Hva er igjen når hele livet har vært bygget rundt de andre?
Simone de Beauvoir (1908–1986) er en av det 20. århundrets mest betydningsfulle franske forfattere og filosofer. Hun forbindes gjerne med eksistensialismen og med Jean-Paul Sartre, som hun levde i et livslangt, men utradisjonelt forhold til. Selv insisterte hun på å bli vurdert som en selvstendig tenker og forfatter. Med «Det annet kjønn» fra 1949 skrev hun et av feminismens viktigste verk, og spørsmålet om kvinners frihet, avhengighet og mulighet til å skape et eget liv går igjen også i skjønnlitteraturen hennes.
«Den bedratte kvinnen» kom første gang ut på fransk i 1967, som en av tre fortellinger i «La femme rompue«. Nå foreligger den i norsk oversettelse ved Gøril Eldøen. Det er en forholdsvis kort bok, men den rommer en ganske nådeløs undersøkelse av hva som kan skje når et menneske har lagt nesten hele sin identitet i ekteskapet og familien.
En dagbok vi ikke uten videre kan stole på
Fortellergrepet er noe av det mest interessante ved boka. Historien består av Moniques dagboknotater, og alt vi får vite, ser vi gjennom hennes øyne. Men er hun en troverdig forteller?
Både ja og nei. Hun lyver neppe bevisst, men hun er ikke alltid i stand til å se seg selv eller situasjonen klart. Beauvoir skaper en glippe mellom det Monique opplever, og det vi som lesere etter hvert forstår. Hun forteller om samtaler og hendelser som hun selv tolker på én måte, mens vi aner noe annet. Ikke minst holder hun lenge fast ved forestillingen om at hun og Maurice har hatt et usedvanlig godt og lykkelig ekteskap.
Så kommer Noëllie
Monique og Maurice har vært gift i mer enn tyve år. Døtrene er voksne og har flyttet hjemmefra. Colette bor i Paris, mens Lucienne har etablert seg i USA. Monique begynte i sin tid på medisinstudiet, men fikk aldri noen egen legekarriere. I stedet viet hun livet til familien og har sett på seg selv som den som stilte opp, sørget for de andre og holdt familien sammen.
Så forteller Maurice at han har en annen. Noëllie er vesentlig yngre enn Monique, har sitt eget yrkesliv og er ambisiøs og selvstendig. Det verste er kanskje at dette ikke bare dreier seg om sex. Maurice er fascinert av henne, forsvarer henne og vil ikke gi henne opp. Samtidig forsøker han å betrygge Monique med at hun ikke trenger å være redd. Han kommer nemlig ikke til å forlate henne. Han vil ha begge deler.
Monique bestemmer seg først for å være fornuftig. Hun vil ikke bli den sjalu og krevende hustruen. Hvis hun bare gir Maurice tid, vil han sikkert komme tilbake. Men det er lettere sagt enn gjort. Snart spør hun hvor han har vært, hvor lenge han har vært hos Noëllie, hva de gjør sammen og hva han føler for henne. Hun vil vite, samtidig som svarene gjør henne enda mer ulykkelig. Sjalusien blir altoppslukende, og kampen for å få Maurice tilbake blir stadig mer desperat. Det smertefulle er at hun ikke kan kjempe seg til det hun ønsker seg. Maurice må selv ville velge henne.
Hvor uselvisk var egentlig omsorgen?
Etter hvert handler boka derfor om mer enn utroskap. Monique har fortalt seg selv at hun ofret seg for familien. Men forventet de andre egentlig at hun skulle gjøre det?
Beauvoir lar det langsomt komme frem at omsorgen også kan ha hatt en annen side. Monique har sterke meninger om hvordan menneskene rundt henne bør leve, og hun har et stort behov for å være nødvendig. Det hun selv oppfatter som kjærlighet og omsorg, kan av andre også oppleves som innblanding og kontroll. Heller ikke forholdet til de voksne døtrene er så nært og ukomplisert som hun gjerne vil tro.
