Anmeldelse av «Kjøkken» av Lars Saabye Christensen (2026)

Hva er igjen når ingen trenger deg lenger?

Jeg har fulgt Lars Saabye Christensens (f. 1953) forfatterskap gjennom mange år. Riktignok har jeg langt fra lest alt han har skrevet, men jeg har likt svært godt det jeg har lest. Han har en egen evne til å gjøre det hverdagslige interessant og til å få frem mye gjennom de små detaljene i menneskers liv. Og så er det den underfundige humoren hans, som jeg setter stor pris på. Den er gjerne til stede også når det han skriver om, egentlig er ganske alvorlig. Slik er det også i «Kjøkken«.

Romanen begynner med en hendelse som i utgangspunktet ikke er særlig dramatisk. Kai, den voksne sønnen til Gerd og Gerhard Minde, flytter hjemmefra. Han er deres eneste barn. For Kai er dette et naturlig skritt. Han skal studere og skape sitt eget liv. Faren Gerhard tar det hele med stor ro. For Gerd er det noe helt annet.

Hun opplever nærmest en sorg. Ikke bare fordi Kai flytter ut, men fordi hun ikke lenger trengs på samme måte som før. Store deler av voksenlivet hennes har vært organisert rundt sønnen, mannen og hjemmet. Hun lager mat, handler, vasker, rydder, følger med og passer på. Alle de synlige og usynlige oppgavene som må gjøres for at et hjem og en familie skal fungere.

Med Kai ute av huset oppstår det også en ensomhet. Det blir stillere rundt henne, men kanskje enda viktigere: Hun får mer tid til å kjenne etter. Gerhard har fortsatt arbeidet sitt, kollegene og dagene som følger den samme rytmen som før. Kai er i ferd med å skape sitt eget liv. Det er først og fremst Gerds hverdag som mister noe av innholdet den har hatt.

Omsorgen for Kai er stor, men den kan også oppleves som kontrollerende. Han forsøker å løsrive seg og ønsker ikke at moren skal vite alt om ham og livet hans. Men jo mindre han forteller, desto mer vil Gerd vite. Hun konstruerer nærmest bekymringer på hans vegne. Er han ensom? Får han i seg nok næring? Hva med kjærlighetslivet? Og har livet hans egentlig tilstrekkelig mening og retning?

Kanskje handler noen av bekymringene også om Gerd selv. Det er ikke så enkelt å gi slipp på et barn man har brukt så mange år på å passe på. Og når Kai ikke lenger trenger all denne omsorgen, hva skal hun da fylle dagene og livet med?

25 000 kroner og et nytt handlingsrom

Så skjer det uventede. Gerd vinner 25 000 kroner i det store Pengelotteriet. Det var mye penger i 1975. Men hun forteller ikke Gerhard at hun har vunnet.

Plutselig har hun penger som bare er hennes. Ikke husholdningspenger som skal gå til mat og andre nødvendige utgifter, og heller ikke penger Gerhard har tjent og gitt henne. For første gang har hun en større sum hun selv kan bestemme over. Dermed handler gevinsten om langt mer enn penger. Den gir henne muligheter hun ikke har hatt tidligere.

Men hva skal hun bruke pengene til? Og kanskje enda viktigere: Hva har hun egentlig lyst til å gjøre med dem? Det viser seg ikke å være så enkelt å svare på når hun gjennom et langt voksenliv har vært vant til å tenke på mannens og sønnens behov før sine egne.

Handlingen foregår i løpet av omtrent ett år, fra 1975 til 1976, og Oslo er hele tiden til stede. Gerd beveger seg rundt i byen, går i butikker, ser etter klær og sammenligner priser. Hun er nøysom og vant til å tenke seg godt om før hun kjøper noe. Det holder ikke at hun har lyst på en kjole. Den må helst være verdt pengene og ha så god kvalitet at den varer lenge.

Nøysomheten sier også noe om hennes økonomiske stilling. Gerd har riktignok arbeidet hele sitt voksne liv, men arbeidet har foregått hjemme og aldri gitt henne egen inntekt. Det er Gerhard som har tjent pengene, mens Gerd har fått husholdningspenger og hatt ansvaret for å få dem til å strekke til. Hun har verken hatt kolleger eller en yrkesidentitet utenfor hjemmet. Det setter sitt preg på hvordan hun forholder seg til penger, også etter at hun plutselig har fått 25 000 kroner som bare er hennes.

En kvinne midt i en brytningstid

Det er også verdt å merke seg når dette skjer. Vi befinner oss i 1975 og 1976, i en tid da den tradisjonelle husmorrollen var i spill i det norske samfunnet. Stadig flere gifte kvinner gikk ut i arbeidslivet, utdanningsmulighetene var blitt større, og kvinnebevegelsen utfordret forestillingen om at mannens naturlige plass var i arbeidslivet og kvinnens i hjemmet.

