Hvordan gjør vi et levd liv til en fortelling?
Det finnes nok mange som har tenkt at de en dag skal skrive ned historien sin. Ikke nødvendigvis fordi livet har vært mer dramatisk eller bemerkelsesverdig enn andres, men fordi alle familier og alle mennesker bærer på historier som gradvis forsvinner dersom ingen tar vare på dem. Problemet er gjerne å vite hvor man skal begynne. Hva skal med? Hvordan skal stoffet organiseres? Og hvor mye kan vi egentlig stole på vår egen hukommelse?
Det er slike spørsmål Kjersti Wold (f. 1962) tar for seg i «Skriv ditt liv«, med undertittelen «Din egen historie – slektshistorien. Lær hvordan du skriver den ned«. Jeg kom over boka i forbindelse med at jeg selv har meldt meg på et skrivekurs der Wold er medarrangør. Dermed ble jeg naturligvis ekstra nysgjerrig på hennes tilnærming til det å skrive om eget liv.
Om forfatteren
Kjersti Wold har lang erfaring som forfatter, foredragsholder og skrivepedagog, og hun har gjennom mange år holdt en rekke skrivekurs. Det merkes godt i denne boka. Hun skriver ikke som en litteraturviter som betrakter skriveprosessen utenfra, men som en person som har arbeidet praktisk med mennesker som ønsker å skrive.
Det pedagogiske preget er tydelig gjennom hele boka. Wold kjenner godt til de hindringene som kan oppstå når mennesker setter seg ned foran den blanke siden. Mange tror kanskje at de ikke kan skrive godt nok, at livet deres ikke er interessant nok eller at de må ha hele fortellingen klar før de kan begynne. Wold forsøker å senke terskelen. Man trenger ikke starte med kapittel én og arbeide seg systematisk frem til nåtiden. Man kan begynne med et fotografi, et rom, et menneske, en lukt eller en enkelt episode.
Hva vil det si å skrive sitt liv?
«Skriv ditt liv» er først og fremst en praktisk bok om hvordan egne minner og erfaringer kan bearbeides til tekst. Men underveis reiser Wold også noen større spørsmål. For hva er egentlig en livshistorie?
Et menneskeliv består av et nærmest uendelig antall hendelser. Det meste glemmer vi. Noe blir stående igjen som tydelige minner, mens andre hendelser først dukker opp når noe utløser dem. Når vi senere forsøker å fortelle historien om livet vårt, må vi nødvendigvis velge.
Dermed er en selvbiografisk tekst aldri identisk med det livet som faktisk ble levd. Den blir en fortelling om livet, skapt i ettertid og basert på det vi husker, det vi har fått fortalt og det vi velger å ta med. Den som skriver, bestemmer hva som skal få betydning. Noen hendelser trekkes frem, andre utelates. Vi skaper forbindelser mellom begivenheter og forsøker å finne sammenheng og mening i det som har skjedd.
Hukommelsen er ingen fasit
Et sentralt tema er naturlig nok hukommelsen. Hvordan kan vi skrive sannferdig om noe som kanskje fant sted for flere tiår siden?
Wold viser hvordan hukommelsen både er selve forutsetningen for livshistorien og samtidig en usikker kilde. To søsken kan ha vokst opp i det samme huset og likevel fortelle ganske forskjellige historier om barndommen. Det betyr ikke nødvendigvis at den ene tar feil. Vi opplever situasjoner forskjellig, legger merke til forskjellige ting og husker dem på ulike måter.
Derfor er det nyttig å oppsøke andre kilder. Fotografier har en viktig plass i boka. Det samme gjelder brev, dagbøker, minnebøker, dokumenter, avisutklipp og samtaler med mennesker som delte deler av livet med oss.
Et gammelt fotografi kan være langt mer enn dokumentasjon av et bestemt øyeblikk. Ser man lenge nok på det, kan andre minner begynne å melde seg. Hvordan så rommet ut utenfor bildekanten? Hva skjedde den dagen? Hvem tok bildet? Hva hendte før og etter? På denne måten blir fotografiet en inngang til hukommelsen.
Wold er også opptatt av slektshistorien og av hvordan den kan sette vårt eget liv inn i en større sammenheng. Her kommer kildekritikken inn. Familiehistorier som er blitt fortalt gjennom generasjoner, er ikke nødvendigvis riktige, og opplysninger man finner i andres slektstrær på nettet, bør kontrolleres. Kirkebøker, folketellinger, gamle aviser, arkiver og lokalhistoriske kilder kan både bekrefte og korrigere det familien selv har fortalt.
Fra påstand til scene
Wold er opptatt av forskjellen mellom å oppsummere et liv og å gjøre det levende for leseren.
Det er enkelt å skrive at man hadde en lykkelig barndom, at mor var streng eller at bestefar var et varmt menneske. Men slike karakteristikker forteller egentlig ikke særlig mye. Leseren må få se menneskene i situasjoner. I stedet for bare å karakterisere et menneske kan man hente frem en konkret episode. Hva gjorde personen? Hva sa hun? Hvordan reagerte de andre? Hva husker man fra rommet, klærne, maten eller stemningen?
