På en rundreise min mann og jeg hadde langs sørkysten av England i juni 2013, var Durdle Door ett av stedene vi hadde gledet oss til å besøke. Vi oppdaget stedet gjennom boka «Back Roads Great Britain» i Eyewitness-serien. Et bilde av den spektakulære steinbuen ute i havet fanget umiddelbart interessen vår, og dermed var det egentlig avgjort: dit måtte vi.
Om noen fortsatt skulle være i tvil, håper jeg mine mange innlegg fra denne reisen har vist hvor utrolig vakker og variert den engelske kysten er. Vi brukte store deler av turen på nettopp kystlandskapene, små stedene og naturen. Storbyer som London, Manchester og Liverpool lot vi ligge denne gangen. Det får bli en annen reise.
Det er for øvrig svært enkelt å finne frem til Durdle Door. Som ved de fleste severdigheter i Storbritannia er veiene godt skiltet, og man merker hvor opptatt britene er av både å ta vare på natur- og kulturarven sin – og av å gjøre den tilgjengelig for besøkende.
Den dagen vi dro til Durdle Door – samme dag som vi også besøkte den vakre Chesil Beach – lå tåka tett over landskapet. Da vi parkerte bilen, var vi derfor litt usikre på om vi i det hele tatt kom til å få se noe. Men etter hvert som vi tok oss ned den bratte bakken mot utsiktspunktet, begynte tåka å lette. Eller rettere sagt: den lå høyere oppe i landskapet. Nede ved havet åpnet alt seg.
Og for et syn som møtte oss.
Da vi fikk øye på havet, strendene og den enorme steinbuen ute i vannet, var det nesten så skjønnheten slo pusten ut av meg. Det høres kanskje klisjéfylt ut, men akkurat slik føltes det. Jeg er nok et menneske som aldri blir mett på hav, strender og dramatiske landskap, og Durdle Door traff meg umiddelbart.
Det var også noe med lyset denne dagen. Tåka gjorde stedet nesten uvirkelig. Det grønnskimrende havet, de irrgrønne bakkene og den enorme kalksteinsformasjonen som reiser seg ute i sjøen, skapte et landskap som nesten ikke virket virkelig. Dette er et sted man ikke bare haster gjennom. Vi satte oss ned i lyngen og ble sittende lenge, bare for å ta det hele inn. Temperaturen var sommerlig selv uten sol, og det var rett og slett et godt sted å være.
Selve Durdle Door er en naturlig kalksteinsbue som er dannet gjennom erosjon over svært lang tid. Navnet kommer ganske enkelt av at formasjonen ligner en døråpning ute i havet. Området er en del av den såkalte Jurassic Coast i Dorset, som står på UNESCOs verdensarvliste.
Mens vi var der, var stedet fullt av skoleklasser på geografiutflukt før sommerferien. Lærerne forsøkte tappert å engasjere nokså skoletrøtte elever i erosjon, kalkstein og geologiske prosesser. Om de lyktes, er jeg litt mer usikker på. Mange av ungdommene virket betydelig mer opptatt av mobiltelefonene sine enn av naturkreftene rundt dem. Samtidig slo det meg at kanskje er dette et sted man setter mer pris på med årene. Eller kanskje er det rett og slett vanskelig å ta inn storheten i et slikt landskap når sommerferien er det eneste man egentlig klarer å tenke på.
Jeg overhørte en lærer forklare at steinbuen en dag vil kollapse. Det er jo egentlig ganske fascinerende å tenke på: at dette ikoniske landskapet ikke er evig, men fortsatt formes av havet, vinden og tiden.
Dersom du ønsker å lese mer om stedet, anbefaler jeg artikkelen om Durdle Door på Wikipedia, samt informasjonen hos Jurassic Coast World Heritage Site.
Avslutningsvis deler jeg noen flere bilder som jeg tok fra dette helt spesielle stedet.
På YouTube kan du nyte denne vakre filmsnutten fra stedet:
