Anmeldelse av «Narsissisme – slik gjenkjenner og håndterer du manipulasjon» av Mia Tuft (2026)

Når noen får deg til å tvile på din egen virkelighetsoppfatning

Narsissisme er blitt et ord mange bruker om mennesker som er selvopptatte, krevende eller vanskelige å samarbeide med. Det kan derfor være fristende å sette merkelappen «narsissist» på enhver som oppfører seg dårlig. Men narsissisme er noe mer enn alminnelig egoisme, og den kommer heller ikke alltid til uttrykk gjennom høylytt selvskryt og et oppblåst selvbilde. Noen ganger skjuler den seg bak sårbarhet, krenkbarhet og en vedvarende opplevelse av å være den som blir dårlig behandlet (mens det egentlig er omvendt).

Det er denne bredden psykologspesialist Mia Tuft forsøker å få frem i «Narsissisme – slik gjenkjenner og håndterer du manipulasjon». Først og fremst handler boka imidlertid om hva narsissistisk atferd gjør med menneskene rundt.

Om forfatteren

Mia Tuft (f. 1972) er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi og arbeider ved Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser ved Oslo universitetssykehus. Hun har skrevet en rekke fagartikler, blant annet om epilepsi, hjerneskader, sjeldne diagnoser, medisinsk historie og forholdet mellom medisin og kunst.

Fra før har hun skrevet barne- og ungdomsbøkene «Jordbær og svarte pannekaker» fra 2006, «Epilepsi – barn forteller» fra 2010, «Lyn i hodet, kul i panna» fra 2013 og «Den største gaven – min historie om autisme» fra 2018. Sammen med Karl Otto Nakken har hun skrevet fagboka «Epilepsi – et vindu inn i hjernen» fra 2019, og sammen med Anna Maria H. Pirolt står hun bak «En grønn tråd – søm, redesign og gjenbruk» fra 2020.

Tuft har dessuten i flere år skrevet og holdt foredrag om narsissisme, manipulasjon og psykisk vold. Hun har blant annet tatt for seg narsissistisk sinne, empatispillet, narsissistiske sendebud og søvnberøvelse som manipulasjonsteknikk. Boka kan derfor leses som en sammenfatning og videreføring av et formidlingsarbeid hun allerede har drevet med en stund.

Formålet er å gi leseren innsikt i hva som skjer når et menneske med en narsissistisk personlighet eller sterke narsissistiske trekk forsøker å få kontroll over andre. Kunnskap skal gjøre oss bedre i stand til å oppdage mønstrene, forstå hva de gjør med oss og beskytte oss mot dem. Fagstoffet er supplert med historier fra mennesker som har vært utsatt for narsissistisk manipulasjon. Tuft trekker også inn erfaringer fra sin egen oppvekst og sitt forhold til en narsissistisk mor. Boka har dermed både en faglig, personlig og praktisk side.

Hva er narsissisme?

Vi har alle enkelte narsissistiske trekk. De fleste ønsker anerkjennelse, kan bli såret av kritikk og har fra tid til annen behov for å bli sett. Det problematiske oppstår når behovet for bekreftelse, kontroll og særbehandling blir så sterkt og gjennomgående at det går ut over andre mennesker.

Bak det store eller tilsynelatende selvsikre ytre ligger det gjerne et skjørt selvbilde. Narsissisten er avhengig av respons utenfra for å opprettholde følelsen av egen verdi. Andre mennesker blir derfor ikke først og fremst møtt som selvstendige individer med egne behov, men blir vurdert ut fra hvilken funksjon de kan fylle. De kan brukes som beundrere, støttespillere, syndebukker eller bekreftelse på narsissistens betydning.

Typiske trekk er en opplevelse av å være spesiell eller ha krav på særbehandling, et sterkt behov for oppmerksomhet, begrenset evne eller vilje til å ta andres perspektiv, misunnelse, utnyttelse av andre og stor sårbarhet for kritikk. Når selvbildet trues, kan reaksjonen være sinne, kulde, forakt, hevn, tilbaketrekning eller forsøk på å snu situasjonen slik at den andre ender som den skyldige.

Tuft beskriver flere uttrykksformer, blant annet den grandiose, den sårbare, den selvrettferdige, den neglisjerende og den maligne narsissisten. Kategoriene kan gli over i hverandre. Det er heller ikke slik at alle som viser enkelte av disse trekkene, har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. En slik diagnose krever en grundig faglig vurdering.

Den sårbare eller skjulte narsissisten

Når vi hører ordet narsissist, tenker vi kanskje først på et menneske som er brautende, dominerende og åpenbart selvopptatt. Jeg synes den sårbare narsissisten er minst like interessant, ikke minst fordi denne formen kan være vanskeligere å oppdage.

Den sårbare eller skjulte narsissisten fremstår ikke nødvendigvis som selvsikker og overlegen. Vedkommende kan tvert imot virke forsiktig, beskjeden, usikker eller lett krenkbar. Det betyr likevel ikke at behovet for oppmerksomhet og bekreftelse er mindre. Behovet kommer bare til uttrykk på en annen måte.

