Når det å være en god lege ikke alltid er nok
Jeg elsket den første sesongen av den norske sykehusserien «LIS«, som hadde premiere på NRK i april 2026. I anmeldelsen min av sesong 1 skrev jeg om hvor realistisk jeg opplevde skildringen av sykehushverdagen. Etter nesten et helt yrkesliv innenfor helseforvaltningen, kjenner jeg igjen mange av dilemmaene serien tar opp. Nå har jeg sett de åtte nye episodene, og jeg er minst like begeistret!
Vi møter igjen de fire unge LIS-legene Petra, Joakim, Samuel og Kissy, som nå har fått mer erfaring og større ansvar. De arbeider ved et sykehus på Innlandet, der knapphet på ressurser, høyt arbeidspress og stadig nye pasienter setter både fagkunnskap og dømmekraft på prøve.
Forholdet mellom Petra (Elpida Stojcevska) og Joakim (Deniz Kaya) står sentralt også denne gangen. I forrige sesong utviklet det seg sterke følelser mellom dem, men forholdet gikk i stykker etter at Petra meldte bekymring for Joakims bruk av Sobril. Joakim opplevde dette som et alvorlig svik. Ikke bare hadde hun gått bak ryggen hans, men bekymringsmeldingen kunne i verste fall få konsekvenser for hele legekarrieren hans.
Joakim har hatt det vanskelig etter at faren døde brått. Han sliter med sorg, depresjon og en følelse av ikke å strekke til. Sammenligningen med Petra gjør ikke situasjonen bedre. Hun fremstår som så flink, samvittighetsfull og nærmest ufeilbarlig, mens han selv føler at han mislykkes med det meste.
Etter hvert tar Joakim en pause fra sykehuset og begynner å arbeide i ambulansetjenesten. Her får han oppleve noe som blir et vendepunkt. Under en dramatisk ambulansetur må han håndtere en setefødsel, og takket være hans innsats overlever både mor og barn. Plutselig er han helten! Opplevelsen gjør noe med selvtilliten hans. Kanskje er han ikke så mislykket som han har gått rundt og trodd?
Samtidig er følelsene mellom Petra og Joakim langt fra borte. Begge forsøker å nærme seg hverandre, men stolthet, sårede følelser og frykten for å bli avvist gjør at ingen av dem våger å ta det første ordentlige skrittet. Joakim innleder etter hvert et forhold til en kvinnelig kollega i ambulansetjenesten, men det er vanskelig å oppfatte dette som noe annet enn et forsøk på å komme videre. Petra er fremdeles den han egentlig vil ha.
Også Petras sterke engasjement for pasientene får stor plass. Særlig gjelder dette en kreftsyk mor som har fått beskjed om at behandlingsmulighetene i Norge er uttømt. Det finnes imidlertid et alternativt behandlingstilbud i USA, og Petra engasjerer seg voldsomt for at kvinnen skal få denne muligheten. Hun strekker seg stadig lenger, og til slutt går engasjementet langt utover det som kan forsvares innenfor legerollens faglige og etiske rammer.
Vi får dessuten følge en rekke dramatiske pasienthistorier. En ung kvinne motsetter seg livreddende behandling, og helsepersonellet må ta stilling til om vilkårene for tvang er oppfylt. En russ blir kritisk syk etter en fest, og det som først kan fremstå som en reaksjon på partydop, viser seg å være en alvorlig infeksjon i hjernen. Slike situasjoner viser hvor krevende det kan være å stille riktig diagnose når tiden er knapp og opplysningene mangelfulle.
Min vurdering av serien
Det jeg setter aller størst pris på ved «LIS» er at serien tar de medisinske og etiske dilemmaene på alvor. Her finnes det sjelden enkle svar. Legene må foreta vanskelige vurderinger, ofte under betydelig tidspress, samtidig som de må forholde seg til pasienter og pårørende som naturlig nok ønsker at nettopp deres situasjon skal få høyeste prioritet.
Petras engasjement for den kreftsyke moren er et godt eksempel. På den ene siden er det vanskelig ikke å beundre henne. Hun bryr seg oppriktig om pasientene sine og nekter å gi opp selv når andre mener at nok er nok. På den andre siden viser historien hvor galt det kan gå når en lege lar sitt personlige engasjement overskygge faglige vurderinger og profesjonelle grenser. Det er ikke nødvendigvis slik at den legen som engasjerer seg mest, også gjør de klokeste vurderingene.
Jeg synes også serien får godt frem hvor vanskelig det kan være å være nyutdannet lege. De unge legene har mye teoretisk kunnskap, men begrenset erfaring. Samtidig forventes det at de skal opptre sikkert og profesjonelt i situasjoner der selv erfarne leger kan være i tvil. Prestasjonsangsten ligger hele tiden under overflaten. Ingen ønsker å fremstå som inkompetente, og det kan være vanskelig å innrømme at man trenger hjelp.
