I disse coronatider må vi nøye oss med å se tilbake på tidligere utenlandsturer, drømme oss bort og hente frem minnene fra steder som gjorde inntrykk. Kanskje er det nettopp nå mange av oss oppdager hvor stor verdi slike reiser egentlig har hatt. Ikke bare fordi vi fikk se nye steder, men fordi reiser åpner noe i oss. De gir nye perspektiver, nye møter og små øyeblikk som blir værende lenge etter at koffertene er pakket bort.
I siste halvdel av juni 2019 foretok mannen min og jeg en rundtur i Irland. Denne rundturen omfattet også en tur innom Nord-Irland. Vi rakk ikke alt vi hadde lyst til å se på denne turen, men det betyr bare at vi må tilbake flere ganger. For Irland er et land man ikke blir ferdig med etter én reise. Det er et land fullt av kontraster; dramatisk natur, grønne landskap, små landsbyer, levende musikkultur, historie på godt og vondt, og mennesker med en egen varme og humor.
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var kanskje stemningen. Den litt melankolske følelsen som ligger over deler av landet, samtidig som menneskene er åpne, pratsomme og fulle av liv. Overgangen mellom det vakre og det værharde. Mellom historisk tyngde og lett irsk selvironi. Irland er på mange måter et land som setter seg mer i følelsene enn i behovet for å «krysse av» severdigheter.
I dette blogginnlegget skriver jeg om noen av stedene vi besøkte; Dublin, Belfast, Bushmills, Galway, Cork og Kilkenny – bare for å nevne noe. Underveis opplevde vi alt fra travle bymiljøer og små puber med levende musikk til storslåtte kystlandskap, gamle borger og små steder der tiden nesten virket å ha stått stille. Jeg håper at dette kan inspirere mine lesere til å vurdere Irland som reisemål. Landet har nemlig det meste!
Alle bildene i dette innlegget er det jeg som har tatt.
Vi startet ferien vår i Dublin, og det var også her reisen endte. Det føltes egentlig helt riktig, for Dublin ble raskt mer enn bare et stoppested på turen. Allerede fra første stund trivdes vi usedvanlig godt der. Det er noe med stemningen i byen som er vanskelig å forklare helt. Den er storby uten å virke kald eller utilnærmelig. Tvert imot opplevde vi Dublin som varm, levende og full av personlighet.
Et par måneder tidligere hadde jeg vært på en snarvisitt i byen i forbindelse med jobb, og jeg hadde derfor allerede rukket å få en liten forsmak på hva Dublin hadde å by på. Denne gangen fikk vi mulighet til å oppleve byen i et helt annet tempo. Vi kunne rusle rundt uten planer, sette oss ned på puber og kafeer, gå inn og ut av bokhandler og bare ta inn atmosfæren.
Noe av det jeg likte aller best med Dublin, var blandingen av det historiske og det moderne. Byen bærer tydelig preg av sin lange historie, samtidig som den føles ung og levende. Overalt møtte vi musikk, latter og mennesker som faktisk tok seg tid til å slå av en prat. Selv i de mest turistpregede områdene opplevde vi en form for nærhet og uhøytidelighet som gjorde byen lett å bli glad i.
Vi valgte faktisk å reise tilbake til Dublin allerede i oktober samme år (2019). Det sier vel sitt om hvor betatt vi ble av byen. Noen steder kjenner man ganske enkelt at man ønsker å vende tilbake til nesten med én gang man har reist derfra. Dublin ble et slikt sted for oss.
Noe av det første vi gjorde da vi kom til Dublin, var å melde oss på en Irish Food Walking Tour. Det viste seg å bli en av de hyggeligste opplevelsene under hele oppholdet.
Vi var heldige med både guide og gruppe. Guiden vår var svært kunnskapsrik, engasjert og flink til å skape god stemning underveis. Og siden gruppen bare besto av oss to og én person til, ble hele opplevelsen langt mer personlig og avslappet enn slike organiserte turer ofte kan bli.
Praten gikk lett både mellom oss og med menneskene vi møtte underveis på de ulike stoppestedene. Det gjorde at turen ikke bare handlet om mat, men også om møter, historier og små glimt inn i irsk hverdagsliv og matkultur.
Underveis fikk vi smake på alt mulig; oster, spekemat, smørbrød, typiske irske spesialiteter, vin, whiskey og andre lokale produkter. Flere steder fortalte de også om råvarene, tradisjonene og hvordan irsk matkultur har utviklet seg de senere årene.