Her beveger boka seg over i mer allment skrivehåndverk. Wold tar blant annet opp beskrivelser, dialog, scener, synsvinkel, tempo, fremdrift, karaktertegning og struktur. Hun viser også hvordan selvbiografisk stoff kan brukes i skjønnlitteratur. En virkelig hendelse kan være et utgangspunkt uten at man dermed er bundet til å gjengi den nøyaktig slik den skjedde. Personer kan slås sammen, egenskaper flyttes, tid og sted endres og konflikter forsterkes.
Det selvopplevde kan med andre ord være råmateriale for noe helt annet.
Wold understreker dessuten betydningen av bearbeidelsen. Første utkast er nettopp det, et utkast. Teksten må leses på nytt, kanskje legges bort en stund, strammes inn og omarbeides. Hun anbefaler også å lese teksten høyt og å få respons fra andre. Først når de større spørsmålene om innhold og struktur er på plass, kommer den siste språklige finpussen.
Når vår historie også er andres
Noe av det vanskeligste ved å skrive om eget liv er at vi nesten aldri skriver bare om oss selv. Foreldre og søsken, ektefeller og kjærester, barn, venner, kolleger og andre mennesker blir en del av historien.
Da oppstår også et etisk dilemma: Hvor langt kan vi gå i å fortelle om andre mennesker fordi de inngår i vår egen historie?
Dette blir særlig krevende dersom teksten berører konflikter, samlivsbrudd, sykdom, familiehemmeligheter eller hendelser andre mennesker oppfatter helt annerledes enn oss.
Wold gir ingen enkel oppskrift på hvordan slike problemer skal løses. Det ville heller ikke vært mulig. Men hun gjør leseren oppmerksom på ansvaret som følger med det å skrive om virkelige mennesker.
Jeg synes dette er en viktig side ved boka. Retten til å fortelle sin egen historie innebærer ikke nødvendigvis en ubegrenset rett til å fortelle andres.
Det lille livet og den store historien
En livshistorie handler heller ikke bare om personen som skriver den. Vi lever alle innenfor en bestemt historisk tid. Familien, hjemmet, arbeidslivet, økonomien, samfunnsforholdene og stedet vi vokste opp, har vært med på å forme oss.
Derfor oppfordrer Wold den som skriver, til også å undersøke omgivelsene rundt sitt eget liv. Hva skjedde i samfunnet samtidig? Hvilke muligheter hadde mennesker i den generasjonen? Hvilke forventninger ble stilt til kvinner og menn? Hvordan var arbeidslivet? Og hvilke store begivenheter grep inn i familiens historie?
Dette perspektivet synes jeg er særlig interessant. Det vi selv betrakter som helt alminnelig, kan være nettopp det etterkommerne våre en dag vil ønske at vi hadde skrevet mer om.
Hvordan så barndomshjemmet ut? Hva spiste familien til middag? Hvordan feiret man jul? Hvordan var en vanlig arbeidsdag? Hvordan holdt mennesker kontakt før mobiltelefonen og internett? Hva kostet ting? Hvor reiste man på ferie?
Hverdagslivet er også historie. Og kanskje er det nettopp de hverdagslige detaljene som forsvinner først, fordi ingen tenker på å skrive dem ned mens de fremdeles oppleves som selvfølgelige.
Hvem skriver vi for?
Wold er også opptatt av at man bør tenke gjennom hvem man skriver til. Det er stor forskjell på å skrive en tekst som bare skal leses av familien, og å skrive med tanke på en større leserkrets eller bokutgivelse. Familien kjenner menneskene, stedene og sammenhengene. En utenforstående leser gjør ikke det.
Målgruppen påvirker dermed hvilke opplysninger man tar med, hvor mye som må forklares og hvordan stoffet organiseres.
Boka kommer også inn på hvordan man kan arbeide videre med et manus, få respons, bearbeide teksten og eventuelt gå videre mot publisering. Wold er realistisk når det gjelder bokmarkedet. Å ha skrevet et manus betyr ikke at et forlag ønsker å utgi det. For noen kan det være mer aktuelt å lage en bok først og fremst for familie og venner. Hun presenterer også andre muligheter, blant annet egenutgivelse, e-bok, blogg og ulike former for trykking i mindre opplag.
Å komme i gang
Noe av styrken ved «Skriv ditt liv» er alle de konkrete oppgavene.
Wold ber leseren hente frem bilder fra ulike perioder av livet. Hun foreslår å tegne barndomshjemmet og forsøke å plassere rom, møbler og mennesker. Hun bruker skoleminner, ungdomstid, arbeidsliv, kjærlighet, familie, mat, høytider, reiser og bestemte vendepunkter som innganger til skrivearbeidet.
