Hevnens kilde
Med «Manon og kilden» («Manon des Sources«) fullførte Claude Berri historien som begynte i «Jean de Florette«. Der den første filmen handlet om grådighet, svik og knuste drømmer, handler oppfølgeren om hevn, skyld og konsekvensene av handlinger som aldri kan gjøres ugjort.
Det har gått ti år siden den pukkelryggede Jean de Florette døde. Datteren hans, Manon, lever nå et tilbaketrukket liv i åsene rundt landsbyen der faren ble fratatt både drømmen og livsgrunnlaget sitt. Den lille jenta vi møtte i den første filmen, er blitt en usedvanlig vakker ung kvinne.
Ugolin har aldri glemt henne. Papets nevø blir raskt hjelpeløst forelsket i Manon og ser for seg en framtid sammen med henne. Men Manon ønsker ikke å ha noe med ham å gjøre.
Da hun i tillegg oppdager sannheten om hva som egentlig skjedde med faren, blir alt forandret. Hun får vite at det var Ugolin og Papet som i sin tid skjulte vannkilden og dermed ødela Jean de Florettes mulighet til å lykkes. Hun forstår at deres grådighet var årsaken til farens ulykke og død. Da sverger hun hevn. Og denne gangen er det ikke Jean som kjemper mot tørken. Det er landsbyen som skal få merke hva det vil si å være uten vann.
Der «Jean de Florette» først og fremst er en tragedie, er «Manon og kilden» en fortelling om hvordan fortiden før eller siden innhenter oss. Papet og Ugolin trodde de hadde sluppet unna. De fikk jorden de ønsket seg, og årene gikk uten at sannheten kom fram. Men i denne filmen ser vi hvordan skyld kan arbeide langsomt og ubønnhørlig. Særlig Papet er en fascinerende skikkelse. Bak den harde og beregnende fasaden aner vi etter hvert et menneske som begynner å forstå hva han har gjort.
Samtidig er Manons hevn forståelig. Vi vet hva hennes far ble utsatt for. Vi har sett hvordan han kjempet forgjeves mot en skjebne andre mennesker hadde skapt for ham. Derfor er det vanskelig ikke å sympatisere med henne. Men filmen stiller også spørsmålet om hevn egentlig bringer fred. Eller om den bare skaper nye ofre.
Mot slutten kommer dessuten en avsløring som snur hele historien på hodet. Vi får vite hvem som egentlig var Jean de Florettes far, en hemmelighet som har vært skjult i flere tiår. Når sannheten endelig kommer fram, rammer den som et lyn og gir hele fortellingen en ekstra tragisk dimensjon.
Emmanuelle Béart er strålende som Manon. Hun formidler både styrken, sorgen og sårbarheten i karakteren uten å gjøre henne til en endimensjonal hevner. Yves Montand leverer kanskje sin aller sterkeste prestasjon som Papet, en mann som gradvis tvinges til å konfrontere konsekvensene av egne handlinger. Og igjen er Daniel Auteuil fremragende som Ugolin, den tragiske skikkelsen som blir fanget mellom kjærlighet, skyld og fortvilelse.
Sammen med «Jean de Florette» utgjør «Manon og kilden» etter min mening en av de sterkeste fortellingene som er filmatisert om skyld, grådighet og menneskelig skjebne. Og når den siste hemmeligheten avsløres mot slutten, blir tragedien komplett.
Fakta om filmen
- Originaltittel: Manon des Sources
- Norsk tittel: Manon og kilden
- Regissør: Claude Berri
- Produksjonsår: 1986/1987
- Nasjonalitet: Frankrike
- Sjanger: Drama
- Spilletid: 113 minutter
- Basert på: Romanen Manon des Sources av Marcel Pagnol
- Skuespillere: Emmanuelle Béart, Yves Montand, Daniel Auteuil m.fl.