Venninnene gir henne sprikende råd. Noen mener hun bør kjempe for ekteskapet, andre at hun må skaffe seg et eget liv. Det finnes også en nokså pragmatisk holdning til at en mann etter mer enn tjue års ekteskap kan få en elskerinne. For Monique er dette nærmest ubegripelig. Det er ikke bare mannen hun står i fare for å miste. Hele livet hun har bygget opp, står på spill.
Fra Noëllie til Monique
I begynnelsen heter problemet Noëllie. Hvis hun bare forsvinner, kan alt bli som før. Gradvis må Monique innse at det ikke er så enkelt.
Hun oppsøker etter hvert en psykiater, og blikket rettes mer mot henne selv. Hvorfor har hun hatt et så sterkt behov for å være nødvendig? Hun har sett seg selv som den som alltid gir, men dersom man trenger at andre trenger en, er ikke forholdet fullt så uselvisk som man gjerne vil tro.
Det er her jeg synes «Den bedratte kvinnen» blir virkelig interessant. Dette er selvfølgelig en roman om utroskap og sjalusi, men enda mer om identitet og selvbedrag. Maurice bedrar Monique, men underveis blir det også tydelig at Monique på enkelte områder har bedratt seg selv.
Hun har trodd at hun valgte familien helt fritt, at hun ikke trengte en egen karriere, at ekteskapet var lykkelig og at barna trengte henne slik hun trengte dem. Når Maurice forelsker seg i en annen, begynner alt dette å rakne.
Beauvoir gjør likevel ikke Monique ansvarlig for ektemannens utroskap. Det interessante er at hun heller ikke gjør henne til et entydig offer. Gjennom dagboka ser vi henne innenfra, samtidig som vi gradvis blir i stand til å betrakte henne utenfra.
Og kanskje er det nettopp dette som gjør boka så ubehagelig og fortsatt aktuell: Hva skjer når man har brukt et helt voksenliv på å være nødvendig for andre, og en dag oppdager at de ikke lenger trenger en på samme måte? Hvem er man da?
Så spørs det da hva Monique gjør til slutt, når hun må velge …
Utgitt på fransk: 1967
Originaltittel: La femme rompue
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Pax
Oversetter: Gøril Eldøen
Antall sider: 159
Jeg har lånt boka på biblioteket
En bok som ble misforstått?
Da «La femme rompue» kom ut i 1967, var ikke kritikerne spesielt begeistret. Flere mente Beauvoir hadde beveget seg i retning av sentimental kvinnelitteratur. At fortellingen først hadde stått som føljetong i kvinnemagasinet Elle, gjorde neppe saken bedre. Leserne var imidlertid langt mer interessert, og boka ble en bestselger.
Noe av det mest interessante er hvordan kvinnelige lesere reagerte. Beauvoir fikk en mengde brev fra kvinner som kjente seg igjen i Monique. De tok hennes parti og så henne som den hengivne hustruen som hadde ofret seg for mann og barn, og som nå ble sviktet av ektemannen. Det var ikke helt den reaksjonen Beauvoir hadde sett for seg. Hun mente mange av leserne hadde gått inn i den samme forestillingen som Monique selv og dermed ikke fått øye på selvbedraget og avhengigheten hennes.
Og kanskje er det nettopp dette som gjør boka så interessant også i dag. For det er lett å forstå Moniques fortvilelse når livet hun har tatt for gitt, plutselig rakner. Samtidig er det vanskelig ikke å se at hun selv har gjort seg svært avhengig av å være den som andre trenger. Jeg synes derfor ikke vi behøver å velge mellom å ha medfølelse med henne og å se kritisk på måten hun har levd på. Det interessante ligger nettopp i spennet mellom de to. Og mer enn femti år etter at boka kom ut, er spørsmålet Beauvoir stiller fortsatt aktuelt: Hva skjer med oss dersom vi har lagt så mye av vår egen verdi i å være nødvendig for andre?
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
