Anmeldelse av «Hjerter i chili» av Laura Esquivel (1989)

Kjærlighet, mat og magi – på godt og vondt

Laura Esquivel er en meksikansk forfatter som forbindes med magisk realisme og fortellinger der mat, følelser og tradisjon flettes tett sammen. «Hjerter i chili» er hennes mest kjente roman og har fått stor internasjonal utbredelse, ikke minst på grunn av sin særegne kombinasjon av kjærlighetshistorie og kulinarisk magi.

Tita og Pedro elsker hverandre, men kjærligheten er dømt til å forbli uforløst. Titas mor har bestemt at Tita aldri skal få gifte seg; hennes skjebne er å ta seg av moren så lenge hun lever. I stedet gifter Pedro seg med Titas søster Rosaura, i håp om i det minste å kunne være i nærheten av kvinnen han elsker. Men han har ikke tatt høyde for gamlemorens haukeblikk, som følger alt og alle, overalt, hele tiden.

Tita tilbringer livet sitt på kjøkkenet. Der tryller hun frem de mest fantastiske retter, og man sitter igjen med et inntrykk av at det meksikanske kjøkkenet nærmest utelukkende består av mat med afrodisierende egenskaper. Maten får konkrete, ofte dramatiske konsekvenser for dem som spiser den.

Underveis skjer de mest magiske ting. Selv etter at den strenge og onde moren dør, fortsetter hun å hjemsøke Tita med formaninger og kontroll. Årene går, og spørsmålet som driver fortellingen videre, er om Tita og Pedro noen gang skal få forløst kjærligheten sin.

For meg ble dette en skuffelse. Boka tar etter min mening altfor mye av, og fortellerstilen opplevdes som banal. Den når ikke opp mot Isabel Allende på sitt beste; til det er den for klisjéfylt, og språket for lettvint. Det magiske blir mer påtrengende enn fortryllende.

Det beste jeg kan si om boka, er at den ble lest ut i løpet av en formiddag. Den kommer neppe til å sette noen varige spor hos meg.

«Hjerter i chili» vil mye: være en lidenskapelig kjærlighetsroman, en hyllest til meksikansk matkultur og et eksempel på magisk realisme. For meg tipper det hele over i det overlessede. Symbolikken blir for åpenbar, og følelsene for forutsigbare.

Der magisk realisme på sitt beste kan gi dybde og flertydighet, opplevde jeg her at det magiske snarere fungerte som et virkemiddel som overdøver både karakterutvikling og språklig finesse. Historien mangler motstand, og det lidenskapelige blir etter hvert monotont.

Dette er utvilsomt en bok mange vil elske. Jeg gjorde det ikke.

• Originaltittel: Como agua para chocolate
• Utgitt første gang: 1989
• Sjanger: Roman / magisk realisme