Når morskjærligheten blir begrensende for barnet
Det finnes knapt noe mer smertefullt for en forelder enn å se sitt eget barn stå utenfor. De andre blir invitert, valgt og inkludert, mens ditt barn blir stående igjen. Instinktet er selvfølgelig å hjelpe, beskytte og forsøke å rette opp det som er galt. Men hvor går grensen mellom nødvendig omsorg og en innblanding som i verste fall gjør barnets situasjon enda vanskeligere?
Det er nettopp dette ubehagelige spørsmålet Marte Magnusdotter Solem undersøker i romanen «Gustav«. Og det er ikke vanskelig å forstå moren Frida. I alle fall ikke til å begynne med.
Marte Magnusdotter Solem (f. 1978) er skuespiller, regissør og forfatter, utdannet ved Statens teaterhøgskole. Hun har arbeidet både på teaterscenen og innen film og TV, og debuterte som romanforfatter med «Jeg har mer jeg vet du vil like» i 2018. Senere kom «Noe av betydning» i 2022. «Gustav» fra 2025 er hennes tredje roman.
Bakgrunnen fra teateret er interessant også når man leser «Gustav«. Romanen er i stor grad bygget opp av scener og dialoger, og mye av det vesentlige ligger i spennet mellom det menneskene sier, og det vi som lesere forstår at de egentlig opplever.
Et barn som ikke helt finner sin plass
Gustav er ni år og står foran fjerde klasse. Han er kreativ, fantasifull, intens og full av ideer, men han har problemer med å finne sin plass blant de andre barna. Sosiale koder som andre ser ut til å forstå intuitivt, kommer ikke like enkelt for ham.
Han har hatt et vanskelig skoleår. Forholdet til Lukas, som tidligere var hans beste venn, har endret seg, og Gustav opplever å bli holdt utenfor. Allerede under skoleavslutningen får vi se hvor smertefullt dette er for moren Frida. Da hun oppfatter at sønnen igjen blir dårlig behandlet, griper hun inn så kraftig at store deler av skolegården til slutt følger med. Gustav ber henne stoppe. Han vil bare bort.
Dermed er romanens viktigste konflikt etablert. For Frida har på mange måter rett. Gustav har falt utenfor, og skolen har ikke nødvendigvis håndtert situasjonen godt. Samtidig opplever sønnen hennes forsvar som en ny ydmykelse. Hun vil gjøre ham mindre alene, men ender med å gjøre ham enda mer synlig. Og alene … Dette er noe av det sterkeste ved romanen. Frida er ikke bare en urimelig og kontrollerende mor. Vi forstår hvorfor hun reagerer som hun gjør. Vi kjenner smerten hennes.
Vi blir glad i Gustav. Han kan være krevende, men han er også morsom, oppfinnsom, omsorgsfull og full av fantasi.
Da Isak flytter inn i naboleiligheten sammen med familien sin, skjer det derfor noe nærmest vidunderlig. Guttene finner hverandre. Isak liker Gustavs fantasiverdener og ler av påfunnene hans. Han ser ut til å oppfatte det særegne ved Gustav som spennende snarere enn merkelig. For Frida oppleves vennskapet nesten som en redning.
Når vennskapet blir morens prosjekt
Problemet er at Frida ikke klarer å nøye seg med å glede seg over vennskapet. Hun må også forsikre seg om at det varer. Hun følger med på hvor mye guttene er sammen, hvordan Isak reagerer på Gustav, og etter hvert hvem han velger å være sammen med på skolen. Da Isak også blir venn med Lukas, vekkes all den gamle frykten til live. Det er vondt å lese, fordi følelsen er så forståelig. Har man først sett barnet sitt bli valgt bort, er det ikke vanskelig å forestille seg hvor oppmerksom man blir på tegnene når det kanskje skjer igjen.
Men Frida klarer etter hvert ikke å skille tydelig mellom Gustavs følelser og sine egne. Hans nederlag blir hennes. Hans vennskap blir hennes prosjekt. Hun organiserer, inviterer, analyserer og forsøker å påvirke relasjonene mellom barna. Men vennskap lar seg ikke organisere. Man kan ikke bestemme at et annet barn skal være venn med ens eget, uansett hvor sterkt man ønsker det.
Her ligger noe av romanens mest interessante psykologiske stoff. Frida vil så gjerne hjelpe Gustav til å fungere sosialt at hun hele tiden korrigerer ham. Hun vet at han kan bli for intens, for høylytt eller for voldsom. Men hver gang hun forsøker å hjelpe ham med å passe inn, risikerer hun også å formidle at det er noe galt med måten han er på.