Jeg tror kanskje mange fortsatt forbinder Irland med ganske tung og enkel mat, men denne turen viste oss en langt mer moderne og spennende side av det irske kjøkkenet. Det handlet om kvalitet, lokale råvarer og stolthet over egne produkter.
Og selv om det egentlig bare var små smaksprøver her og der, ble vi overraskende mette underveis. Da turen var ferdig, var det i alle fall helt uaktuelt å tenke på noen lunch etterpå.
Slike matvandringer er også en fin måte å bli kjent med en by på. Man får beveget seg rundt i ulike områder, oppdager steder man kanskje aldri ville ha funnet på egen hånd, og samtidig lærer man mye om både kultur og historie gjennom maten. For oss ble dette en opplevelse som ga langt mer enn vi hadde forventet på forhånd.
Dublin er fremfor alt kjent for sine fantastiske puber, og da særlig de gamle, verneverdige victorianske pubene som nærmest er små institusjoner i bybildet. Før vi reiste, hadde vi googlet oss frem til ulike oversikter over de mest kjente pubene i byen, og ganske tidlig bestemte vi oss for at vi skulle forsøke å få med oss så mange som mulig under oppholdet.
Og det tok ikke lang tid før jeg forsto hvorfor pubkulturen står så sterkt nettopp her. For de irske pubene handler om langt mer enn mat og drikke. De er møteplasser, små universer fulle av historie, musikk, samtaler og atmosfære. Mange av dem har mørkt treverk, gamle speil, slitte gulv og små kroker som gjør at man nesten føler seg hensatt til en annen tid. Enkelte steder kunne man nærmest se for seg generasjoner av stamgjester som hadde sittet ved de samme bordene lenge før oss.
Det jeg kanskje likte aller best, var den varme og uformelle stemningen. Folk satt tett, praten gikk livlig, og det var alltid noen som lo høyt et sted i lokalet. Flere steder spilte musikere tradisjonell irsk musikk i et hjørne, uten at det virket oppkonstruert eller laget for turister. Det føltes ekte.
Og så var det Guinness, naturligvis.
Jeg må innrømme at jeg før turen hadde tenkt at Guinness først og fremst var for spesielt interesserte – og i alle fall ikke noe typisk «dameøl». Der tok jeg fullstendig feil. I Dublin smakte Guinness helt annerledes enn jeg hadde opplevd hjemme. Rundere, mykere og langt bedre enn forventet. Etter hvert ble det faktisk det ølet jeg helst bestilte når vi gikk på pub. Kanskje handlet det også om helheten; stemningen, omgivelsene og følelsen av å sitte midt i Dublin med et pint-glass foran seg.
Noen ganger må man rett og slett reise et sted for å forstå hvorfor noe har fått nesten ikonisk status. Guinness i Dublin ble en slik opplevelse for meg.
Jeg trodde dessuten at det bare var de peatede, røykpregede skotske whiskyene som virkelig var noe for meg. Også der tok jeg feil. De irske whiskyene viste seg å være noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg. Mykere kanskje, rundere og ofte mer elegante i uttrykket, uten at de dermed mangler karakter.
Og ja – her er det faktisk en liten, men viktig forskjell: I Skottland skriver man whisky, mens irene skriver whiskey. Bare dette sier kanskje litt om hvor sterkt begge landene identifiserer seg med sine egne tradisjoner.
Jeg skal ikke utgi meg for å være noen ekspert på området, men det slo meg hvor høy kvalitet mange av de irske whiskeyene holder. Flere av dem overrasket meg faktisk stort. Kanskje fordi jeg på forhånd hadde vært så overbevist om at smaken min først og fremst lå i de kraftige, røykpregede skotske variantene fra Islay. I stedet oppdaget jeg at det finnes mange forskjellige typer whiskey-opplevelser, og at også de irske kan være både komplekse og svært smakfulle.
Underveis på turen besøkte vi flere destillerier og deltok på noen smakinger, noe som gjorde opplevelsen enda mer interessant. Det er alltid noe eget ved å smake whisky på stedet der den faktisk produseres – omgitt av lukten av malt, eikefat og gamle bygninger fulle av historie. Dette kommer jeg tilbake til senere i innleggene fra turen.
Det hører selvsagt med å «forville» seg ned i Temple Bar når man er i Dublin. Ja da – området er turistpreget, og ja, det er nok det man med god grunn kan kalle en turistfelle. Men samtidig er det en svært hyggelig turistfelle.