Den sårbare narsissisten er ofte svært følsom for kritikk, også når kritikken er forsiktig eller saklig. Små uenigheter kan oppfattes som avvisning, manglende respekt eller et alvorlig angrep. Vedkommende kan gruble lenge over krenkelser, sammenligne seg med andre og kjenne sterk misunnelse. Samtidig kan han eller hun innta en offerposisjon og mene at omgivelsene aldri forstår, verdsetter eller behandler vedkommende rettferdig.

Manipulasjonen er gjerne mindre synlig enn hos den grandiose narsissisten. Den kan bestå i taushet, tilbaketrekning, sukk, antydninger, skyldpåføring, passiv aggresjon eller en demonstrativ sårbarhet som får andre til å trøste, gi etter eller ta ansvar. Den andre lærer etter hvert å veie ordene sine, unngå bestemte temaer og ta stadig større hensyn for å forhindre en ny krenkelse.

Det er viktig å understreke at sårbarhet, sjenanse og lav selvfølelse i seg selv ikke er narsissisme. Det avgjørende er det vedvarende relasjonelle mønsteret: Hvordan sårbarheten brukes, om personen tar ansvar for egne handlinger og om det finnes en reell gjensidighet og interesse for den andres behov.

Kan narsissisme behandles?

Tuft avviser ikke at endring er mulig, men hun beskriver den som krevende. En narsissistisk person må først erkjenne at problemet ikke bare ligger hos alle andre. Det krever evne til selvinnsikt, vilje til å ta ansvar og motivasjon for et langvarig terapeutisk arbeid. Nettopp dette kan være vanskelig, fordi kritikk og korrigering lett oppleves som en trussel mot selvbildet.

Noen oppsøker behandling fordi de har angst, depresjon, samlivsproblemer eller vanskeligheter i arbeidslivet, ikke fordi de selv oppfatter de narsissistiske trekkene som problemet. Terapi kan da bli et sted der personen forsøker å få bekreftet sin egen virkelighetsforståelse. Også terapeuten kan bli møtt med idealisering, nedvurdering eller manipulasjon.

Det betyr ikke at behandling er nytteløs. Men mennesker som lever tett på en narsissist, bør være varsomme med å bygge livet sitt på håpet om at personen en dag skal forandre seg. Tuft formulerer dette treffende når hun skriver at håpet kan forlenge lidelsen. Spørsmålet er ikke først og fremst hva narsissisten lover, men om handlingene faktisk endrer seg over tid.

Narsissistisk dynamikk

Manipulasjon er bokas sentrale begrep. Narsissistisk kontroll utøves sjelden gjennom én enkelt dramatisk hendelse. Den etableres gradvis, gjennom en rekke forskyvninger som hver for seg kan virke små, men som til sammen forandrer hele relasjonen.

I begynnelsen kan narsissisten være intens, oppmerksom og overveldende interessert. Vedkommende speiler den andres interesser og verdier og skaper en følelse av en helt spesiell forbindelse. Dette omtales gjerne som kjærlighetsbombing. Etter hvert endres dynamikken. Bekreftelsen blir mer uforutsigbar, kritikken tiltar og grensene flyttes.

Løgner, triangulering og bruk av sendebud er noen av teknikkene Tuft beskriver. Ved triangulering trekkes en tredje person inn i relasjonen for å skape sjalusi, usikkerhet eller konkurranse. Sendebudene er mennesker som, bevisst eller ubevisst, videreformidler narsissistens versjon og legger press på den utsatte. Dermed kan den som forsøker å sette grenser, oppleve å møte motstand fra et helt nettverk.

Tuft beskriver også det hun kaller empatispillet. Narsissisten kan ha god evne til å lese andre mennesker og forstå hva de føler, uten at denne forståelsen nødvendigvis fører til omsorg. Kunnskapen om den andres sårbarhet kan i stedet brukes strategisk.

Når virkeligheten skrives om

Gaslighting er en særlig ødeleggende form for manipulasjon. Begrepet brukes om en prosess der et menneske gradvis bringes til å tvile på sin egen hukommelse, vurderingsevne og virkelighetsoppfatning.

Narsissisten kan benekte at noe har skjedd, selv om den andre husker hendelsen tydelig. Ord får et annet innhold, avtaler blir skrevet om og sammenhenger snus på hodet. Dersom den utsatte reagerer på et sårende utsagn, kan samtalen ende med at reaksjonen, ikke utsagnet, blir problemet. Narsissisten kan hevde at den andre er overfølsom, aggressiv eller ustabil. Etter hvert handler konflikten ikke lenger om den opprinnelige hendelsen, men om den utsattes angivelige svakheter.

Det er nettopp denne forskyvningen som gjør gaslighting så effektiv. Den som utsettes for den, begynner å forklare seg mer og mer, lete etter de riktige ordene og forsøke å dokumentere hva som faktisk skjedde. Likevel kommer samtalen aldri i mål, fordi hensikten ikke nødvendigvis er å oppklare uenigheten. Hensikten kan være å beholde kontrollen over fortellingen.

