St. Ives, Cornwall – England (2013)

Ett av stedene mannen min og jeg besøkte på en rundreise i Storbritannia sommeren 2013, var St. Ives. Jeg glemmer aldri følelsen da vi ankom denne lille perlen av en kystby i Cornwall, helt sørvest i England. For her møtte et Middelhavsklima oss. Det var som å befinne seg et helt annet sted enn i England.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om Cornwall generelt, men ønsker også å vie litt plass til akkurat St. Ives. Ikke fordi stedet nødvendigvis byr på store severdigheter eller dramatisk historie, men fordi stemningen der gjorde så sterkt inntrykk på meg. Noen steder setter seg ganske enkelt i kroppen.

Noe av det første man legger merke til langs store deler av den britiske kysten, er den enorme forskjellen mellom flo og fjære. I St. Ives blir dette særlig synlig. Store deler av dagen ligger båtene nærmest henslengt på sanden, mens havnen senere fylles opp igjen av vann. Tidevannet styrer fortsatt rytmen i livet langs kysten på en måte vi knapt er vant til her hjemme.

Og jeg må innrømme at det også vekket minner om gamle romaner jeg leste i ungdommen – bøker av Victoria Holt og andre forfattere som alltid lot tidevannet spille en dramatisk rolle. Nakne klipper, skjulte bukter og mennesker som måtte komme seg i sikkerhet før havet steg. Det var noe nesten litterært over hele stedet.

Men mest av alt husker jeg lyset.

For St. Ives har et helt spesielt lys over seg. Havet skifter mellom blått, grønt og turkis, og enkelte steder kunne jeg nesten føle at vi befant oss ved Middelhavet snarere enn ute i Atlanterhavet. Samtidig er landskapet umiskjennelig britisk – med de små husene, trange smugene, steinmurene og de værbitte bygningene som forteller om et liv tett på havet gjennom generasjoner.

Vi bodde på Palma Guest House med utsikt utover havet og stranden. Jeg husker fremdeles hvor hyggelig vertinnen var – en av disse menneskene som får et sted til å føles ekstra varmt og personlig. Hun gikk omkring med hunden Pax, passet på at gjestene hadde det bra og bidro til den rolige atmosfæren som preget hele oppholdet.

St. Ives er også kjent som kunstnerby. Det finnes gallerier overalt, og stedet har tiltrukket seg kunstnere i mange tiår. Det er egentlig ikke vanskelig å forstå hvorfor. Lyset, havet og de stadig skiftende fargene gjør noe med både blikket og stemningen. Det er et sted som inviterer til å sitte stille og bare se.

Noe av det mest fascinerende jeg husker, var synet av alle båtene som lå på tørr sand når tidevannet trakk seg tilbake. Hele havnen forandret karakter i løpet av få timer. Trapper som tidligere ledet ned i vannet, endte plutselig i sand. Det skapte en helt egen stemning – som om byen stadig skiftet ansikt.

Og så var det måkene, naturligvis. Overalt. Nakne hustak, båter, murer og strender var fulle av dem. Et evig leven av skrik og vingeslag som på et merkelig vis hørte helt naturlig hjemme akkurat der.

St. Ives er dessuten et sted som nesten virker skapt for langsomme dager. Lange spaserturer langs stranden. Små pauser på kafé. Kvelder med havutsikt. Jeg forstår godt hvorfor stedet har blitt et populært reisemål både for kunstnere, romantikere og ferierende briter gjennom generasjoner.

For min del ble St. Ives et av de stedene som fremdeles dukker opp i tankene fra tid til annen. Ikke fordi noe dramatisk skjedde der, men fordi stedet hadde en egen ro og skjønnhet som det er vanskelig å forklare helt.

Noen steder bærer man bare med seg videre.

Her er noen flere bilder fra turen til St. Ives: