Filmatisering av Paula Hawkins´ roman med samme navn
«The Girl on the Train» er en psykologisk thriller som lever høyt på stemning, uro og et upålitelig blikk på virkeligheten. Jeg opplevde filmen som både ubehagelig og engasjerende, og det er først og fremst takket være hovedrolleinnehaveren.
Regissør Tate Taylor har vist at han behersker svært ulike uttrykk. Mange forbinder ham først og fremst med «The Help«, filmatiseringen av Kathryn Stocketts «Barnepiken«, der han kombinerte et bredt publikumsgrep med tydelig sosial tematikk. I «The Girl on the Train» beveger han seg over i et langt mørkere landskap. Her er det ikke fellesskap og forsoning som står i sentrum, men isolasjon, rus, skam og psykologisk fortrengning.
Filmen er basert på «The Girl on the Train» av Paula Hawkins, og tilhører thrillersjangeren.
Rachel Watson er skilt og hun drikker. Mye. Hun har mistet jobben, men later som om hun fortsatt er yrkesaktiv overfor venninnen hun deler leilighet med. Dagene tilbringes på toget, frem og tilbake, uten egentlig mål. Fra togvinduet observerer hun livene til andre: eksmannen Tom og hans nye kone Anna, som bor i huset hun selv en gang kalte hjem, og et tilsynelatende perfekt par i nabolaget, Scott og Megan. Sett fra Rachels perspektiv er dette vellykkede, ordnede liv. Alt hun selv mangler.
Gjennom tilbakeblikk får vi gradvis innsyn i hvordan Rachels liv har sporet av. I alkoholrus forulempet hun eksmannens sjef på en fest, noe som førte til at Tom mistet jobben og i neste omgang til skilsmissen. Skyld, skam og selvforakt driver henne stadig dypere inn i rusen.
Så ser Rachel noe fra togvinduet som får henne til å reagere sterkt. Kort tid etter meldes Megan savnet. Dette blir utløsende for at Rachel begynner å blande seg inn i livene til menneskene hun hittil bare har observert på avstand. Grensene mellom fantasi, hukommelsestap og virkelighet blir stadig mer uklare.
For meg er «The Girl on the Train» først og fremst en film om perspektiv. Rachel er en klassisk upålitelig forteller: alkoholen gjør at hun ikke kan stole på egne minner, og vi som seere tvinges til å tvile på alt hun opplever. Dette grepet skaper en konstant uro. Hva er sant? Hva er fortrengt? Hva er diktet opp?
Emily Blunt er filmens absolutte bærebjelke. Hun spiller Rachel Watson med en intensitet som gjør det vanskelig å skille rolle og skuespiller. Det er noe dypt urovekkende over henne. Blikket, kroppsholdningen og måten hun beveger seg gjennom verden på. Hun lever så fullstendig inne i Rachels lukkede univers at man nesten føler man invaderer noe privat ved å se på. Alkoholen blir ikke romantisert. Den fremstår som en ren overlevelsesstrategi i et liv hun opplever som mislykket, ikke minst fordi hun ikke kunne gi Tom barnet han ønsket seg så sterkt.
Jeg opplevde også at filmen sier noe vesentlig om behovet for et ytre drama for å vekke et menneske som har gitt opp seg selv. Rachel trenger paradoksalt nok en krise for å begynne å handle, for å ta tilbake kontrollen over egen historie. På den måten er dette like mye et psykologisk drama som en thriller.
Filmen fikk blandet mottakelse blant kritikere, men Emily Blunt ble bredt anerkjent for sin prestasjon og ble blant annet nominert til BAFTA og Screen Actors Guild Award. Det er i stor grad hennes innsats som gjør filmen minneverdig.
Jeg anbefaler filmen.
- Innspilt: 2016
- Nasjonalitet: USA
- År: 2016
- Medvirkende: Emily Blunt (Rachel Watson), Haley Bennett (Megan), Rebecca Ferguson (Anna), Justin Theroux (Tom) m.fl.
- Spilletid: ca. 112 minutter
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