Mot slutten presenterer hun opplegget «Syv kvelder – ett liv». Her deles livshistorien opp i overkommelige etapper. Man begynner med slekten, foreldrene og stedet man kommer fra, fortsetter gjennom barndom, skole og ungdom og beveger seg videre inn i voksenlivet og de senere årene. Til slutt vender man blikket mot nåtiden: Hvor står jeg nå? Hva har livet lært meg? Hva ønsker jeg å etterlate til dem som kommer etter?
Jeg liker denne måten å gjøre det på. Oppgaven «skriv ditt liv» kan virke nærmest uoverkommelig. «Skriv om barndomskjøkkenet ditt» er derimot mulig å begynne med.
En annen øvelse jeg festet meg ved, er Hundreårsbrevet. Tanken er å skrive om sitt eget liv og sin egen samtid til mennesker som skal lese teksten langt inn i fremtiden. Det tvinger frem et interessant spørsmål: Hva ved livet vårt i dag vil mennesker om hundre år være nysgjerrige på?
Antakelig mye av det vi selv knapt legger merke til.
Mine tanker om boka
«Skriv ditt liv» er først og fremst en bruksbok. Den er ikke laget for å leses én gang og deretter plasseres i bokhylla. Jeg tror den har størst verdi dersom man faktisk gjør øvelsene, går tilbake til enkelte kapitler og bruker boka mens man skriver.
For den som allerede har skrevet mye, vil en del av rådene være velkjente. Man skal konkretisere, skape scener, bruke sansene, velge detaljer, tenke over fortellerperspektivet, stryke det overflødige og bearbeide teksten. Dette er grunnleggende skrivehåndverk.
Men det er heller ikke først og fremst her boka er mest interessant for meg. Det som opptar meg, er spørsmålene som oppstår når vi forsøker å gjøre et levd liv til tekst.
For hva er egentlig sannheten om et menneskeliv? Er det det vi husker? Det andre husker? Det fotografiene dokumenterer? Det som står i offentlige arkiver? Eller er sannheten et sted mellom alt dette?
Vi kan kontrollere årstall og ytre hendelser, men hvordan dokumenterer vi en stemning i et kjøkken for femti år siden? Følelsen av å være et bestemt barn i akkurat den familien? En mors blikk? En fars taushet? Det vi forsto den gangen, og det vi først har forstått mange år senere?
Det er nettopp her det å skrive om et liv blir noe mer enn dokumentasjon. Vi skriver fra nåtiden og ser bakover. Mennesket som skriver, vet hvordan det gikk. Barnet vi skriver om, visste det ikke. Dermed vil vi alltid fortolke vårt tidligere liv i lys av det mennesket vi senere ble.
Jeg synes også Wolds insistering på verdien av de vanlige livene er viktig. Historien består ikke bare av statsledere, kunstnere, kriger og store samfunnsbegivenheter. Den består også av menneskene som gikk på arbeid, oppdro barn, laget middag, forelsket seg, mistet noen, flyttet, skilte seg, reiste på ferie og forsøkte å få hverdagen til å henge sammen.
Mye av dette forsvinner dersom ingen skriver det ned.
Det jeg først og fremst sitter igjen med etter å ha lest Skriv ditt liv, er derfor at man ikke trenger å ha levd et spektakulært liv for å ha noe å fortelle. Et menneskeliv er også et tidsvitne. Når vi skriver vår egen historie, tar vi samtidig vare på en liten del av den tiden vi har levd i.
Et omfattende kildemateriale
Helt til slutt i boka finnes en omfattende oversikt over litteratur, bøker om skrivehåndverk, kurs, nettressurser og filmer. Denne delen fortjener etter min mening litt oppmerksomhet. Skriv ditt liv er riktignok først og fremst en praktisk håndbok, men Wold bygger ikke bare på egne erfaringer som forfatter og skrivekursleder. Hun trekker på et bredt materiale om selvbiografisk skriving, erindring, familiehistorie og skriveprosesser.
Særlig interessant er det at hun også viser til en lang rekke selvbiografier, erindringsbøker og andre personlige fortellinger. Det gir mening. Skal man lære å skrive om sitt eget liv, kan det være minst like lærerikt å se hvordan andre har løst oppgaven. Hvordan begynner de? Hva velger de å fortelle? Hvordan beveger de seg mellom fortid og nåtid? Og hvordan gjør de sitt eget liv interessant også for mennesker som ikke kjenner dem?
Kildene viser samtidig hvor mange områder livsskriving berører. Her møtes litteratur og skrivehåndverk med psykologi, hukommelse, slekts- og familiehistorie og dokumentasjon av levd liv. Kildelisten fungerer derfor også som en vei videre for den som ønsker å fordype seg i emnet.
Jeg har lånt boka på biblioteket, og etter endt lesning synes jeg nesten det er litt synd at jeg ikke har den stående i egen bokhylle. Dette er nemlig en bok jeg godt kan tenke meg å vende tilbake til og lese enkelte partier av på nytt. Ikke minst dersom jeg bestemmer meg for å skrive mer systematisk, ikke nødvendigvis om mitt eget liv, men kanskje om noe som ligner?
Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 210
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
