Anmeldelse av «Under høststjernen» av Knut Hamsun (1906)

Når vandringen mangler glød

«Under høststjernen» er den første romanen i den såkalte vandrertrilogien, etterfulgt av «En vandrer spiller med sordin» og «Den siste glæde«. Alle tre kretser rundt jeg-personen Knut Pedersen, et navn som ikke kan leses uten å gi assosiasjoner til forfatteren selv, før han tok navnet Hamsun. Det gir trilogien et selvbiografisk og refleksivt preg.

Knut Pedersen har forlatt byen og søkt til landsbygda, i håp om ro, stillhet og en enklere tilværelse. Han vandrer fra gård til gård, tar tilfeldige jobber og lever et liv uten fast forankring. Mellom arbeidsøktene dikter han seg forelskelser som aldri fører til noe virkelig. De er mer som indre forestillinger enn faktiske relasjoner.

Det er et liv preget av resignasjon snarere enn opprør. Der mange av Hamsuns tidligere romanfigurer er rastløse, intense og lidenskapelige, fremstår Pedersen her som avdempet, nesten sliten.

Den relasjonen som får størst betydning i romanen, er møtet med kaptein Falkenberg og hans kone Lovise, som bor på gården Øvrebø. Ekteskapet deres er tydelig ulykkelig, og Pedersen trekkes mot Lovise med en stille, uuttalt forelskelse.

Når han begynner å ane alvoret i sine egne følelser, flykter han fra stedet. Det tragiske er at han aldri forstår at følelsene faktisk er gjengjeldt. Dermed forblir også denne kjærligheten uforløst, slik så mange av relasjonene i romanen gjør.

Hamsun er som alltid en mester i naturskildringer og i det psykologiske finstemte. Likevel opplevde jeg at «Under høststjernen» ikke grep meg på samme måte som mye annet han har skrevet. Kanskje fordi temperamentet og lidenskapen jeg forbinder med Hamsuns mest minneverdige skikkelser, er nesten helt fraværende her. Knut Pedersen er resignert, aldrende og uten den indre brannen som driver handlingen frem.

Lydbokutgaven bidro dessverre heller ikke til å løfte opplevelsen for meg. Arne Thomas Olsen leser meget langsomt, og jeg slet med å finne rytme og nerve i teksten. Det gjorde lytteopplevelsen tyngre enn nødvendig.

Jeg sitter igjen med et sterkt ønske om at vandrertrilogien en dag blir revitalisert gjennom nyere innlesninger. Kanskje ville en annen stemme, med mer temperament, ha gjort det lettere å komme inn i romanens lavmælte univers.

For meg ble dette dessverre en litt tam Hamsun-opplevelse. Ikke uten kvaliteter, men uten gnisten jeg vet han er i stand til å skape.

Terningkast fire.

Opprinnelig utgitt: 1906
Lydboka er utgitt: 2004
Oppleser: Arne Thomas Olsen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 54 min.

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese