Forskningsdagene: Fra tillit til mistillit? – Porsgrunn bibliotek torsdag 17. september 2026

Om tillit, mistillit og jakten på sannheten

Hva skjer med et samfunn når vi ikke lenger stoler på hverandre? Når vi ikke har tillit til politikerne, mediene, forskningen eller institusjonene rundt oss? Og hva skjer i en familie når ett av medlemmene etter hvert begynner å tro at nesten alt vi andre oppfatter som virkelighet, egentlig er løgn?

Dette var utgangspunktet da filosof Einar Øverenget og journalist og forfatter Christine Rehn Jensen møttes på Porsgrunn bibliotek under Forskningsdagene 2026. Arrangementet var et samarbeid mellom Porsgrunn bibliotek og Universitetet i Sørøst-Norge, og salen var fullsatt.

Jeg hadde gledet meg til denne kvelden. Jeg har tidligere lest og omtalt Øverengets bok «Tillit. Uunngåelig. Nødvendig. Farlig» fra 2025, og synes tematikken bare har blitt mer aktuell.

Kveldens program ble presentert av Karen Dalevoll fra Porsgrunn bibliotek. Da Øverenget gikk opp på scenen, fikk han applaus. Han konstaterte tørt at det hører til sjeldenhetene at man får applaus før man har levert. Dermed var tonen satt.

Hva kan vi egentlig ta for gitt?

Øverenget begynte med sine egne studenter. Akkurat nå sitter de og skriver hjemmeeksamen. Men hvor sikker kan han være på at det faktisk er studentenes kunnskaper som kommer til uttrykk i besvarelsene? Underforstått: Hvor mye gjør kunstig intelligens for dem? Allerede der var vi inne i kveldens hovedtema. For også utdanningssystemet er basert på tillit.

Filosofi handler ifølge Øverenget blant annet om å utforske begreper og om å undersøke det vi vanligvis tar for gitt. Det vi kjenner så godt at vi nesten har sluttet å legge merke til det.

Mange av ideene til det han selv har arbeidet med, har han fått gjennom barna sine. Hva er en hemmelighet? Hva er døden? Han fortalte om en samtale han hadde overhørt mellom datteren og en venninne, begge barnehagebarn på dette tidspunktet, i baksetet på bilen. De funderte på om man måtte ligge veldig stille når man var død.

Og så er det altså tilliten. Et av disse fenomenene som gjennomsyrer livet vårt, men som vi først virkelig legger merke til når den blir borte.

Det gode samfunnet og det autonome mennesket

Øverenget trakk linjene tilbake til Aristoteles (384–322 f.Kr.), som mente at et godt samfunn er et samfunn der mennesker kan leve gode liv. Men da melder naturligvis det neste spørsmålet seg: Hva er et godt liv?

Hos Aristoteles handler det om å kunne virkeliggjøre sin menneskelige natur og leve i samsvar med det som kjennetegner oss som mennesker.

Alt levende er i endring. Et frø kan sås, spire, vokse og blomstre. En stein kan ikke forandre seg selv. Skal den endres, må kreftene komme utenfra. Dyr har dessuten behov og instinkter. En hund kan kjenne tørst. En plante kan neppe det. I alle fall håpet Øverenget at plantene hjemme hos ham ikke kunne det, noe som utløste latter i salen.

Men mennesket har noe mer. Vi kan forholde oss til våre egne behov. Vi kan ha lyst til én ting og likevel velge å gjøre noe annet. Vi kan reflektere, vurdere og ta valg. Her kommer forestillingen om det autonome mennesket inn. Fordi vi kan velge, kan vi også holdes ansvarlige for valgene våre. Idealet er at vi skal kunne leve livene våre slik vi selv ønsker, så lenge det ikke går ut over andre. Når handlingene våre får konsekvenser for andre mennesker, trenger vi lover og regler.

Paradokset er at det autonome mennesket er fullstendig avhengig av andre mennesker for å kunne leve et godt liv.

