de store ytre begivenhetene som er viktigst. Spenningen ligger like mye i forskyvningene mellom menneskene.

Når svigermor blander seg inn

Senere leste Solem en ny scene fra boka. Frida og Gustav har vært innkalt til en samtale med læreren. Når de kommer hjem, er svigermoren på besøk.

Svigermoren har en nokså skarp tunge, og forholdet er ikke helt enkelt. For det er noe eget ved foreldres og svigerforeldres blikk på hvordan vi selv lykkes som foreldre. Vi vil så gjerne vise at vi mestrer det. Når de blander seg inn, kommenterer eller korrigerer, kan det derfor være fryktelig irriterende.

Men scenen får også frem noe annet. Når det virkelig gjelder, viser svigermoren at Frida, Gustav og resten av familien er flokken hennes. Tross alt! Da kan Frida senke skuldrene. Midt i irritasjonen finnes det altså også en trygghet.

Det kommer til å gå bra med Gustav

Frida er en bekymret mor. Gustav har nok ikke sin beste tid på skolen, men samtidig har han et rikt indre liv. Solem fortalte at det som forfatter var viktig for henne å få frem at det likevel kommer til å gå bra med ham.

Det synes jeg er et viktig poeng. For dersom hele romanen leses gjennom Fridas engstelige blikk, er det lett å begynne å betrakte Gustav først og fremst som et barn med problemer. Men han er også fantasifull, kreativ og full av ressurser. Kanskje er det ikke Gustav som trenger å forandres mest.

Helt mot slutten kom Solem inn på spørsmålet om ADHD. Hun har bevisst valgt ikke å gi Gustav noen diagnose. Det kan hende han har ADHD. Det kan også hende at han ikke har det. Hun ønsket ganske enkelt ikke at romanen skulle handle om en diagnose.

Og kanskje ville en diagnose også ha gjort det litt for enkelt. «Gustav» handler mer om et barn som ikke helt finner sin plass, om en mor som kjenner sønnens motgang nesten sterkere enn han gjør selv, og om det evige dilemmaet i foreldrerollen: Når skal vi gripe inn, og når skal vi klare å stå stille og la barnet finne veien selv?

Etter foredraget takket Marte Magnusdotter Solem for oppmerksomheten. Kvelden ble avsluttet med boksalg og signering. Selv endte jeg opp med å kjøpe debutromanen hennes fra 2018, «Jeg har mer jeg vet du vil like«. Etter å ha hørt henne fortelle om de temaene som går igjen i forfatterskapet hennes, ble jeg naturligvis nysgjerrig på hvor det hele startet.