Anmeldelse av «Sjelesorg» av Dag Johan Haugerud (2025)

Hvor mye av seg selv må man gi?

Dag Johan Haugerud (f. 1964) har gjennom flere tiår markert seg både som forfatter, manusforfatter og filmregissør. Likevel må jeg innrømme at jeg inntil ganske nylig visste langt mindre om kunstnerskapet hans enn jeg burde.

Jeg møtte ham første gang under Åpen bok-festivalen i Rakkestad 19. mars 2026, der jeg jobbet som frivillig. Samtalen med ham gjorde meg svært nysgjerrig, både på bøkene og filmene hans, og jeg kjøpte med meg et signert eksemplar av «Sjelesorg«. Siden har jeg arbeidet meg nokså systematisk gjennom det han har skapt. Det bør også nevnes at han i tillegg til å være forfatter og filmregissør også er teaterregissør. Hans merittliste er ganske enkelt imponerende!

Jeg har blant annet lest debutromanen «Noe med natur«, «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill» og «Hva jeg betyr«. Selv om bøkene er forskjellige, kretser de egentlig rundt flere av de samme spørsmålene. Haugerud er opptatt av psykisk sårbarhet, skam, identitet og menneskets behov for å bli forstått. Han skriver om mennesker som strever med å finne ordene, men også om hvor mye skade ordene våre kan gjøre når de først uttales.

Parallelt har jeg arbeidet meg gjennom filmografien hans og skrevet om blant annet kortfilmen «Trøbbel» og spillefilmene «Som du ser meg«, «Barn» og «Sex«. Jeg har også sett filmene «Det er meg du vil ha» og «Lyset fra sjokoladefabrikken«. Haugerud har et helt eget filmspråk. Dialogene bærer handlingen, mens de store konfliktene ofte ligger skjult i tilsynelatende hverdagslige situasjoner. Han gir oss sjelden entydige helter eller skurker, og han er mer interessert i hvorfor mennesker handler som de gjør, enn i å fordele skyld.

Med trilogien «Sex«, «Drømmer» og «Kjærlighet» har han også nådd et stort internasjonalt publikum. «Drømmer» ble i 2025 tildelt Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin, som den første norske filmen som mottok denne utmerkelsen.

Det er mye av det samme kunstneriske prosjektet jeg finner igjen i «Sjelesorg«. Haugerud undersøker mennesker som forsøker å opptre moralsk riktig, men som samtidig har egne behov, lengsler og motiver de ikke fullt ut forstår eller ønsker å erkjenne.

En diakon uten gudstro

Hovedpersonen og fortelleren i «Sjelesorg» heter Thomas. Han er homofil, enslig og arbeider som diakon i en kirke i Oslo. Det grunnleggende paradokset er at han verken er kristen eller tror på Gud.

Som ung hadde Thomas et seksuelt forhold til Kristian, en venn han hadde kjent siden ungdomsskolen. Ingen av dem omtalte seg som homofile, og de snakket heller aldri om det de hadde sammen som kjærlighet. Da Kristian senere fikk alvorlige psykiske problemer, forsøkte Thomas å hjelpe ham med praktiske oppgaver. Men han klarte ikke å gi ham den nærheten og omsorgen han egentlig trengte. I stedet kjente han på irritasjon og et ønske om å komme seg unna.

Erfaringen blir avgjørende for Thomas. Han begynner å spørre seg hva det egentlig vil si å være et medmenneske. Er det tilstrekkelig å stille opp og gjøre de riktige tingene? Eller krever ekte omsorg at man også våger å gi noe av seg selv?

Senere utdanner han seg til diakon. Yrkesvalget bygger ikke på religiøs overbevisning, men på et ønske om å gjøre noe godt for andre. Thomas tror på fellesskap, omsorg og menneskelig nærvær. Han tror ikke på Gud, men på at mennesker kan gjøre livet mer utholdelig for hverandre.

Møtet med Lars

Gjennom Carl Ivar møter Thomas Lars, som han både tiltrekkes og frastøtes av. I utgangspunktet ønsker han å ha sex med Lars, kanskje også å innlede et forhold. Møtene deres tar imidlertid en annen retning.

Lars begynner å betro seg til Thomas, og samtalene får gradvis preg av sjelesorg. Dermed oppstår romanens mest sentrale dilemma: Når slutter dette å være et møte mellom to menn som er tiltrukket av hverandre, og når blir det et profesjonelt forhold mellom en diakon og et menneske som søker hjelp?

Thomas er svært bevisst på makten som ligger i rollen hans. Han er redd for å utnytte Lars’ åpenhet, samtidig som han kjenner et sterkt begjær etter ham. Det er heller ikke lett å avgjøre hva Lars ønsker. Er han ute etter hjelp, vennskap, sex eller kjærlighet? Kanskje ønsker han heller ikke å skille så tydelig mellom disse tingene.

Dette er typisk Haugerud. Han skaper et dilemma som ikke lar seg løse ved å vise til én bestemt regel. Omsorg, begjær, makt og sårbarhet kan være til stede samtidig. Thomas forsøker å opptre moralsk ansvarlig, men refleksjonene blir også en måte å unngå handling på. Han kan analysere situasjonen fra alle tenkelige vinkler, men strever med å si: Dette ønsker jeg. Dette føler jeg. Dette er jeg redd for.

Siri får vite sannheten

Siri er prest, kollega og etter hvert en nær fortrolig. Thomas forteller henne om Lars og betror henne at han ikke er kristen. Hun reagerer først med det han beskriver som «avventende vantro». Hun har tatt det for gitt at en mann som har studert teologi og arbeider som diakon, også deler kirkens tro.