Et samfunn bygget på tillit

Ufattelig mye av det vi gjør hver eneste dag, forutsetter at vi stoler på andre. Vi leverer bilen på verksted og regner med at mekanikeren faktisk gjør det som er nødvendig, og ikke finner opp en hel masse feil til som bilen ikke har for å blåse opp regningen. De fleste av oss har ikke kunnskap nok til å kontrollere det.

Vi setter oss i bilen og kjører ut i trafikken fordi vi forventer at de andre trafikantene stort sett følger reglene. Vi kjøper mat i butikken og forventer at den ikke er giftig eller bedervet, og at innholdsfortegnelsen faktisk stemmer.

Hele tiden overlater vi noe av kontrollen til andre. Det er nettopp dette som er noe av det interessante ved tillit: Når vi viser noen tillit, gir vi samtidig fra oss noe makt. Vi gjør oss sårbare.

Samtidig trenger vi ikke å vise tillit. Det er et valg. Og nettopp derfor er et samfunn der tillit er utgangspunktet, så effektivt. Hvis vi skulle kontrollere alt og alle hele tiden, ville svært lite fungere.

Men tillit er ikke det samme som godtroenhet. Vi kan generelt ha tillit til systemene rundt oss, men likevel ha vår kritiske sans i behold.

Øverenget skilte mellom tillitsgiver og tillitsmottaker. Når noen viser meg tillit, oppstår det samtidig en forpliktelse hos meg. Tillit bygger på forventninger om at den andre både har nødvendig kompetanse og er i stand til å levere det som er lovet.

Fra naboen til samfunnets institusjoner

Tillit finnes på flere nivåer.

Den individuelle tilliten er den enkleste å få øye på. Vi gir naboen husnøkkelen før ferien og ber ham vanne plantene og se til huset. Det er både effektivt og behagelig. I økonomisk språk reduserer tillit transaksjonskostnadene.

Den profesjonelle tilliten er noe annet. Også den har et personlig element, men den er i tillegg knyttet til rollen og profesjonen. Når en advokat, lege, journalist eller annen fagperson bryter tilliten, kan det derfor få konsekvenser langt utover forholdet mellom to mennesker. Tillitsbruddet kan ramme tilliten til hele profesjonen.

Så har vi den institusjonelle tilliten, som har enorm samfunnsmessig betydning. Her står blant annet rettferdighetsprinsippet sentralt: Like tilfeller skal behandles likt. Øverenget brukte beskatning som eksempel. I Norge har vi tradisjonelt hatt relativt høy vilje til å betale skatt, blant annet fordi mange har hatt tillit til at systemet i hovedsak er rettferdig, og at pengene brukes til fellesskapets beste.

Rettferdighet betyr for øvrig ikke alltid at alle skal behandles identisk. Noen ganger krever rettferdighet nettopp at relevante forskjeller får betydning.

Demokratiet er også et tillitsprosjekt

Politisk tillit er enda et nivå. I et representativt demokrati gir velgerne politikere betydelig makt og et stort handlingsrom. Men makt må kontrolleres.

Øverenget var opptatt av at institusjonell makt over tid kan utvikle sine egne interesser og maktstrukturer. Derfor er det helt avgjørende at det i et tillitssamfunn også er mulig å uttrykke mistillit.

Den konstitusjonelle maktfordelingen bygger nettopp på dette. Den lovgivende makten ligger hos Stortinget, den utøvende hos regjeringen og den dømmende hos domstolene. Institusjonene skal kontrollere og korrigere hverandre. I tillegg kommer mediene, gjerne omtalt som den fjerde statsmakt, som skal ettergå makten kritisk. Men hva skjer dersom vi heller ikke lenger stoler på mediene?

Når følelsene overtar

Her kom Øverenget inn på propaganda, sosiale medier, algoritmer og falske nyheter. Han trakk frem de klassiske retoriske begrepene logos, etos og patos. Logos handler om argumentenes saklige og logiske innhold. Etos handler om avsenderens troverdighet. Patos handler om følelsene som vekkes hos mottakeren. Problemet oppstår når patos nærmest blir stående alene.

