Anmeldelse av «Kabul» regissert av Kasia Adamik og Olga Chajdas (2025)

Evakueringen av Kabul

Bildene fra Kabul i august 2021 er vanskelige å glemme. Tusenvis av mennesker presset seg mot flyplassen i et desperat håp om å komme seg ut av Afghanistan. Vi så mennesker løpe ved siden av amerikanske militærfly, foreldre løfte barn over murer og piggtråd, og folkemengder som sto tett i tett uten å vite om de noen gang ville slippe gjennom portene.

TV-serien «Kabul» tar oss tilbake til disse dramatiske dagene. Serien er fra 2025, består av seks episoder på rundt 52 minutter og kan for tiden strømmes på NRK. Den er skapt og skrevet av Olivier Demangel og Thomas Finkielkraut, i samarbeid med Joé Lavy, og regissert av de polske regissørene Kasia Adamik og Olga Chajdas. «Kabul» er en stor europeisk samproduksjon, der også NRK har vært med som en av samarbeidspartnerne.

Da Kabul falt

Handlingen starter 15. august 2021, dagen da Taliban rykket inn i Kabul. Den afghanske regjeringen kollapset, president Ashraf Ghani forlot landet og etter tjue år gikk den vestlige militære tilstedeværelsen i Afghanistan mot slutten. I løpet av de neste to ukene ble mer enn 120 000 mennesker evakuert med fly fra Kabul. Det er disse kaotiske dagene «Kabul» handler om.

Vi vet jo hvordan det gikk. Taliban tok makten, de vestlige landene trakk seg ut og mange av oss husker fremdeles de dramatiske bildene fra flyplassen i Kabul. Men det er noe annet å komme tett på menneskene som befant seg midt i dette kaoset. For dem handlet det ikke om storpolitikk, men om å komme seg i sikkerhet. Om å få med seg familien. Om å komme gjennom kontrollpostene og inn på flyplassen før det var for sent.

Og over det hele hang et spørsmål som det ikke fantes noe enkelt svar på: Hvem skulle få bli med ut, og hvem skulle bli igjen?

Hvem skulle reddes?

Dette var etter min mening noe av det mest interessante ved serien.

For de vestlige landene handlet evakueringen naturligvis om å få egne statsborgere og diplomatisk personell ut av Afghanistan. Men hva med alle afghanerne som gjennom tjue år hadde samarbeidet med vestlige land? Det gjaldt tolker, sjåfører, ansatte ved ambassader og organisasjoner, militært personell, etterretningskilder og mange andre. Nettopp fordi de hadde samarbeidet med Vesten, kunne de ha særlig grunn til å frykte hva som ville skje med dem da Taliban tok over makten. For dem handlet det ikke først og fremst om et ønske om å bosette seg i et annet land. Det handlet om deres egen og familiens sikkerhet. Om å overleve.

Problemene var enorme. Alle kunne ikke tas med. Det var ikke tilstrekkelig flykapasitet, tiden var knapp og tusenvis av mennesker forsøkte samtidig å komme seg inn på flyplassområdet. Hvem hadde rett til å bli evakuert? Dokumenter måtte kontrolleres, identiteter bekreftes og navn sjekkes mot lister. Samtidig sto menneskene tett i tett utenfor portene, mange av dem desperate etter å komme inn.

Og midt i alt dette måtte sikkerheten ivaretas. Hvordan kunne man vite at en person faktisk var den han eller hun hevdet å være? Og hvordan kunne man forhindre at medlemmer av terrororganisasjoner kom seg gjennom kontrollene og inn på flyplassen?

Frykten for et terrorangrep var hele tiden til stede, og den skulle vise seg å være høyst reell. 26. august 2021 gjennomførte IS-K et selvmordsangrep ved Abbey Gate. 13 amerikanske soldater og et stort antall afghanske sivile ble drept.

Serien får godt frem hvor vanskelig denne situasjonen var. Menneskene som sto utenfor portene, var desperate etter hjelp. Samtidig måtte de som skulle slippe dem inn, forholde seg til at det blant de mange tusen også kunne befinne seg personer som utgjorde en sikkerhetsrisiko. Mistanken og frykten lå hele tiden der, samtidig som tiden var i ferd med å renne ut.