Det er vanskelig å ikke bli smittet av stemningen der. Smale brosteinsgater fulle av mennesker, levende musikk som strømmer ut fra pubene, latter, summing og et folkeliv som varer langt utover kvelden. Området er fullt av puber, små restauranter og steder hvor folk sitter tett og nyter både musikken og stemningen. Enkelte steder kan virke nesten litt overveldende travle, men samtidig er det nettopp dette som gjør Temple Bar så karakteristisk.
Vi var innom flere ganger i løpet av oppholdet, både på dagtid og om kvelden, og stemningen forandret seg hele tiden. På dagtid kunne man rusle ganske rolig rundt og titte i små butikker og gallerier, mens området om kvelden nærmest våknet til liv på en helt annen måte.
Og ja – både øl og drinker er dyrere her enn ellers i Dublin. Det merker man fort. Men sett med norske øyne føltes prisnivået likevel forholdsvis behagelig. Vi tok oss derfor gjerne råd til å sette oss ned litt ekstra lenge, bestille enda et glass Guinness eller høre litt mer på musikerne som spilte i hjørnet av pubene.
Temple Bar er kanskje ikke stedet man oppsøker for det mest autentiske Dublin. Men noen ganger er det heller ikke poenget. Noen steder handler først og fremst om stemning, liv og opplevelser der og da. Og akkurat det leverte Temple Bar til fulle.
Etter et par dager i Dublin satte vi kursen nordover mot Belfast. Det var noe helt spesielt ved å nærme seg denne byen, fordi Belfast på mange måter hadde vært et reisemål i tankene mine helt siden tenårene.
Da jeg vokste opp, var konflikten i Nord-Irland stadig til stede i nyhetsbildet. IRA, bombeaksjoner, soldater i gatene og den bitre konflikten mellom katolikker og protestanter gjorde sterkt inntrykk på meg allerede den gangen. Også mye av ungdomslitteraturen jeg leste, var preget av denne virkeligheten. Jeg husker at jeg syntes det var nesten ubegripelig at mennesker kunne leve med en så konstant frykt og usikkerhet så nær Norge.
Det gjorde derfor noe med meg å faktisk komme til Belfast mange år senere. For selv om byen i dag fremstår som moderne, levende og langt mer fredelig enn tidligere, ligger historien fortsatt tydelig under overflaten. «The Troubles», som denne mørke perioden gjerne omtales som i dag, er riktignok avsluttet, men minnene lever fremdeles sterkt hos mange av dem som opplevde årene med vold, attentater og dype politiske og religiøse skillelinjer.
Det merkes også i byen. Ikke nødvendigvis gjennom uro eller konflikt, men gjennom minnestedene, murmaleriene, fredsmurene og historiene som fortsatt fortelles. Belfast er på mange måter en by som bærer sin historie synlig.
Samtidig opplevde jeg ikke Belfast som tung eller dyster. Tvert imot ble jeg overrasket over hvor levende og energisk byen virket. Det var travle puber, moderne restauranter, musikk og folkeliv – men hele tiden med en bevissthet om det som hadde vært.
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var kanskje nettopp kontrastene. Mellom fortid og nåtid. Mellom gamle sår og et tydelig ønske om å se fremover. Belfast er derfor ikke bare interessant som reisemål, men også som et sted som forteller mye om Europas nyere historie.
Noe av det første vi gjorde da vi kom til Belfast, var å besøke St. Georges Market. Det var et veldig hyggelig sted å være. Butikkene inne i markedshallen var en miks av alt – fra antikvitets- og brukthandler til brukskunst og matservering. Vi koste oss med å gå rundt og smake.
På forhånd hadde vi hørt mye om de såkalte Black Cab-turene i Belfast, og etter å ha opplevd en slik tur selv, vil jeg faktisk påstå at dette er noe man nærmest bør få med seg dersom man besøker byen.
For det er gjennom disse turene man virkelig kommer tett på historien om «The Troubles»–konflikten som preget Nord-Irland gjennom flere tiår. Sjåførene er ofte mennesker som selv har levd midt oppe i denne tiden, og mange av dem forteller ikke bare om historiske hendelser, men også om egne erfaringer, familier og minner. Dermed blir det hele langt mer personlig og nært enn det man får gjennom vanlige guidebøker eller museer.
Underveis kjører man gjennom områder som i mange år var sterkt preget av konflikten mellom katolikker og protestanter. Man ser de enorme murmaleriene, fredsmurene og nabolagene som fortsatt bærer tydelige spor etter det som skjedde. Flere steder er murene fremdeles på plass, som en påminnelse om hvor dype motsetningene en gang var.
Jeg skal ærlig innrømme at det ikke alltid var like lett å forstå alt sjåføren fortalte. Belfast-dialekten kan være ganske utfordrende for oss nordmenn, særlig når historiene fortelles engasjert og i høyt tempo. Men man får likevel med seg det viktigste. Og kanskje er det nettopp helheten som gjør størst inntrykk; å sitte i bilen og høre om bomber, frykt, hevnaksjoner og et samfunn som i lange perioder nærmest var delt i to.
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var kanskje hvor nært dette egentlig er i tid. Mange av menneskene vi møtte, har selv levd gjennom dette. Det er ikke fjern historie. Det er levd liv.
Samtidig opplevde jeg ikke turen som ensidig mørk. Tvert imot satt jeg igjen med en følelse av respekt for hvor langt Belfast faktisk har kommet. Byen bærer fortsatt historien med seg, men den virker samtidig opptatt av å bevege seg videre. Nettopp derfor ble Black Cab-turen en av de mest interessante og tankevekkende opplevelsene på hele reisen vår.
Historiene gjør virkelig inntrykk. Det er noe helt annet å høre om konflikten fra mennesker som faktisk har levd midt oppe i den, enn å lese om den i bøker eller se dokumentarer på TV. Mange av fortellingene handlet om frykt, mistillit og et samfunn der mennesker levde svært adskilt fra hverandre – ofte med helt ulike virkelighetsoppfatninger avhengig av hvilken side de tilhørte.
Samtidig var det godt å oppleve at sjåføren vår ikke bare snakket om fortiden, men også om fremtiden. Han hadde et tydelig optimistisk syn på utviklingen i Nord-Irland, særlig når det gjaldt de yngre generasjonene. Han fortalte at mye har forandret seg de siste tiårene. I dag er vennskap mellom katolikker og protestanter helt vanlig blant unge mennesker, og mange ønsker samarbeid fremfor konflikt.
Det gjorde inntrykk å høre ham beskrive hvor utenkelig dette ville ha vært da han selv var ung. Den gangen levde mange nærmest i parallelle samfunn, med egne skoler, egne nabolag og sterke skiller mellom «oss» og «dem». Mistilliten satt dypt.
Kanskje var det nettopp derfor jeg opplevde noe håpefullt ved Belfast også. Ikke fordi historien er glemt – det er den åpenbart ikke – men fordi byen virker å ha beveget seg videre uten å late som om fortiden aldri skjedde. Flere steder ser man fortsatt fredsmurene og de politiske murmaleriene, men samtidig merker man at mange ønsker å bygge noe annet for kommende generasjoner.
Det gjorde sterkt inntrykk å høre dette fra et menneske som selv hadde opplevd de mørkeste årene. Kanskje nettopp derfor trodde jeg også på optimismen hans.
Likevel er det fortsatt mulig å se ganske tydelige spor av et segregert samfunn i Belfast, også i dag. Det merket vi særlig da vi kjørte gjennom ulike deler av byen under Black Cab-turen.
Flere steder kunne man nærmest se overgangen mellom områdene. Enkelte bydeler var fulle av britiske flagg og unionistiske symboler, mens andre steder var preget av irske flagg, republikanske murmalerier og tydelige markeringer av identitet og tilhørighet. Mange steder forteller fortsatt veggene hvem som bor der.
Fredsmurene står dessuten fremdeles flere steder i byen. Det alene sier kanskje noe om hvor komplisert historien fortsatt er, selv om volden heldigvis ligger bak dem. Det er lett å tenke at fredsavtaler automatisk visker ut gamle skillelinjer, men slik fungerer jo ikke mennesker eller samfunn. Ting tar tid.
Jeg satt flere ganger underveis og tenkte på hvor sterkt konflikt kan prege et samfunn over generasjoner. Ikke bare politisk, men også sosialt og mentalt. Hvordan mennesker lærer hvem de skal stole på, hvem de skal frykte og hvor grensene går – ofte lenge etter at den konkrete volden har opphørt.
Samtidig opplevde jeg ikke Belfast som en utrygg eller fiendtlig by. Snarere som en by som fortsatt arbeider med sin egen historie. Kanskje er det nettopp dette som gjør Belfast så fascinerende å besøke. Byen fremstår ikke som polert eller historieløs, men som et sted der fortid og nåtid fortsatt lever side om side.
Det var også vanskelig å unngå å legge merke til de sosiale forskjellene mellom enkelte områder av byen. Flere steder opplevde vi at de protestantiske bydelene fremsto mer velstående, med bedre vedlikeholdte boliger og tydelig høyere levestandard enn i noen av de katolske områdene vi kjørte gjennom. Selv om man selvsagt skal være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner ut fra korte besøk, var kontrastene flere steder ganske synlige.
Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg, var likevel hvor lite blandet enkelte områder fortsatt virker å være. Flere steder var nabolagene fysisk adskilt av høye gjerder og murer – såkalte «peace walls» – som en gang ble bygget for å dempe vold og beskytte mennesker mot angrep fra den andre siden.
Da disse barrierene først kom opp, var de kanskje nødvendige. Historien viser jo hvor brutal konflikten faktisk var. Samtidig er det vanskelig ikke å stille spørsmål ved hva slike fysiske skiller gjør med et samfunn over tid. Hva skjer når mennesker vokser opp uten naturlige møteplasser på tvers av gamle skillelinjer? Når murene fortsatt står der, selv flere tiår etter fredsavtalen?
Jeg satt igjen med en følelse av at Belfast på mange måter fortsatt lever med arrene etter konflikten – ikke bare i form av minner, men også gjennom hvordan byen faktisk er bygget opp. Og kanskje er det nettopp dette som gjør besøket så tankevekkende. Historien finnes ikke bare i museer og bøker. Den er fortsatt synlig i gatebildet.
Belfast har kanskje ikke like mange puber som Dublin, noe som muligens også henger sammen med at turismen fortsatt virker mindre dominerende her enn i den irske hovedstaden. Belfast føles på mange måter litt råere og mindre polert, og kanskje er det nettopp derfor byen også oppleves så interessant.
Men det Belfast mangler i antall puber, tar byen igjen i atmosfære. For stemning – det har pubene her virkelig.
Flere av stedene vi besøkte hadde den samme varme, litt mørke og levende pubfølelsen som man forbinder med Irland generelt. Mørkt treverk, summende samtaler, latter, levende musikk og mennesker som faktisk ser ut til å bruke pubene som sosiale møteplasser – ikke bare steder man stikker innom raskt før man går videre.
Jeg husker særlig følelsen av å komme inn fra den litt kjølige Belfast-kvelden og møte varmen, lydene og livet inne på pubene. Det var noe veldig jordnært og ekte over stemningen. Mindre turistmaskin og mer lokal puls.
Og selv om byen bærer med seg mye historie og alvor, opplevde jeg samtidig at pubene nettopp viste en annen side av Belfast. Her var det humor, musikk, fellesskap og mennesker som nøt livet. Kanskje er det nettopp slike steder som også sier noe viktig om hvordan byen har klart å reise seg videre etter mange tunge år.
Vi tok også turen innom Titanic Belfast mens vi var i Belfast, og det ble uten tvil et av høydepunktene under oppholdet i byen.
Museet åpnet i 2012, hundre år etter Titanic-forliset, og holder til nettopp på området der skipet ble bygget. Selve bygningen er i seg selv svært imponerende, med en moderne arkitektur som skal forestille skipsbaugene til fire skip. Allerede utenfra skjønner man at dette ikke er et tradisjonelt museum.
Og inne er alt lagt opp med den typen høyteknologiske løsninger som moderne museer gjerne bruker når de virkelig ønsker å trekke publikum inn i historien. Vanligvis kan slike museer noen ganger bli litt for «glatte» etter min smak, men her fungerte det faktisk svært godt. Man blir nærmest dratt inn i fortellingen om Titanic fra første stund.
For Titanic er jo tett knyttet til Belfasts egen historie. Skipet ble bygget ved Harland & Wolff-verftet, og da det sto ferdig i 1912, var det et symbol på både ingeniørkunst, stolthet og fremtidstro. Skipet skulle være usynkelig. Resten av historien kjenner vi.
Museet tar oss med gjennom hele prosessen; fra byggingen av skipet og arbeidsforholdene ved verftet til livet om bord, passasjerene, luksusen og til slutt katastrofen ute i Atlanterhavet. Flere steder kan man bevege seg gjennom virtuelle rekonstruksjoner av de ulike dekkene, lugarene og salongene. Enkelte av interiørene er også gjenskapt fysisk, slik at man virkelig får et inntrykk av hvor overdådig skipet faktisk var.
Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg, var kombinasjonen av den enorme optimismen som omga prosjektet – og vissheten om hvordan det hele endte. Museet klarer på en ganske sterk måte å formidle både stoltheten Belfast følte over skipet og tragedien som senere rammet så mange mennesker.
Vi så også filmopptak fra funnet av skipsvraket på havbunnen, noe som ga hele historien en ekstra dimensjon. Plutselig føltes dette ikke bare som gammel historie, men som noe virkelig og menneskelig.
Jeg vil faktisk si at dette er et museum man ikke bør gå glipp av dersom man besøker Belfast. Selv for dem som kanskje ikke er spesielt opptatt av Titanic på forhånd, er dette en opplevelse som sier mye både om byen, tiden skipet ble bygget i og menneskenes tro på teknologi og fremskritt tidlig på 1900-tallet.
Da vi forlot Belfast og satte kursen nordover mot Old Bushmills Distillery, oppdaget vi ganske raskt at dette ikke bare var en transportetappe fra ett sted til et annet. Nordkysten av Nord-Irland er nemlig full av små steder og landskap som gjør at man stadig får lyst til å stoppe bilen «bare litt til».
Noe av det jeg liker aller best med slike rundreiser, er nettopp dette; følelsen av frihet. Man følger ikke nødvendigvis en streng plan, men stopper når noe ser interessant ut, når utsikten plutselig åpner seg eller når et lite sted vekker nysgjerrigheten. Og akkurat denne strekningen bød på mange slike øyeblikk.
Underveis kjørte vi gjennom små steder, langs dramatiske kystpartier og forbi landskap som nærmest virket skapt for postkort. Flere ganger ble vi stående lenge bare for å se utover havet og de grønne bakkene. Nord-Irland har en litt annen karakter enn Irland ellers, synes jeg. Landskapet virker på én gang både mykt og dramatisk.
Vi passerte også flere steder med tydelige spor av historie og kultur, og enkelte steder valgte vi spontant å stoppe for å utforske litt nærmere. Nettopp disse små avstikkerne er ofte det man husker best i ettertid – ikke nødvendigvis de mest kjente attraksjonene, men de uventede pausene underveis.
Et av stedene vi stoppet underveis, var den spesielle alléen Dark Hedges – et sted som nærmest ser ut som det er hentet ut av et eventyr eller en fantasyfilm.
Dark Hedges har blitt verdenskjent fordi stedet ble brukt som innspillingslokasjon i Game of Thrones. På tidspunktet da vi besøkte Nord-Irland, hadde verken mannen min eller jeg sett serien, så vi hadde egentlig ikke noe særlig forhold til akkurat dette. Vi syntes først og fremst stedet var fascinerende i seg selv.
For det er virkelig noe helt eget ved disse gamle bøketrærne som bøyer seg inn over veien og danner en nesten tunnelaktig allé. Trærne ble plantet allerede på 1700-tallet, og stedet har en stemning som gjør at man nesten forventer at noen skal komme ridende ut av tåka når som helst.
Samtidig må jeg innrømme at vi nok ville ha lagt enda mer merke til alle de ulike film- og serie-lokasjonene i området dersom vi allerede hadde sett Game of Thrones. Det var nemlig overraskende mange skilt langs veiene i denne delen av Nord-Irland som viste vei til ulike innspillingssteder fra serien. Hele området virker nærmest å ha omfavnet rollen som «Game of Thrones-landskap».
Da vi kom hjem fra reisen, bestemte vi oss faktisk for å begynne å se serien – nettopp fordi vi hadde vært på flere av disse stedene underveis på turen. Og det var litt morsomt i ettertid å kjenne igjen landskapene og forstå hvorfor serieskaperne hadde valgt akkurat Nord-Irland som kulisse. Naturen her har noe dramatisk og nesten mytisk over seg enkelte steder.
Dark Hedges var uansett verdt stoppet også uten noen forbindelse til TV-serien. Det er et av disse stedene som først og fremst gjør inntrykk på grunn av stemningen. Litt mystisk, litt melankolsk og veldig vakkert på samme tid.
Et annet sted vi stoppet underveis, var ved Giant’s Causeway – et av de mest fascinerende naturfenomenene jeg noen gang har sett.
Landskapet her består av tusenvis av polygonformede basaltsøyler, de fleste sekskantede, som ligger tett i tett langs havet og klippene. Når man står der og ser utover formasjonene, er det nesten vanskelig å forstå at dette faktisk er skapt av naturen selv. Søylene ser nærmest ut som om de er bygget for hånd.
Forklaringen er likevel geologisk. Formasjonene oppsto etter enorme vulkanske aktiviteter for rundt 60 millioner år siden, da glødende lava kjølnet og sprakk opp i disse karakteristiske mønstrene. Det finnes lignende basaltformasjoner både på Island og enkelte steder i Skottland, men Giant’s Causeway er kanskje den mest berømte av dem alle.
Samtidig er dette også et sted fullt av myter og fortellinger. Ifølge et gammelt irsk sagn var det kjempen Finn McCool som bygget en steinbro over havet til Skottland ved hjelp av disse steinene. Historien forteller at han skulle møte en skotsk kjempe på den andre siden. Når man står der ute blant de enorme steinformasjonene, er det faktisk ikke vanskelig å forstå hvordan slike sagn kan ha oppstått.
Det er også noe spesielt ved stemningen på stedet. Havet, vinden, de mørke steinene og det åpne landskapet gir området et nesten dramatisk preg. Samtidig var det overraskende fredfullt å gå rundt der og bare se utover havet og klippene.
Jeg husker særlig følelsen av hvor små vi mennesker egentlig blir i møte med slike landskap. Giant’s Causeway er ikke bare et sted man «ser». Det er et sted man opplever fysisk – gjennom lydene, vinden og følelsen av å bevege seg rundt på disse eldgamle steinformasjonene.
Ikke uten grunn står stedet på UNESCOs verdensarvliste.
Ett av de store målene våre med turen til Nord-Irland var å besøke Old Bushmills Distillery og få med oss både omvisning og smaking. Heldigvis lot dette seg gjøre uten forhåndsbestilte billetter, noe som passet oss utmerket på en rundreise der vi ønsket å beholde litt frihet underveis.
Bushmills er jo et av de mest kjente whiskey-destilleriene i Irland, med røtter helt tilbake til 1600-tallet, og bare det å komme dit hadde noe nesten høytidelig over seg for oss som er glade i whisky og whiskey.
Det var også her vi oppdaget en whiskey som siden har fulgt oss videre, nemlig Bushmills Black Bush. Dette ble rett og slett en skikkelig favoritt. Og kanskje nettopp fordi den utfordret en del av fordommene våre rundt whisky. For vanligvis har vi ofte erfart at det gjerne er de dyreste variantene som virkelig skiller seg ut kvalitetsmessig. Black Bush er derimot forholdsvis rimelig, men gir overraskende mye smak og kvalitet for pengene. Rund, fyldig og med akkurat nok karakter til at den skiller seg ut uten å bli tung. Siden denne reisen har Black Bush faktisk blitt en whiskey vi stadig vender tilbake til.
Selve omvisningen på destilleriet var derimot ikke fullt så imponerende som vi hadde håpet på. Etter å ha besøkt flere destillerier i Skottland gjennom årene, satt vi kanskje også med ganske høye forventninger. Opplevelsen her ble litt mer anonym og mindre engasjerende enn mange av de skotske omvisningene vi senere har vært med på.
Og så var det dette med fotografering. Vi fikk nemlig beskjed om at det ikke var lov å ta bilder inne på destilleriet under omvisningen, angivelig fordi kamerautstyr kunne utgjøre en brannfare. Jeg må innrømme at vi syntes dette hørtes ganske spesielt ut. Etter mange destilleribesøk i Skottland hadde vi aldri tidligere hørt noe lignende. Tvert imot har fotografering stort sett vært helt uproblematisk andre steder.
Likevel er dette først og fremst detaljer man husker med et lite smil i ettertid. For det viktigste var jo at vi faktisk fikk oppleve Bushmills, smake whiskeyene og oppdage en ny favoritt som fortsatt minner oss om denne reisen hver gang vi åpner en flaske hjemme.
Før vi satte kursen tilbake mot Irland og kystbyen Galway, la vi turen innom Derry – eller Londonderry, som byen også kalles avhengig av politisk og historisk ståsted. Allerede navnet sier kanskje litt om hvor kompleks historien i Nord-Irland er.