Sosiale medier og algoritmene som styrer hva vi blir eksponert for, belønner i stor grad det som vekker sterke følelser. Sinne, frykt og indignasjon sprer seg lettere enn nøkterne resonnementer.

Og dersom politikere eller andre samfunnsaktører lyver tilstrekkelig ofte, oppstår et problem som er større enn den enkelte løgnen: Til slutt risikerer mennesker å slutte å tro også på det som faktisk er sant.

Så hva med kunstig intelligens? Kan vi ha tillit til KI? Øverenget lot spørsmålet stå åpent.

Har tilliten i Norge falt?

Norge regnes fortsatt som et samfunn med høy tillit. Øverenget viste samtidig til OECD-undersøkelser som har dokumentert et markant fall i tilliten til nasjonale myndigheter.

Tallene er interessante. Fra 2021 til 2023 falt andelen nordmenn som oppga høy eller moderat høy tillit til regjeringen fra 64 til 48 prosent. Det var det største fallet blant de 18 OECD-landene som hadde sammenlignbare tall. Samtidig har utviklingen senere snudd noe. OECDs nyeste undersøkelse, basert på tall fra 2025, viser at andelen igjen har steget, til 57 prosent. Norge er altså fortsatt et høytillitssamfunn, men svingningene i tillit er i seg selv interessante.

Øverenget mente at noe av forklaringen på tillitsfallet kan ligge i en opplevelse av at politikere har distansert seg for mye fra dem de representerer. For tillit kan ikke forlanges. Den må fortjenes.

Når mistilliten overtar hele virkelighetsbildet

Etter Øverengets filosofiske og samfunnsmessige perspektiv kom journalist og forfatter Christine Rehn Jensen på scenen. Hun ble intervjuet av Karen Dalevoll om boka «Mamma er konspirasjonsteoretiker«, som kom ut tidligere i år. Jensen har mer enn 20 års erfaring fra mediebransjen, blant annet fra NRK, VG, Aftenposten, E24 og Amedia. Dette er hennes første bok. Og plutselig ble kveldens tema langt mer personlig.

Det hele begynte med at Jensen skrev et anonymt leserinnlegg om moren sin. I kommentarfeltet ble hun møtt med påstander om at historien ikke kunne være sann. Dette måtte være overdrevet. Det var ikke troverdig. Problemet var at virkeligheten var verre enn det hun hadde skrevet. Da forsto hun at hun måtte gjøre mer.

Hun ønsket ikke å utlevere moren. Tvert imot understreket hun at boka er skrevet i kjærlighet til henne, og ut fra et ønske om å hjelpe. Samtidig ønsket hun å advare andre og bidra til at vi snakker mer om hva som kan skje når mennesker trekkes stadig lenger inn i konspirasjonsteoretiske miljøer.

Jensen oppsummerte noen grunnforestillinger: Ingenting er tilfeldig. Ingenting er slik vi tror. Alt henger sammen med alt. Alt har en forklaring.

Hun fortalte om hvordan amerikanske konspirasjonsfortellinger sprer seg internasjonalt. QAnon, som oppsto i USA i 2017, er et eksempel. Det slående er hvordan mennesker som trekkes inn i disse miljøene, etter hvert kan ende med å tro på svært mange av de samme forestillingene.

Moren hennes kaller seg ikke konspirasjonsteoretiker. Hun kaller seg sannhetssøker. Hun har en grunnleggende mistillit til myndigheter, medier og etablerte institusjoner. Og fordi datteren har mottatt stipendmidler for å skrive boka, blir også det et bevis innenfor dette verdensbildet: Datteren er kjøpt og betalt.

Moren har likevel ikke motsatt seg at boka ble skrevet. Hun mener bare at datteren kommer til å dumme seg ut. For snart skal sannheten komme frem. Det er «like før». Problemet, fortalte Jensen, er at det har vært «like før» i flere år.

Inn i Telegram-gruppene

Som journalist bestemte Jensen seg for å undersøke miljøet fra innsiden. Under pseudonym registrerte hun seg på Telegram og fulgte en norsk gruppe med rundt 400 medlemmer. Omtrent 20 av dem var særlig aktive. Det hun opplevde, var et miljø der nærmest enhver forklaring kunne aksepteres, så lenge den ikke var den offisielle.

Påstandene bekrefter hverandre og bygger opp et stadig mer sammenhengende alternativt verdensbilde. En av forestillingene Jensen fortalte om, handler om at dagens økonomiske system snart skal bryte sammen, gjeld skal slettes og penger deles ut. Slike forestillinger kan få svært konkrete konsekvenser. Enkelte slutter å betale gjelden sin fordi de mener at den uansett snart vil forsvinne. Da er vi langt forbi ufarlige spekulasjoner på internett.

Når verden deles i gode og onde

Enda mer alvorlig blir det når vold begynner å fremstå som et legitimt virkemiddel.

Jensen fortalte at hun frykter dynamikken i slike grupper dersom én person på et tidspunkt skulle mene at tiden er kommet for handling. Når den kritiske motstanden internt er liten, kan grensene flyttes.

Verden blir dessuten stadig tydeligere delt inn i de gode og de onde. Medlemmene opplever seg truet. Noen tror de blir forgiftet. Andre tror at skoleskytinger er iscenesatt og at menneskene vi ser i mediene, egentlig er skuespillere. Slike forestillinger har blant annet ført til grov trakassering av foreldre som faktisk har mistet barna sine i skoleskytinger. Da handler dette ikke lenger bare om hva et enkelt menneske velger å tro. Det kan ramme andre.

En helt vanlig mamma

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg denne kvelden, var Jensens beskrivelse av hvem moren hennes var før dette tok over livet. Hun var en varm og kjærlig mor. Jensen beskrev oppveksten som nærmest prototypen på en norsk A4-familie: Volvo, hund, fjellturer og et helt vanlig familieliv.

Hun hadde aldri forestilt seg at nettopp hennes mor skulle ende her. Moren hadde riktignok alltid vært åpen for det spirituelle, og hun hadde en sterk interesse for helse. Jensen tror at helseinteressen kan ha vært en av inngangene. Vaksineskepsis ble etter hvert en del av bildet, og siden har utviklingen gått stadig lenger.

Jensen forsøkte lenge å hjelpe. Psykolog var uaktuelt. Hun tok kontakt med kommunen, men moren ville ikke ha noe med hjelpeapparatet å gjøre.

Og midt i alt dette finnes barnebarna. Jensen fortalte om bekymringen for hva moren sier til barna hennes, og om behovet for «opprydding» etter besøk. Mor-datter-forholdet har blitt av og på.

Det kanskje vanskeligste paradokset er at moren selv mener at hun aldri har vært lykkeligere. Hun vil det beste for datteren. Datteren vil det beste for moren. Men hvordan møtes to mennesker når de ikke lenger deler den samme virkeligheten? For moren «tror» ikke på dette. Hun vet.

Finnes det en vei tilbake?

Jensens største håp ligger hos mennesker som selv har vært dypt inne i slike miljøer, men som har klart å komme seg ut igjen. Kanskje er det nettopp de som kan nå frem til dem som fortsatt befinner seg der. Problemet er at det foreløpig er svært få av dem.

Etter samtalen kom Øverenget tilbake på scenen, og dermed møttes de to perspektivene for alvor.

Han problematiserte selve begrepet sannhetssøking. Filosofisk er det vanskelig å bevise at noe er sant en gang for alle. Derimot kan påstander falsifiseres. Vi kan undersøke dem, teste dem og oppdage at de ikke holder.

Det er nettopp her den kritiske tenkningen kommer inn.

Bekreftelsesfellen

Øverenget var heller ikke spesielt begeistret for begrepet «konspirasjonsteori». Det kan bli et for vidt sekkebegrep. Sammensvergelser har tross alt eksistert gjennom hele historien, og det finnes naturligvis tilfeller der mennesker faktisk samarbeider i hemmelighet. Problemet oppstår når man utvikler et lukket verdensbilde som ikke lenger lar seg korrigere av virkeligheten.

Kanskje er dogmatisme et mer presist begrep? For livet «går ikke opp». Tilfeldigheter skjer. Ikke alt har en skjult mening. Ikke alle hendelser inngår i et større mønster.

Når man først har bestemt seg for hvordan verden henger sammen, er det dessuten lett å havne i bekreftelsesfellen. Man leter etter det som bekrefter det man allerede tror, mens opplysninger som taler imot, avvises eller omtolkes.

Øverenget trakk også inn Hannah Arendt og hennes analyser av ideologiens kraft. Poenget var hvor farlig et fullstendig sammenhengende tankesystem kan bli når mennesket slutter å la erfaring og virkelighet korrigere forestillingene.

Pandemien og den kritiske posisjonen

Under pandemien arbeidet Øverenget blant annet sammen med jussprofessor Hans Petter Graver om spørsmål knyttet til forholdsmessighet. Senere var de begge blant bidragsyterne til boka «Forholdsmessighet. Medisin, jus, filosofi og pandemi«.

Spørsmålet er grunnleggende: Selv når et tiltak har et legitimt formål, står inngrepet i et rimelig forhold til det man ønsker å oppnå?

Øverenget trakk frem skolestengningene som eksempel og stilte spørsmål ved om konsekvensene for barn og unge ble tilstrekkelig vurdert. Selv gikk han langt i å antyde en sammenheng mellom skolestengningene og en økning av skolevegring og anoreksi blant de unge. Han var særlig opptatt av faren for en konformitetskrise, der mennesker forlater den kritiske posisjonen fordi situasjonen oppleves som så alvorlig at spørsmål og innvendinger nærmest blir illegitime.

Og kanskje er dette et viktig poeng også langt utenfor pandemien. For kritisk tenkning innebærer ikke at man skal mistro alt. Men tillit innebærer heller ikke at man skal slutte å tenke kritisk.

Tillit er ikke det samme som blind tro

Det var kanskje nettopp dette jeg satt igjen med etter denne kvelden.

På den ene siden trenger vi tillit for at samfunnet i det hele tatt skal fungere. Vi kan ikke kontrollere alt selv. Vi må stole på mennesker vi lever sammen med, på fagfolk, medier, forskning, myndigheter og institusjoner. På den andre siden må tilliten kunne utfordres.

Et godt tillitssamfunn er derfor ikke et samfunn der ingen stiller spørsmål. Snarere tvert imot. Det er et samfunn der vi kan stille spørsmål, kreve begrunnelser og uttrykke mistillit uten dermed å forkaste hele systemet. Og akkurat her møttes Øverengets filosofi og Jensens personlige historie på en måte jeg synes gjorde denne kvelden spesielt interessant. For det finnes en enorm forskjell mellom kritisk tenkning og total mistillit. Den kritiske tenkningen åpner for at jeg kan ta feil.

Den totale mistilliten kan derimot utvikle seg til et lukket system der ethvert motargument blir enda et bevis på at jeg har rett. Hvis myndighetene benekter konspirasjonen, viser det bare hvor dypt de er involvert. Hvis mediene tilbakeviser den, viser det at mediene er kjøpt. Hvis datteren skriver bok om moren, er også hun kjøpt og betalt.

Da finnes det til slutt ingen opplysning utenfra som kan rokke ved forestillingen. Og kanskje er nettopp dette noe av det mest urovekkende ved vår tids tillitskrise. Vi trenger mennesker som stiller kritiske spørsmål. Men vi trenger også å kunne stole på noen.