Familien Nazany

Midt i alt dette fulgte vi den afghanske familien Nazany. Familien er fiktiv, men historien deres er inspirert av virkelige hendelser og skjebner. Gjennom dem får serien frem situasjonen til mange afghanere som hadde særlig grunn til å frykte hva som ville skje dersom Taliban kom til makten.

Zahara Nazany (Darina Al Joundi) var aktor ved domstolen i Kabul og hadde gjennom arbeidet sitt vært med på å få Taliban-medlemmer dømt. Ektemannen Baqir (Vassilis Koukalani) og barna Fazal og Amina befant seg sammen med henne i en by der tilværelsen ble snudd på hodet i løpet av svært kort tid. Fazal (Shervin Alenabi) hadde tjenestegjort i den afghanske hæren, mens Amina (Hannah Abdoh) arbeidet som lege ved et sykehus. Også hun forsto at livet og muligheten til å fortsette som lege ville bli vanskelig under Taliban. Samtidig engasjerte hun seg i skjebnen til en liten foreldreløs jente som hun ønsket å beskytte. Det er dem det er bilde av på filmplakaten.

Gjennom de ulike familiemedlemmene får vi se hva maktovertakelsen kunne bety for vanlige mennesker. Det handlet selvfølgelig om å komme seg i sikkerhet, men også om å finne hverandre i kaoset, om hvem de kunne stole på og etter hvert om det vanskelige spørsmålet om de skulle forlate Afghanistan.

For det var heller ikke slik at alle afghanere uten videre ønsket å flykte fra landet sitt. Afghanistan var hjemmet deres. Det var der de hadde familie og venner, arbeid og hele livet sitt. Å reise innebar å forlate alt dette, uten å vite om de noen gang kunne vende tilbake. Selv for mennesker som hadde svært gode grunner til å frykte Taliban, var derfor ikke beslutningen om å forlate hjemlandet nødvendigvis enkel.

De som skulle organisere det umulige

Parallelt følger vi representanter for flere av de vestlige landene som forsøkte å få sine egne og afghanere de hadde et ansvar for, ut av landet.

Gilles (Jonathan Zaccaï) ledet sikkerheten ved den franske ambassaden og forsøkte sammen med blant andre Erwan (Thibault Evrard) å organisere evakueringen. Den unge italieneren Giovanni (Gianmarco Saurino) havnet nærmest over natten i en situasjon der han måtte ta avgjørelser som kunne få store konsekvenser for andre mennesker.

Vi følger også den tyske etterretningsagenten Vera (Jeanne Goursaud), som forsøker å få en afghansk general ut av landet, og CIA-agenten Martin (Eric Dane). Samtidig som Taliban overtok Kabul, vokste frykten for en annen og svært alvorlig trussel: IS.

Noe av det serien får svært godt frem, var hvor komplisert en slik evakueringsoperasjon var. Det er lett å sitte på avstand og tenke at menneskene som hadde fått løfte om hjelp, selvfølgelig måtte få plass på et fly. I virkeligheten var situasjonen langt mer kaotisk.

De ulike landene hadde sine egne lister over hvem som skulle evakueres. Franskmennene hadde sine, italienerne sine, tyskerne sine og amerikanerne sine. Samtidig måtte militære, diplomatiske og sikkerhetsmessige hensyn ivaretas. Etterretningstjenestene satt dessuten på informasjon som ikke nødvendigvis kunne deles med alle andre.

Alt dette skulle koordineres mens situasjonen rundt flyplassen ble stadig mer desperat. Flere og flere mennesker forsøkte å komme seg gjennom portene, kapasiteten var begrenset, og tiden var i ferd med å renne ut.

Virkelighet og fiksjon

Selv om personene og enkeltskjebnene i «Kabul» er fiktive, ligger serien tett opp til de virkelige hendelsene i august 2021. Serieskaperne begynte arbeidet allerede i september samme år og bygget serien på et omfattende dokumentasjonsmateriale.

Olivier Demangel har beskrevet forholdet mellom fakta og fiksjon ved å understreke at historiene er oppdiktet, men at situasjonene personene ble plassert i, bygger på det som faktisk skjedde og på erfaringer fra mennesker som var involvert i evakueringen.