Thomas forklarer at han tror på det kirken gjør, på fellesskapet og verdien av at mennesker stiller opp for hverandre. Samtalen skaper avstand mellom dem, men gjør samtidig relasjonen mer ærlig.

Scenen viser et av romanens paradokser: Thomas arbeider med å få andre til å åpne seg, samtidig som han selv skjuler noe helt grunnleggende. Først når han forteller sannheten, kan Siri møte ham som et helt menneske, ikke bare som kollega og diakon.

Drømmen om Astrid

En annen viktig del av romanen handler om Guro og datteren Astrid, som har vært syk lenge. Thomas har en urovekkende drøm der den avdøde Trond forteller at Astrid har leukemi, men at prognosene er gode.

Thomas er redd for å skremme Guro med noe som tross alt bare er en drøm. Samtidig husker han en hendelse fra sin egen barndom. Da han selv var alvorlig syk, oppsøkte en fremmed kvinne foreldrene hans fordi hun hadde drømt at Thomas kom til å bli frisk.

Lars mener at Thomas ikke kan ta sjansen på å tie. Det som senere skjer, gjør det vanskelig for ham å avvise drømmen som tilfeldig. Opplevelsen utfordrer hans ateistiske verdensbilde. Han ønsker verken å betrakte drømmen som et overnaturlig varsel eller seg selv som et redskap for Gud.

Samtidig må Thomas erkjenne at han kjenner en viss tilfredsstillelse ved å ha vært viktig. Dermed oppstår enda et av romanens ubehagelige spørsmål: Kan ønsket om å hjelpe et annet menneske også romme et behov for selv å føle seg betydningsfull?

Hvem gir sjelesorg til sjelesørgeren?

Tittelen «Sjelesorg» rommer et grunnleggende paradoks. Thomas arbeider som sjelesørger uten å tro på Gud. Romanen spør dermed hva sjelesorg egentlig er. Må den bygge på en religiøs overbevisning, eller kan den også forstås som medmenneskelighet?

Thomas er en svært selvkritisk forteller. Han gransker stadig sine egne motiver. Handler han for den andres skyld eller for sin egen? Er tilbakeholdenheten overfor Lars et uttrykk for god yrkesetikk, eller også for feighet og frykt for å bli avvist?

Dette gjør ham både sympatisk og krevende. Han ønsker oppriktig å gjøre det rette, men granskningen kan også bli en form for selvopptatthet. Thomas mangler ikke selvinnsikt. Tvert imot har han nesten for mye av den. Han analyserer motivene sine så inngående at refleksjonene blir en måte å unngå handling på. Dersom vi alltid skal være sikre på at motivene våre er rene, risikerer vi å bli stående på utsiden av våre egne liv.

Thomas kan sette presise ord på nærhet, kjærlighet og ansvar, men strever med å si hva han selv føler og trenger. Ordene hjelper ham til å nærme seg andre, men også til å beskytte seg. Jo grundigere han analyserer situasjonen, desto lenger kan han utsette øyeblikket der han selv må gjøre seg sårbar.

Her ligger også forbindelsen mellom Haugeruds bøker og filmer. Samtalene er ikke pauser mellom handlingen. De er selve handlingen. En unnvikelse, en pause eller en liten forskyvning i ordvalget kan få stor betydning.

Det skeive perspektivet er en naturlig del av romanen, men dette er ikke først og fremst en bok om hvor vanskelig det er å være homofil. Det vanskelige ligger i møtet mellom begjær og ansvar, og mellom ønsket om nærhet og frykten for å miste kontroll.

Thomas’ yrkesrolle gjør forholdet til Lars særlig komplisert, men spørsmålene er allmennmenneskelige. Når blir omsorg en form for makt? Og er det mulig å hjelpe et annet menneske uten samtidig å få dekket et behov i seg selv?

Klok, krevende og tidvis omstendelig

Jeg opplevde «Sjelesorg» som både klok og krevende. De lange refleksjonene kan tidvis virke omstendelige, og Thomas beveger seg ofte i sirkel rundt de samme spørsmålene.

Samtidig er dette en viktig del av romanens form. Vi holdes fast i bevisstheten til en mann som gransker hver tanke og følelse før han våger å handle. Vi leser derfor ikke bare om handlingslammelsen hans. Vi må oppholde oss i den sammen med ham.

Haugerud skriver med stor psykologisk presisjon. Han har et særlig blikk for de små øyeblikkene der en samtale skifter karakter, og for alt menneskene ikke klarer å si direkte. Han gir heller ingen enkle svar. Vi får ingen endelig forklaring på drømmen om Astrid eller noen klar regel for hvor grensen mellom sjelesorg og gjensidig fortrolighet bør trekkes.

Det er nettopp denne åpenheten som gjør boka interessant. Haugerud ber oss ikke om å frikjenne eller dømme Thomas. Han viser hvor vanskelig det kan være å forsøke å leve ansvarlig sammen med andre mennesker.

Til syvende og sist handler «Sjelesorg» om hvor krevende det er å være et medmenneske. Det er ikke alltid nok å lytte eller gjøre de riktige tingene. Skal vi virkelig møte et annet menneske, må vi også våge å gi noe av oss selv. Og nettopp der begynner både den ekte nærheten og risikoen for å bli avvist.

Utgitt: 2025
Forlag: Oktober
Antall sider: 255