Anmeldelse av «Kollaps – Profeten i Bærum» regissert av Finn-Erik Rognan (2026)

Når én manns verdensbilde blir andres virkelighet

Nå har også jeg sett dokumentarserien «Kollaps – profeten i Bærum», som har skapt så mye debatt både i mediene og på sosiale medier den siste tiden. Fire episoder på TV 2 Play, unnagjort i løpet av én kveld. Var det verdt å bruke tid på dette? Vel …

Flere ganger underveis lurte jeg på hva det egentlig var jeg satt og så på. Samtidig er dokumentaren et interessant studium i et menneskes grandiose selvforståelse, eller snarere mangel på selvinnsikt. Hvordan er det mulig å by så ufiltrert på seg selv uten å reflektere over hvordan man fremstår for andre? Og hva får mennesker til å flokke seg rundt en mann med så stor tro på sin egen betydning?

Om dokumentarskaperen og prosjektet

Bak serien står journalisten og dokumentarskaperen Finn-Erik Rognan, som har lang erfaring fra TV-bransjen, blant annet fra TV 2. Han har fulgt Christian Sønstebø og menneskene rundt ham i omtrent to år.

Det hele begynte da Rognan kom i kontakt med miljøet på Nordhaug gård i Bærum i forbindelse med et annet TV-opptak. Her møtte han den tidligere finansmannen og mangemillionæren Christian Sønstebø, som hadde samlet en gruppe mennesker rundt seg. De levde på en måte som skilte seg fra det vanlige, med alternative forestillinger om samfunnet, åndelighet og hvordan mennesker burde innrette livene sine.

Rognan ble nysgjerrig og brukte lang tid på å bli kjent med miljøet, i første omgang uten kamera. Etter hvert fikk han Sønstebøs tillit og anledning til å dokumentere livet på gården. Sønstebø fortalte at Gud hadde gitt ham et kall og en særlig oppgave i forbindelse med den forestående samfunnskollapsen. At Gud også hadde gitt sitt samtykke til filmingen, gjorde det tydeligvis enklere å slippe Rognan innenfor.

Rognan får en helt spesiell tilgang til miljøet. Vi blir vitne til svært private samtaler og situasjoner, blant annet bruk av rusmidler som fleinsopp og LSD. Det er oppsiktsvekkende hvor mye menneskene er villige til å dele foran kameraet. Etter hvert som Rognan begynner å stille kritiske spørsmål, endrer imidlertid forholdet til Sønstebø karakter.

En moderne Noahs ark?

Christian Sønstebø har tidligere vært en svært velstående finansmann. Nå har han etablert et alternativt fellesskap på Nordhaug gård i Bærum, der han forbereder seg på det han mener er en uunngåelig samfunnskollaps. Mistilliten til myndighetene og etablerte samfunnsinstitusjoner er omfattende. Sønstebø mener at samfunnet slik vi kjenner det, kommer til å bryte sammen og at løsningen er å etablere et selvforsynt fellesskap som kan klare seg uten hjelp utenfra.

I en tid med kriger, klimaendringer og politisk uro er det ikke vanskelig å forstå at noen ønsker å forberede seg på kriser. Myndighetene oppfordrer oss jo også til å sørge for bedre egenberedskap. Men dette må vel kunne betegnes som egenberedskap i sin mest ekstreme form?

Jeg forsøkte å få tak i et dypere budskap bak Sønstebøs samfunnskritikk. Hva er det egentlig han mener er så grunnleggende galt? Og hva er alternativet, utover å trekke seg tilbake til en gård og klare seg selv? Jeg fant lite med særlig substans. Det meste handlet om en grunnleggende mistillit til alt og alle, kombinert med en overbevisning om at han har forstått noe som andre ikke har forstått.

Forestillingene om den kommende kollapsen fikk meg til å tenke på dystopiske filmer der verden har gått under og menneskene er overlatt til seg selv. Samfunnets strukturer er borte, og kampen for å overleve gjør at de sterkeste tar kontrollen, mens de svakeste blir avhengige av dem. Er det en slik verden Sønstebø ser for seg? Og hva får ham til å tro at nettopp hans lille samfunn skal klare seg når alt annet bryter sammen?

En mann med et kall fra Gud

Det mest oppsiktsvekkende er likevel Sønstebøs syn på seg selv. Han mener at han har fått et kall fra Gud, og flere ganger omtaler han seg selv nærmest som en konge. Han er overbevist om at han har spesielle evner, og at han er utvalgt til å spille en viktig rolle når samfunnet bryter sammen. På et tidspunkt antyder Rognan at Sønstebø kan ha et messiaskompleks. Sønstebø har ingen nevneverdige innvendinger mot den beskrivelsen.

Jeg ble sittende og undre meg over hvordan det er mulig å ha så stor tro på sin egen betydning og samtidig så liten forståelse for hvordan man fremstår for andre. Vi får blant annet se ham ligge eller sitte og riste voldsomt i kroppen, mens han roper og skriker. Dette skal være uttrykk for en form for åndelig prosess. Jeg hadde problemer med å forstå hva vi skulle få ut av å se dette, og ikke minst hva Sønstebø selv mente at disse opptrinnene skulle fortelle oss om ham.

Det er påfallende hvor mye som dreier seg om hans egne tanker, følelser og opplevelser. Menneskene rundt ham får i stor grad en rolle som deltakere i hans prosjekt. Det er ikke fellesskapet som står i sentrum, men Sønstebø selv.

Et fellesskap med sektlignende trekk?

Etter hvert begynner Rognan å stille spørsmål ved om miljøet rundt Sønstebø har trekk som kan minne om en sekt. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Vi ser en leder med stor innflytelse over menneskene rundt seg, som mener å ha en innsikt andre mangler. Samfunnet utenfor fremstilles som truende, mens fellesskapet på gården skal gi trygghet og tilhørighet. Dette er mekanismer vi kjenner igjen fra sekteriske miljøer, der én person får stor makt til å definere hva som er sant og riktig og der kritiske spørsmål kan bli oppfattet som illojalitet. Jeg vil være forsiktig med å karakterisere miljøet som en sekt, men dokumentaren gir grunn til å stille spørsmålet.

Sønstebø har en egen evne til å få menneskene rundt seg til å føle seg sett og verdsatt. Han overøser dem med oppmerksomhet, kjærlighetserklæringer og bekreftelser. Rognan trekker selv frem begrepet «love bombing», som beskriver en form for intens oppmerksomhet som kan skape sterke følelsesmessige bånd og gjøre mottakeren mer mottakelig for påvirkning. Det er selvsagt ikke noe galt i å gi andre mennesker kjærlighet og oppmerksomhet. Men dersom dette brukes til å skape avhengighet og sikre lojalitet, er vi over i noe ganske annet.

Når kjærlighet, sex og makt blandes sammen

Det som provoserte meg aller mest, var hvordan Sønstebø forholdt seg til kvinnene rundt seg. Han har et svært liberalt syn på seksualitet, og vi ser hvordan kjærlighet, sex og åndelighet blandes sammen. Han har seksuelle relasjoner til kvinner i miljøet, samtidig som han overøser dem med kjærlighetserklæringer og får dem til å føle seg helt spesielle.

Det hele topper seg når han lanserer ideen om å produsere pornografiske filmer, angivelig for å gi ungdom bedre seksualundervisning. En av kvinnene, som fremstår som svært forelsket i ham, går med på å delta. Samtidig kommer det frem at Sønstebø ser for seg å tjene millioner på dette. Da begynte jeg virkelig å lure på hva slags menneskesyn som ligger bak.

Selvsagt skal voksne mennesker få bestemme over sin egen seksualitet. Men hvor fritt er egentlig et valg når den ene parten har så stor innflytelse over den andre? Kvinnen fremstår som villig til å gjøre nærmest hva som helst for Sønstebø. Er det fordi hun selv ønsker dette, eller fordi hun frykter å miste hans kjærlighet og anerkjennelse? Det kan vi ikke vite. Men det er ubehagelig å se hvordan en mann med en så dominerende posisjon håndterer forholdet til mennesker som er sterkt følelsesmessig knyttet til ham. Hvilket ansvar har han for å unngå å utnytte denne posisjonen? For meg handler dette vel så mye om makt som om seksualitet.

Når fellesskapet begynner å slå sprekker

Etter hvert blir det tydelig at livet på gården langt fra er så harmonisk som det først kunne se ut til. Det oppstår konflikter, noen begynner å stille spørsmål ved det som foregår, og enkelte flytter. Forhold går i stykker, og mennesker som tidligere har stått hverandre nær, glir fra hverandre. Jeg merket meg særlig at flere av mennene trekker seg unna, mens kvinnene i større grad blir værende rundt Sønstebø.

Å bryte ut av et slikt fellesskap er neppe enkelt dersom man har innrettet hele livet sitt etter det. Det handler ikke bare om å flytte fra en gård. Man kan også miste venner, kjærlighetsforhold og en livsform man har trodd fullt og fast på. I tillegg kommer erkjennelsen av at man kan ha tatt feil av et menneske man har hatt stor tillit til. Det siste kan nok sitte langt inne.