Det synes jeg er et viktig skille. «Kabul» er ikke en dramatisert dokumentar, og vi skal derfor ikke se de enkelte hendelsene som nøyaktige gjengivelser av bestemte menneskers skjebner. Fiksjonen gjorde det derimot mulig å samle mange erfaringer og samtidig vise situasjonen fra flere sider: afghanernes, diplomatenes, militærets og etterretningstjenestenes.

Den historiske rammen var høyst virkelig. Taliban rykket inn i Kabul, statsapparatet brøt sammen, vestlige land forsøkte under et enormt tidspress å evakuere sine egne og afghanere de hadde forpliktelser overfor, og tusenvis av mennesker samlet seg rundt flyplassen i håp om å komme seg ut. Innenfor denne rammen har serieskaperne laget de historiene vi følger i «Kabul«.

Kabul gjenskapt i Hellas

Serien er heller ikke spilt inn i Afghanistan. Innspillingen fant hovedsakelig sted i Hellas, blant annet ved den nedlagte Hellenikon-flyplassen utenfor Athen. Kabul og området rundt flyplassen ble rekonstruert der. Produksjonen var stor, med rundt 55 skuespillere og nærmere 5000 statister.

Det er vanskelig å forestille seg dette mens man ser serien. Folkemengdene, støvet, varmen, kontrollpostene og flyplassområdet gir en svært overbevisende følelse av å befinne seg midt i Kabul.

Når systemene bryter sammen

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var kanskje ikke selve dramatikken, men følelsen av at systemene ikke lenger strekker til. Vi er vant til å tenke at stater har kontroll. At det finnes prosedyrer, kommandolinjer, pass, visum, registre og regler. Men hva skjer når titusener av mennesker trenger hjelp samtidig, og tiden er i ferd med å renne ut? Da blir også regelverket brutalt konkret.

En person står på en liste. En annen gjør det ikke. Den ene har de riktige papirene. Den andre kan kanskje bevise at han har arbeidet for et vestlig land, men ikke raskt nok. En familie har tillatelse til å reise, mens et familiemedlem mangler nødvendig dokumentasjon. Bak hver administrative avgjørelse står et menneske. Og nettopp derfor fungerer «Kabul» så godt. Serien forsøker ikke først og fremst å forklare hele Afghanistans moderne historie. Den viser konsekvensene av at en politisk og militær orden kollapser nesten over natten.

En serie om moralske valg

«Kabul» er spennende, til tider svært spennende, men jeg opplevde den først og fremst som en serie om moralske valg under ekstremt press. Hvor langt kan og skal du gå for å hjelpe et menneske som ikke står på listen? Kan du slippe én person gjennom porten når tusen andre står bak? Hva gjør du dersom du ikke kan være sikker på hvem personen foran deg er? Og hva innebærer egentlig et ansvar overfor mennesker som gjennom mange år har hjulpet ditt eget land? Serien har ingen enkle svar på dette. Det er en av dens styrker.

Samtidig unngår den stort sett å fremstille konflikten som en enkel fortelling om gode og onde. Taliban representerer naturligvis den konkrete trusselen som driver mye av handlingen, men også på vestlig side ser vi usikkerhet, manglende koordinering og beslutninger som får dramatiske følger.

Midt mellom stormaktene står afghanerne selv. Det er etter min mening seriens viktigste perspektiv. For den vestlige verden var august 2021 avslutningen på en tjue år lang krig. For menneskene som bodde i Afghanistan, var det ikke slutten på noe som helst. De måtte leve videre med konsekvensene.

«Kabul» klarer å gjøre den store verdenspolitikken menneskelig. Vi vet hvordan historien endte politisk. Taliban overtok Afghanistan. De vestlige styrkene dro. Men for menneskene som sto utenfor portene på flyplassen, handlet disse dagene om noe langt mer grunnleggende: Hvem kom seg gjennom porten – og hvem ble stående igjen – til en ganske uviss skjebne?

Tittel: Kabul (Kaboul)
År: 2025
Sjanger: Drama/thriller/miniserie
Antall episoder: 6
Varighet: ca. 52 minutter per episode
Medvirkende: Darina Al Joundi, Vassilis Koukalani, Shervin Alenabi, Hannah Abdoh, Jonathan Zaccaï, Thibault Evrard, Gianmarco Saurino, Jeanne Goursaud, Eric Dane, Olivier Rabourdin og Valentina Cervi