Og det er ikke bare Gustav som opplever morens grenseoverskridelser. Storesøsteren Anna reagerer også på at Frida undersøker, vurderer og blander seg inn. Det gjør Frida til en langt mer sammensatt romanfigur. Problemet hennes handler ikke utelukkende om bekymringen for Gustav. Hun har i det hele tatt vanskelig for å tåle avstand fra menneskene hun er glad i.
Det er nærliggende å tenke på ADHD når vi leser om Gustav. Han er urolig og impulsiv, har konsentrasjonsproblemer og kan bli intenst opptatt av det som interesserer ham. Men Solem lar være å gi oss en diagnose som forklaring. Det synes jeg er et godt valg. Gustav får være Gustav. Dermed blir spørsmålet ikke først og fremst hva det er med ham, men hva som skjer når et barn som ikke passer helt inn, møter en skole, en vennegruppe og voksne som forventer at han skal tilpasse seg. Romanen romantiserer ham heller ikke. Gustav kan være slitsom, og han kan gå for langt. Det er nettopp denne dobbeltheten som gjør ham troverdig.
Fridas blikk styrer fortellingen
Det viktigste litterære grepet er at historien fortelles gjennom Fridas jeg-stemme. Vi befinner oss inne i hennes blikk på Gustav og omgivelsene. Når Gustav blir avvist, kjenner vi smerten gjennom henne. Når Isak velger Lukas, opplever vi trusselen slik Frida gjør det. Et blikk eller en tilsynelatende uskyldig bemerkning fra en lærer eller en annen forelder kan utløse lange tankerekker hos henne.
Ganske lenge er det lett å følge henne. Men gradvis oppstår det en avstand mellom hvordan Frida selv forstår handlingene sine og det vi ser at de fører til. Gustav ber henne slutte. Jakob ber henne slippe taket. Anna forsøker å sette grenser. Synne må ivareta Isaks rett til å velge sine egne venner.
Frida er ikke en upålitelig forteller i den forstand at hun lyver for leseren. Hun er snarere en begrenset forteller. Hun er oppriktig, men ser verden gjennom sin egen frykt og sitt eget behov for nærhet og kontroll. Dermed må vi som lesere hele tiden vurdere avstanden mellom det Frida tenker at hun gjør, og det som faktisk skjer rundt henne.
Hvor mye overlates til leseren?
Jeg synes romanen både åpner og styrer. Vi får betydelig rom til å forstå Frida. Hun er ingen karikatur. Flere ganger har hun også et poeng. Skolens språk kan være unnvikende, og de andre foreldrenes forsikringer om at alle vil Gustav vel, harmonerer ikke alltid med handlingene deres. Romanen sier derfor ikke at Frida tar feil i alt. Men etter hvert blir mønsteret hennes så tydelig at Solem leder oss mot en erkjennelse av at hun går for langt. Motstemmene blir mange, og de sier stadig tydeligere det leseren selv har begynt å ane. Jeg vil derfor ikke si at romanen tvinger oss til å velge side. Men den styrer blikket vårt.
Det interessante er at sympatien med Frida likevel ikke forsvinner. Jeg kunne bli både oppgitt over henne og ubekvem på hennes vegne, samtidig som jeg forsto hvor handlingene hennes kom fra. Det er en av romanens store kvaliteter.
Å være nær uten å stå i veien
Etter hvert åpner Solem også døren til Fridas egen historie og hennes forhold til sin egen mor. Det løfter romanen utover den konkrete historien om Gustav. For hva skjer dersom ønsket om å være en bedre forelder enn ens egne foreldre var, blir så sterkt at man selv overskrider barnets grenser?
Frida vil inderlig vel. Hun vil se Gustav når andre ikke ser ham. Hun vil tro på ham når andre tviler, og hun vil forhindre at han blir stående alene. Men barn trenger ikke bare å bli sett. De trenger også rom der foreldrenes blikk ikke hele tiden følger dem. Det er dette «Gustav» undersøker så presist og smertefullt: Hvor nær kan vi stå barnet vårt før nærheten blir for trang og begrenset? Og hvordan lærer vi å tåle at barnet skal ut i en verden vi verken kan kontrollere eller beskytte det fullstendig mot?
Jeg synes «Gustav» er en klok og ubehagelig gjenkjennelig roman om foreldreskap, utenforskap og den vanskelige kunsten å slippe taket. Det er også en roman som gjør Gustav til langt mer enn et «problem» som skal løses. Nettopp derfor er dette en bok jeg har blitt sittende og gruble på også etter at siste side var vendt.
Utgitt: 2025
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 313
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