Forholdet mellom LIS-legene og de eldre, mer erfarne legene er heller ikke alltid enkelt. Det oppstår konflikter om faglige vurderinger, arbeidsfordeling og ansvar. Noen av overlegene er gode veiledere, mens andre er så presset av sin egen arbeidssituasjon at de knapt har overskudd til å følge opp de yngre kollegene. Her synes jeg serien viser hvor avgjørende arbeidsmiljøet er for både pasientsikkerheten og utviklingen av gode leger.
Samuel (Taume Dery) er en karakter jeg har fått stadig større sans for. Han er sårbar og usikker, og når han opplever motgang, har han en tendens til å trekke seg unna. Han trenger noen som ser ham, som forstår hva som skjer, og som hjelper ham tilbake når han er i ferd med å melde seg ut. Jeg synes dette er en fin påminnelse om hvor viktig det er å fange opp medarbeidere som sliter, før problemene blir for store. Det er ikke alltid de som trenger mest støtte, som er flinkest til å be om den.
Et annet tema som opptar meg, er hvordan legeyrket griper inn i privatlivet. Det er nesten som om jobben krever at man er tilgjengelig hele døgnet. Når en pasient trenger hjelp, er det vanskelig å gå hjem med god samvittighet, selv om arbeidsdagen for lengst skulle vært over. Vi ser hvordan forhold blir satt på prøve, hvordan familielivet må vike og hvordan legene gradvis risikerer å miste kontakten med sine egne behov. Hvor lenge kan man holde på slik uten at det får konsekvenser? Det er knapt rom for å få seg en matbit i løpet av en arbeidsdag.
Samtidig viser serien hvordan pasientenes forventninger tidvis kan være urimelige. Det er forståelig at mennesker som er alvorlig syke, eller som frykter at noe er galt, ønsker rask hjelp og full oppmerksomhet. Men sykehuset har begrensede ressurser og legene må prioritere. Det er ikke alltid den som roper høyest, som har størst behov for hjelp. Dette er en virkelighet som helsepersonell må håndtere hver eneste dag.
Jeg synes dessuten at forholdet mellom Petra og Joakim tilfører serien mye. Ikke minst fordi konflikten mellom dem handler om mer enn kjærlighet. Petra mente hun gjorde det riktige da hun meldte fra om Joakims Sobril-bruk. Hun hadde også et profesjonelt ansvar for å reagere dersom hun mente at pasientsikkerheten kunne være truet. Samtidig er det lett å forstå hvorfor Joakim opplevde dette som et svik. Hun var den personen han stolte mest på. Her stiller serien et interessant spørsmål: Hva gjør man når lojaliteten til et menneske man er glad i, kommer i konflikt med det ansvaret man har som helsepersonell? For meg er dette noe av det mest interessante ved hele historien.
Skuespillerne gjør en svært god jobb. Elpida Stojcevska er overbevisende som den idealistiske og tidvis grenseløse Petra, mens Deniz Kaya får godt frem Joakims sårbarhet, stolthet og behov for anerkjennelse. Også Sofia Tjelta som Kissy og Taume Dery som Samuel bidrar til at vi blir ordentlig engasjert i menneskene bak de hvite frakkene.
Det er mye som kunne blitt overdrevet i en serie som dette, men jeg synes stort sett at «LIS» unngår de verste fallgruvene. Pasienthistoriene er dramatiske, men oppleves ikke som konstruerte bare for å skape spenning. Det er heller ikke slik at legene fremstilles som helter som alltid vet best. De gjør feil, mister kontrollen, blir sinte, misunnelige og redde. Nettopp derfor fremstår de som troverdige mennesker.
Etter å ha sett begge sesongene sitter jeg igjen med en enda større respekt for den krevende arbeidshverdagen mange leger står i. Samtidig blir jeg minnet om hvor viktig det er med gode systemer, tydelig ledelse og et arbeidsmiljø der det er lov å være usikker og be om hjelp. Pasientsikkerhet handler ikke bare om den enkelte leges kunnskaper og ferdigheter, men også om rammene legene arbeider innenfor.
Jeg synes sesong 2 er minst like god som den første! Serien engasjerer meg både menneskelig og faglig, og jeg liker særlig at den ikke forsøker å gi enkle svar på vanskelige spørsmål. Dette er norsk TV-drama på sitt beste, og jeg gleder meg allerede til fortsettelsen! NRK har nemlig bekreftet at det blir en sesong 3!
- Premiere: 26. september 2026
- Antall episoder: 8
- Spilletid: ca. 45 minutter per episode
- Serieskaper: Karianne Lund
- Medvirkende: Elpida Stojcevska, Deniz Kaya, Sofia Tjelta, Taume Dery, Anders Baasmo, Thomas Gullestad, Cathrine Frost Andersen m.fl.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
