Anmeldelse av «London River» regissert av Rachid Bouchareb (2009)

Når terroren rammer de etterlatte

Den fransk-algeriske regissøren Rachid Bouchareb har laget en lavmælt og svært menneskelig film med terrorangrepene i London 7. juli 2005 som bakteppe. Men dette er først og fremst ikke en film om terror. Det er en film om menneskene som blir sittende igjen når det utenkelige har skjedd.

Mrs. Sommers ser nyhetsbildene fra bombeeksplosjonene i Londons kollektivtransport og forsøker straks å ringe datteren for å forsikre seg om at alt står bra til. Ingen svarer. Hun prøver igjen og igjen, men telefonen forblir taus.

Etter noen dager bestemmer hun seg for å reise fra den lille øya i Den engelske kanal, hvor hun bor, til London for selv å lete etter datteren.

Hun finner leiligheten datteren leier, men datteren er borte. I stedet oppdager hun spor som tyder på at noen har bodd der sammen med henne.

Politiet kan gjøre lite annet enn å registrere bekymringen hennes.

Etter hvert kommer hun i kontakt med Ousmane, en afrikaner som leter etter sin egen sønn. Det viser seg at sønnen hans og Mrs. Sommers’ datter har vært kjærester. De har til og med gått på kurs i arabisk sammen, og mye tyder på at datteren har vært i ferd med å konvertere til islam.

Mrs. Sommers møter Ousmane med de fordommene man kanskje kan forvente av en eldre kvinne som har levd et beskyttet liv på landsbygda, ikke minst etter de grusomme terrorangrepene. Men etter hvert oppdager hun at sorgen over et savnet barn er den samme, uansett bakgrunn og religion.

Det at barna deres elsket hverandre, skaper gradvis et sterkt bånd mellom dem.

Dette er en film som ikke først og fremst handler om terrorangrepene i London, men om menneskene som rammes i kjølvannet av slike katastrofer. Filmen fokuserer på det enkle og mellommenneskelige. Den bruker få virkemidler, men nettopp derfor blir avmakten til en mor og en far som leter etter sine savnede barn så sterk.

Jeg likte også at filmen aldri forsøker å moralisere. Den lar menneskene stå i sentrum.

Dette er en jordnær og stillferdig film, veldig typisk britisk i uttrykket, selv om den er en internasjonal samproduksjon.

Filmen ble vist i hovedkonkurransen under Berlin International Film Festival, hvor Sotigui Kouyaté mottok Sølvbjørnen for beste mannlige skuespiller. Filmen som helhet vant altså ikke Sølvbjørnen – det var Kouyaté som gjorde det.

Terningkast: 5.

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike / Storbritannia / Algerie
Genre: Drama
Spilletid: 89 minutter
Skuespillere: Brenda Blethyn (Elisabeth Sommers), Sotigui Kouyaté (Ousmane), Marc Baylis m.fl.