Gerd tilhører på mange måter en generasjon som står midt mellom det gamle og det nye. Hun har levd etter én modell gjennom store deler av voksenlivet, samtidig som verden rundt henne er i ferd med å vise frem andre muligheter. Det gjør også lotterigevinsten interessant. Pengene kommer til henne akkurat idet hennes gamle rolle begynner å vakle. Plutselig har hun et økonomisk handlingsrom, men ikke nødvendigvis erfaringen med å bruke det på seg selv.

Samtidig blir det for enkelt å se Gerd som en kvinne som bare har gått hjemme og latt livet passere. Hun er en ivrig leser og opptatt av litteratur, kunst og kultur. Hun følger med, er nysgjerrig og gjør seg mange tanker om livet hun lever. Dessuten har hun venninner som hun snakker ganske åpent og fortrolig med. De snakker om ekteskap og menn, seksualitet, barn og valg de har tatt underveis. I disse samtalene får vi se andre sider av Gerd enn dem som kommer frem hjemme sammen med Gerhard.

Dermed er heller ikke ensomheten hennes så enkel som at hun mangler mennesker rundt seg. Hun kan være fortrolig med venninnene og samtidig kjenne på en ensomhet i sitt eget ekteskap og i den rollen hun har fått i familien.

Det er ikke Gerds indre liv som er begrenset. Hun har interesser, refleksjoner og mennesker hun kan snakke med. Problemet er snarere at hun i liten grad har hatt mulighet til å gjøre noe på egne vegne. Kanskje ligger noe av frustrasjonen hennes nettopp her: De som står henne aller nærmest, ser ikke nødvendigvis alle sidene ved henne. Hvem er hun egentlig i Gerhards og Kais øyne? Først og fremst kone og mor, eller ser de også Gerd som et selvstendig menneske med egne ønsker og behov?

Når sønnen kommer hjem igjen

Akkurat idet Gerd forsøker å venne seg til at Kai ikke lenger trenger henne på samme måte som før, skjer det noe dramatisk. Kai blir utsatt for en alvorlig ulykke og flytter hjem igjen.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer, men ulykken får store konsekvenser for dem alle. For Kai blir den et brutalt avbrudd i forsøket på å etablere sitt eget voksne liv. For Gerd blir situasjonen nesten motsatt. Plutselig trenger sønnen henne igjen, og hun kan vende tilbake til omsorgsrollen hun nettopp var i ferd med å miste. Men noe har allerede forandret seg. Verken Kai eller Gerd kan egentlig gå tilbake til livet slik det var før han flyttet hjemmefra.

Det mest interessante ved «Kjøkken» er hvordan Gerd, Gerhard og Kai utvikler seg i vidt forskjellige retninger etter at de gamle rollene i familien begynner å forskyves. Kai forsøker å løsrive seg og finne sin egen vei. Gerd må finne ut hvem hun er når hun ikke lenger først og fremst skal være mor. Og etter hvert viser det seg at heller ikke Gerhard er helt tilfreds med livet slik det har vært.

Gerhard har riktignok mye av det Gerd mangler: arbeid, kolleger, egen inntekt og en identitet utenfor hjemmet. Han arbeider i forsikringsbransjen, blir forfremmet og er dessuten en ivrig samler. Han liker orden og system og er opptatt av ting som kan undersøkes, vurderes og plasseres.

Men også hos ham begynner det etter hvert å murre. Han blir rastløs og foretar seg ting som bryter ganske kraftig med bildet av den sindige og forutsigbare forsikringsmannen vi først blir kjent med. Her får Saabye Christensen virkelig brukt den underfundige humoren jeg setter så stor pris på.

Kai flytter hjemmefra, men på sett og vis blir alle tre nødt til å løsrive seg fra livet slik det har vært. De gjør det bare på svært forskjellige måter.

Tre mennesker vi får se innenfra

Historien fortelles av en tredjepersonsforteller, men perspektivet ligger ikke fast hos én av personene. Fortelleren beveger seg mellom Gerd, Gerhard og Kai og lar oss komme tett på tankene og opplevelsene deres. Likevel er det særlig Gerd vi kommer nær, og mye av romanens uro blir formidlet gjennom hennes blikk på familien og på sitt eget liv.

Dette grepet er viktig. Vi får ikke bare se Gerd slik Gerhard og Kai ser henne, som kone og mor. Vi får også adgang til det de ikke nødvendigvis kjenner til: tankene hennes, minnene, interessene, bekymringene og ønskene.

