Når ingenting er helt som det ser ut til
Neil Burger har laget en stemningsfull og elegant film om kjærlighet, makt og bedrag – lagt til Wien ved begynnelsen av 1900-tallet, i et miljø der grensen mellom virkelighet og illusjon gradvis viskes ut.
Illusjonisten Eisenheim forbløffer og forfører sitt publikum med sine magiske numre på et teater i Wien. Publikum lar seg fascinere, men ikke alle ser på ham med begeistring. Kronprins Leopold er både skeptisk og urolig over den makten Eisenheim synes å få over menneskene rundt seg.
En kveld tilbyr kronprinsen sin kommende forlovede, hertuginne Sophie, som «rekvisitt» i et av Eisenheims numre. Dermed settes noe i gang.
Det viser seg nemlig at Sophie og Eisenheim kjenner hverandre fra barndommen. Hun var hans første kjærlighet – og den han aldri klarte å glemme. At følelsene viser seg å være gjensidige, gjør situasjonen langt mer komplisert. Likevel røper de ingenting.
Nummeret gjennomføres til stående applaus, mens det under overflaten ulmer av både lengsel og fare.
Kronprins Leopold ønsker å bli kvitt Eisenheim, og forsøker å presse politisjef Uhl til å arrestere ham. Men noe holder Uhl tilbake. Kanskje fordi Eisenheim fremstår som mer gåtefull enn farlig. Kanskje fordi han aner at det er andre krefter i spill.
Så blir Sophie funnet drept. Mistanken faller raskt på kronprinsen selv, og dermed utvikler filmen seg til et spill der man som seer stadig blir tvunget til å spørre seg hva som er virkelig – og hva som bare er en del av illusjonen. For i denne filmen er ingenting helt slik det først ser ut.
Edward Norton er som vanlig fremragende. Bare det at han er med, er nærmest et kvalitetstegn i seg selv. Han gir Eisenheim både ro, mystikk og tyngde, uten å overspille et eneste sekund. Filmen er dessuten visuelt vakker, med et Wien som nærmest virker innhyllet i skygger og hemmeligheter.
Jeg skal innrømme at jeg nok ville likt filmen enda bedre dersom den hadde vært basert på virkelige hendelser. Samtidig er dette en av de historiene der man nesten bare må overgi seg til fantasien – og la seg rive med.
Det mest interessante ved «Illusjonisten» er kanskje ikke selve magien, men hvordan filmen bruker illusjon som bilde på makt og kontroll. Alle forsøker å manipulere hverandre. Kronprinsen bruker sin politiske og sosiale makt. Eisenheim bruker illusjonene sine. Sophie forsøker å navigere mellom dem. Og politisjef Uhl står midt imellom, fanget mellom lojalitet og tvil. Filmen leker hele tiden med publikums forventninger. Vi ønsker å forstå hva som skjer, men tvinges samtidig til å akseptere at vi ikke ser hele bildet. Det gir filmen en egen nerve.
- Originaltittel: The Illusionist
- Regissør: Neil Burger
- Produksjonsår: 2006
- Nasjonalitet: USA / Tsjekkia
- Sjanger: Drama / mysterium / thriller
- Spilletid: ca. 110 minutter
- Skuespillere: Edward Norton, Jessica Biel, Paul Giamatti, Rufus Sewell
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
