Når litteraturen blir redningen
Jane Campion har en egen evne til å skildre kvinner som befinner seg litt på utsiden av verden rundt dem. Hun er opptatt av det sårbare, det stille og det som ikke uten videre lar seg uttrykke med ord. I «En engel ved mitt bord» gjør hun dette med en varhet som gjør filmen svært gripende.
Filmen er basert på Janet Frames selvbiografiske bøker, og følger henne fra barndom til voksen alder.
Janet vokser opp i en fattig og barnerik familie på New Zealand. Allerede som barn oppfattes hun som annerledes. Hun er sky, innesluttet og virker nærmest forskremt av verden rundt seg. Mens andre barn finner sin plass i fellesskapet, trekker Janet seg tilbake til litteraturen og fantasien. Det er der hun føler seg trygg.
Ganske tidlig havner hun innenfor psykiatriens dystre vegger. Hun blir feildiagnostisert som schizofren og tilbringer åtte år på mentalsykehus, der hun gjennomgår en rekke elektrosjokkbehandlinger. Det er vanskelig å se disse scenene uten å kjenne på fortvilelse. For Janet er ikke gal. Hun er bare annerledes. Følsom. Intellektuell. Nakne og usikre trekk som omgivelsene ikke forstår hvordan de skal håndtere.
Mens hun er innlagt, begynner hun å skrive for alvor. Det som først er en måte å overleve på, utvikler seg gradvis til å bli selve inngangen hennes til livet.
Etter utskrivelsen reiser hun til Spania på stipend. Der opplever hun sin første kjærlighet – en erfaring som både åpner og knuser noe i henne. Da forholdet tar slutt, holder sorgen på å ta knekken på henne. Samtidig vekker opplevelsen også en vilje til å leve mer fullt og delta i verden utenfor sitt eget indre liv. Fremdeles er hun sjenert og tilbakeholden. Fremdeles strever hun i møte med andre mennesker. Men hun er på vei.
Det er nesten umulig å ikke bli dypt berørt av denne historien. Ikke minst fordi vi vet at denne forsiktige og sårbare kvinnen senere skulle bli en av New Zealands mest betydningsfulle forfattere.
Jeg har lest Janet Frames selvbiografiske bøker, og jeg elsker dem. Derfor var det også en helt spesiell opplevelse å se filmen.
Kerry Fox gjør en formidabel rolle som Janet Frame. Hun klarer å formidle både den dype usikkerheten, ensomheten og den stille styrken som finnes i karakteren.
Dette er en film som beveger seg langsomt og lavmælt, men som setter seg sterkt.
Det som gjør «En engel ved mitt bord» så sterk, er at filmen aldri forsøker å gjøre Janet «normal». Den insisterer på hennes annerledeshet uten å gjøre den til et problem som må løses. Samtidig er dette også en sterk kritikk av psykiatrien slik den fungerte på denne tiden. Janet blir stemplet og behandlet ut fra samfunnets behov for å plassere mennesker i kategorier. At litteraturen blir hennes redning, oppleves derfor nesten som en form for motstandshandling.
Filmen handler også om hvor skjøre menneskers liv kan være. Hvor tilfeldig det noen ganger er hvem som blir ødelagt – og hvem som finner en vei videre.
- Originaltittel: An Angel at My Table
- Regissør: Jane Campion
- Produksjonsår: 1990
- Nasjonalitet: New Zealand
- Sjanger: Biografisk drama
- Spilletid: ca. 158 minutter
- Skuespillere: Kerry Fox, Alexia Keogh, Karen Fergusson
- Basert på: Janet Frames selvbiografiske bøker
