En bok som overhode ikke falt i smak
Odd Marius Walker vokser opp på Briskeby i Oslo og omtaler seg selv konsekvent som «Brødrene Walker». Vi følger ham gjennom noen formende år, fra barndom til ungdom, eller kanskje heller ung mann. Han er besatt av fantasier om sex, særlig knyttet til nabofruen, fru Haram, men også Maja spiller en rolle i hans forestillingsverden.
Mye av teksten kretser rundt det Walker selv omtaler som «w-potensen». I dagboknotatene snubler han seg gjennom fremmedord han åpenbart ikke forstår betydningen av, og svært mye betegnes som «kopernikansk», uten at det nødvendigvis gir noen klar mening. Språket er fullt av referanser, men de virker ofte mer utstillende enn opplysende.
Jovisst ser den unge Walker sammenhenger. Han reflekterer rundt litteratur, kunst og musikk, og det er åpenbart at Jan Kjærstad ønsker å tegne et portrett av et selvbevisst, intellektuelt ladet ungdomssinn. Likevel engasjerte ikke denne boka meg i det hele tatt. Tvert imot.
Portrettet av den unge mannen fremstår så konstruert og søkt at jeg stadig satt og lurte på hvor forfatteren egentlig ville. Når gutten omtaler seg selv som «jeg og jeg og jeg og jeg», nærmest som en markering av at han består av flere personer, og samtidig uavlatelig vender tilbake til w-potensen, uten at det på noe tidspunkt krystalliserer seg et budskap, ble tålmodigheten min grundig satt på prøve.
Jeg opplevde det som tomt. Selvsikkert. Og mest av alt selvforelsket. Etter hvert fikk jeg lyst til å stappe lydboka rett i søpla.
Nei. Dette er etter min mening keiserens nye klær.
- Utgitt: 2008
- Forlag: Lydbokforlaget
- Spilletid: 17 t 25 min.