Samtidig får vi komme inn i Gerhards og Kais verdener. Dermed blir ingen av dem stående som enkle motfigurer til Gerd. Kai er ikke bare den utakknemlige sønnen som vil bort fra en omsorgsfull mor, og Gerhard er ikke bare den tradisjonelle mannen som har latt kona gå hjemme. De har sine egne behov og sin egen uro. De lever tett sammen, men kjenner ikke nødvendigvis hverandre så godt som de tror. Dette gjelder også ekteskapet mellom Gerd og Gerhard. Det er verken brutalt eller kjærlighetsløst, og Gerd lever ikke et ulykkelig liv. Hun er glad i mannen sin. Likevel er det en avstand mellom ektefellene. Hvor ble det av nysgjerrigheten på den andre? Hvor mye vet de egentlig om hverandres tanker, lengsler og ønsker? De kjenner hverandres vaner og har delt et helt voksenliv, men det betyr ikke nødvendigvis at de fortsatt kjenner hverandre.

Et motsvar til «trad wife»-drømmen?

Mens jeg leste, slo det meg flere ganger hvor interessant «Kjøkken» er å lese i lys av dagens romantisering av den tradisjonelle hjemmeværende hustruen.

Den såkalte «trad wife»-trenden kan gi inntrykk av et harmonisk og ganske forlokkende liv. Kvinnen tar seg av hjemmet og familien, mens mannen går på jobb og forsørger dem.

Gerd har i stor grad levd nettopp dette livet. «Kjøkken» viser hva en slik arbeidsdeling også kan koste. For hvem ser egentlig alt arbeidet hun gjør? Og hvem takker henne for det? Hun vasker, rydder, handler, lager mat, organiserer og holder oversikt. Alle disse oppgavene som aldri tar slutt, men som nettopp fordi de utføres hjemme, så lett blir usynlige og tatt for gitt. Ingen lønn, ingen forfremmelse og ingen egen yrkesidentitet følger med. Problemet er selvsagt ikke at arbeidet i hjemmet er uviktig. Tvert imot. Problemet er at det er så viktig, samtidig som det så lett blir usynlig.

Og når Kai blir voksen, er ikke all omsorgen nødvendigvis noe han er takknemlig for. Tvert imot opplever han deler av den som påtrengende. Det som har vært en så stor del av Gerds livsoppgave, er samtidig noe sønnen må frigjøre seg fra for å kunne bli voksen.

Den økonomiske avhengigheten er også reell. Gerd har ingen egen arbeidsinntekt. Hun er vant til å forvalte familiens penger, ikke sine egne. Derfor blir de 25 000 kronene så betydningsfulle. For første gang har hun økonomisk frihet til å spørre hva hun selv vil.

Og her oppstår romanens kanskje mest ubehagelige spørsmål. Hva skjer med et menneske som gjennom flere tiår har gjort seg uunnværlig for andre, når de andre ikke lenger trenger henne på samme måte?

Et helt menneske

Jeg er imponert over hvordan Lars Saabye Christensen skriver frem Gerd. Det kunne lett blitt enten sentimentalt eller skjematisk når en mannlig forfatter går så tett inn i erfaringene til en middelaldrende hjemmeværende kvinne på 1970-tallet. Det blir det ikke.

Gerd er ingen representant for «den undertrykte kvinnen», og hun er heller ikke et idealisert offer. Hun kan være kontrollerende og påtrengende, men også morsom, nysgjerrig, klok og selvmotsigende. Hun elsker familien sin, samtidig som hun begynner å spørre seg hva hennes eget liv skal inneholde. Hun får rett og slett være et helt menneske.

Og det er kanskje nettopp derfor «Kjøkken» fungerer så godt. Dette er ikke en roman om det store opprøret, men om små forskyvninger som gradvis endrer menneskene og forholdet mellom dem. En sønn flytter hjemmefra. Et sete ved kjøkkenbordet blir tomt. En kvinne vinner 25 000 kroner og forteller ikke mannen sin om det. Og tre mennesker begynner, hver på sin måte, å bevege seg videre uten at familien av den grunn går i oppløsning.

Gerd befinner seg dessuten midt i en brytningstid. Den tradisjonelle husmorrollen hun har levd i, er ikke lenger like selvfølgelig, men det nye livet ligger heller ikke ferdig og venter på henne. Hun står et sted imellom. Kanskje er det også derfor ensomheten hennes blir så merkbar. Det gamle livet gir henne ikke lenger den samme meningen, samtidig som hun ennå ikke vet hva som skal komme i stedet.

Jeg er heller ikke sikker på om Gerd egentlig ønsker å forlate Gerhard. Det hun søker, er kanskje først og fremst større plass til å være Gerd, og ikke bare Gerhards kone og Kais mor.

Og akkurat der blir «Kjøkken» forbausende aktuell femti år senere. Hvor mye av oss selv er vi villige til å gi avkall på for familien? Og hva skjer når vi en dag oppdager at de vi har gjort oss uunnværlige for, faktisk klarer seg ganske godt uten oss?

Jeg skulle ønske at denne boka også blir lest av yngre mennesker, ikke bare av oss som har opplevd 1970-tallet, mødre som hadde Gerds rolle og alt hva dette innebar.

Utgitt: 2026
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 474