Mot slutten av serien tilspisser konfliktene seg, også mellom Sønstebø og Rognan. Det ligger en viss ironi i at en mann som vil bygge et fellesskap som skal overleve når resten av samfunnet kollapser, får så store problemer med å holde sitt eget lille samfunn samlet. Burde han ikke ha begynt med å få dette til å fungere før han tok mål av seg til å redde verden?

Hva får mennesker til å flokke seg rundt slike lederskikkelser?

Dette er det spørsmålet jeg har undret meg mest over etter å ha sett dokumentaren. Hva er det menneskene rundt Sønstebø ser i ham som jeg har så vanskelig for å få øye på? Det er lett å tenke at de må være naive eller lett påvirkelige. Men så enkelt er det neppe.

Vi har alle behov for å bli sett, føle oss verdsatt og høre til et sted. Behovet kan være særlig sterkt når livet er vanskelig. Et samlivsbrudd, tapet av noen man er glad i eller en følelse av å ha mistet retningen i livet kan gjøre det fristende å søke mot et menneske som utstråler trygghet og har svar på det meste. Særlig dersom vedkommende samtidig får en til å føle seg helt spesiell. Jeg har også tenkt på om noen søker en sterk farsfigur, en som tar ansvar, viser vei og forteller hvordan livet bør leves. Men det finnes neppe én forklaring som passer for alle.

Mennesker med sterke narsissistiske trekk kan være svært tiltrekkende, særlig i begynnelsen av en relasjon. De kan være sjarmerende, oppmerksomme og flinke til å få andre til å føle seg betydningsfulle. Det er ikke alltid lett å oppdage når oppmerksomheten først og fremst handler om deres egne behov. Jeg skal ikke forsøke å stille noen diagnose på Sønstebø. Det har jeg verken grunnlag eller forutsetninger for. Men den grandiose selvforståelsen han gir uttrykk for, og måten han forholder seg til menneskene rundt seg på, gir grunn til å reflektere over slike personlighetstrekk.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at noen blir værende selv om de begynner å tvile. Har man brutt med sitt tidligere liv, knyttet sterke bånd til nye mennesker og satset mye på en bestemt måte å leve på, er det krevende å snu. Da må man også kunne erkjenne overfor seg selv at man kan ha latt seg føre bak lyset.

Hva sitter jeg igjen med?

Var det verdt å bruke en hel kveld på «Kollaps – profeten i Bærum»? Jeg er fremdeles litt i tvil. Som dokumentar om samfunnskollaps og alternative måter å organisere samfunnet på, synes jeg serien har begrenset verdi. Jeg fikk liten innsikt i de samfunnsproblemene Sønstebø mener å ha løsningen på. Til det var tankegodset for uklart og for sterkt knyttet til hans egen person. Som et studium i menneskelige relasjoner, makt og påvirkning er serien langt mer interessant.

Det er samtidig viktig å huske at en dokumentar aldri viser hele virkeligheten. Rognan har fulgt miljøet i omtrent to år, men det vi får se, er et utvalg av opptakene. Klipping og dramaturgi påvirker hvordan vi oppfatter menneskene som deltar. Sønstebø og samboeren hans har også reagert på fremstillingen og ment at den gir et misvisende bilde av dem. Det er viktig å ha med seg. Samtidig kommer mye av det mest oppsiktsvekkende fra Sønstebø selv, gjennom hans egne uttalelser og handlinger. Det er vanskelig å se forbi dette, uansett hvor mye dette måtte være tatt ut av en kontekst.

For meg handler serien først og fremst om hvor farlig det kan være å la seg blende av mennesker som fremstår som sterke, karismatiske og overbeviste om sin egen fortreffelighet. Når noen får oss til å føle oss spesielle, er det ikke alltid lett å oppdage at oppmerksomheten også kan tjene andre formål enn våre egne. Det er lett å se faresignalene utenfra. Langt vanskeligere er det når man selv står midt oppe i det.

Så ja, det var nok verdt å bruke en kveld på dokumentaren likevel. Ikke fordi jeg ble klokere på hvordan vi skal overleve en samfunnskollaps, men fordi den ga meg noe å tenke på når det gjelder menneskers behov for tilhørighet, og hvor mye makt vi kan komme til å gi andre når vi lar oss overbevise om at de har svarene vi selv leter etter.

Tittel: Kollaps – profeten i Bærum
Sjanger: Norsk dokumentarserie
Regi: Finn-Erik Rognan
Antall episoder: 4
Samlet spilletid: Ca. 3 timer og 13 minutter
Premiere: 13. oktober 2026
Aldersgrense: 15 år
Tilgjengelig på: TV 2 Play