Å leve tett på en narsissist

Å leve i en slik relasjon kan innebære en tilstand av konstant beredskap. Man følger med på tonefall, ansiktsuttrykk og små stemningsskifter. Hverdagen organiseres rundt spørsmålet om hva som kan utløse neste reaksjon. Samtidig blir egne behov gradvis mindre viktige.

Over tid kan dette svekke tilliten til egne sanser og vurderinger. Den utsatte kan føle skyld, skam og ansvar for konfliktene, bli sosialt isolert og miste kontakten med hvem han eller hun var før relasjonen. Tuft beskriver også søvnproblemer, uro, depresjon, konsentrasjonsvansker og kroppslige stressreaksjoner. Når perioder med kulde og nedvurdering avløses av varme og nærhet, kan det oppstå sterke traumebånd som gjør det vanskelig å bryte ut.

Denne dynamikken kan forekomme i parforhold, familier, vennskap, religiøse miljøer og arbeidsliv. Et brudd innebærer heller ikke nødvendigvis at påvirkningen opphører. Har partene barn sammen, eller må de fortsette å møtes gjennom arbeidet eller andre fellesskap, kan kontrollen fortsette i nye former.

Hvordan kan man håndtere det?

Tufts viktigste råd er å lære å gjenkjenne mønstrene. Når man forstår at en samtale ikke føres for å finne en løsning, men for å skape skyld, forvirring eller underkastelse, blir det lettere å trekke seg ut av den.

Grenser må være konkrete og følges av handling. Lange forklaringer hjelper sjelden dersom hvert argument bare gir nytt materiale som kan vries og brukes mot en. I noen situasjoner kan det være nødvendig å redusere kontakten til et minimum. Andre ganger er stans i kontakten det tryggeste. Dersom fortsatt kontakt er uunngåelig, kan kommunikasjonen holdes kort, saklig og mest mulig skriftlig.

Det kan også være viktig å dokumentere hendelser, søke støtte hos mennesker man stoler på og få profesjonell hjelp. Etter langvarig gaslighting kan det ta tid å gjenvinne tilliten til egen hukommelse og dømmekraft. Målet er ikke nødvendigvis å få narsissisten til å forstå eller innrømme hva som har skjedd. Målet er å beskytte seg selv og finne tilbake til sin egen virkelighetsforståelse.

Min vurdering

«Narsissisme» er først og fremst en bok for mennesker som forsøker å forstå en vanskelig relasjon. Tuft skriver tilgjengelig og konkret, og hun gir navn til erfaringer som ellers kan være vanskelige å beskrive. Det er en av bokas største styrker. Når manipulasjonen først får et språk, blir den også lettere å oppdage.

De mange historiene gjør stoffet gjenkjennelig og viser hvordan narsissistisk dynamikk kan arte seg på svært forskjellige områder av livet. Samtidig er boka praktisk orientert. Den nøyer seg ikke med å forklare hvordan manipulasjonen virker, men gir også råd om grenser, kommunikasjon og hvordan man kan beskytte seg.

Jeg synes omtalen av den sårbare narsissisten er særlig interessant. Den nyanserer forestillingen om at narsissisme alltid er lett å få øye på. Et menneske kan fremstå som skjørt, urettferdig behandlet og stadig i behov av omsorg, samtidig som hele relasjonen gradvis organiseres rundt vedkommendes behov og reaksjoner.

Bokas styrke er imidlertid også en mulig svakhet. Når så mange former for vanskelig atferd samles under overskriften narsissisme, kan grensen mellom en personlighetsforstyrrelse, sterke narsissistiske trekk og mer alminnelig umoden eller egoistisk atferd bli uklar. Det er en reell fare for at leseren begynner å diagnostisere mennesker i sitt eget liv. Ikke enhver løgn, krenkelse eller konflikt er uttrykk for narsissisme, og ikke alle vanskelige mennesker er narsissister.

Jeg kunne også ha ønsket meg et tydeligere skille mellom forskningsbasert kunnskap, forfatterens personlige erfaringer og historiene hun har fått fortalt av andre. Kildegrunnlaget er omfattende, men ujevnt. Fagfellevurdert forskning står side om side med medieartikler, blogger, podkaster og videoer. Enkelte formuleringer blir dessuten mer bastante enn det sammensatte fagfeltet alltid gir dekning for.

Likevel er dette en nyttig bok. Den bør ikke leses som en håndbok i å stille diagnoser, men som en innføring i skadelige relasjonelle mønstre. Tufts viktigste bidrag er kanskje at hun flytter oppmerksomheten bort fra spørsmålet om hva narsissisten «egentlig er», og over på hva samspillet gjør med den andre. Det er også der bokas alvor ligger: Et menneske kan gradvis miste tilliten til sin egen virkelighet uten helt å forstå hvordan det skjedde. Kunnskap alene løser ikke alt, men den kan være begynnelsen på å finne veien tilbake.

Utgitt: 2026
Forlag: Pax
Antall sider: 169

Jeg har lånt boka på biblioteket