Jeg skal være ærlig og si at byen ikke gjorde det helt store inntrykket på oss. Etter opplevelsene i Belfast og de dramatiske landskapene langs nordkysten føltes Londonderry kanskje litt mer anonym og mindre særpreget. Vi fant den nokså grå og litt kjedelig, i alle fall ved første møte.
Samtidig hadde byen noen lyspunkter som absolutt var verdt å få med seg. Ikke minst er den historiske bymuren interessant. Derry er faktisk en av de få byene i Irland og Storbritannia som fortsatt har en komplett bevart bymur rundt sentrum, og det gir byen et historisk preg som skiller seg ut.
Vi ruslet også litt rundt i sentrum og langs elven, og enkelte steder hadde byen en roligere og mer avslappet stemning enn Belfast. Men sammenlignet med flere av de andre stedene vi besøkte på denne reisen, ble ikke Londonderry et sted vi virkelig falt for.
Kanskje handler slike inntrykk også litt om timing og forventninger. Noen steder treffer man umiddelbart, mens andre blir mer et kort stopp på veien videre. For oss ble Londonderry nok først og fremst det siste.
Det spørs jo selvsagt med hvilke øyne man ser …
For øvrig satt vi igjen med et inntrykk av at det kanskje ikke sto helt så bra til økonomisk i byen. Slike inntrykk kan selvsagt være usikre når man bare er på et kort besøk, men det var likevel noe ved gatebildet, butikkene og stemningen som gjorde at vi opplevde Londonderry som mer preget enn flere av de andre stedene vi besøkte på reisen.
Det handlet ikke om én bestemt ting, men mer om helheten. Enkelte butikklokaler sto tomme, vareutvalget virket mer begrenset flere steder, og byen manglet kanskje noe av den optimismen og energien vi hadde opplevd andre steder underveis på turen. Også måten folk kledde seg på og uttrykket i bybildet ga oss en følelse av at dette ikke var et område med særlig høy velstand.
Londonderry står nok heller ikke øverst på listen over Nord-Irlands store turistmagneter, og det påvirker naturligvis også det økonomiske grunnlaget. Turismen betyr mye for mange byer og regioner, særlig i Storbritannia og Irland, og enkelte steder merker man ganske tydelig forskjellen mellom byer som har blitt store reisemål og steder som i mindre grad har fått del i den utviklingen.
Samtidig er det kanskje nettopp slike steder som også gir et mer usminket inntrykk av et land. Ikke alle byer er polerte turistkulisser. Noen steder viser også de mer krevende sidene av samfunnsutviklingen, med gamle industristrukturer, økonomiske utfordringer og områder som fortsatt strever med å finne sin plass etter store historiske omstillinger.
Det Derry manglet av sjarm, tok derimot Galway igjen – og vel så det. Her trivdes vi fra første stund.
Galway hadde akkurat den typen stemning som gjør at man senker skuldrene nesten med én gang man ankommer. Byen føltes levende, varm og full av energi, men samtidig på en avslappet og uhøytidelig måte. Overalt var det mennesker ute i gatene, små puber fulle av liv, fargerike hus og musikk som nærmest fulgte oss gjennom byen.
Og musikken betydde faktisk mye for opplevelsen vår av Galway.
Nesten på hvert gatehjørne sto dyktige gatemusikanter og spilte – ofte tradisjonell irsk eller gælisk-inspirert folkemusikk. Ikke turistifisert og påtrengende, men ekte og levende. Flere av musikerne holdt imponerende høyt nivå, og det skapte en helt spesiell atmosfære i byen. Enkelte steder ble folk stående lenge bare for å høre på. Andre steder begynte noen spontant å synge med eller danse litt i gatene. Det var rett og slett vanskelig å ikke bli i godt humør.
Jeg tror også det er noe med den irske folkemusikken som går rett inn i følelsene. Den kan være både livlig, melankolsk og varm på samme tid. I Galway føltes musikken som en naturlig del av byen, ikke bare som underholdning.
Vi bestemte oss ganske raskt for å bli et par dager ekstra her. Noen steder kjenner man bare at man ikke har lyst til å reise videre med én gang, og Galway ble et slikt sted for oss.
Dagen etter ankomst tok vi dessuten turen ut til Aran Islands, noe som skulle bli enda et av høydepunktene på reisen.
Vi bommet nok litt når det gjaldt hvilken av Aran Islands vi burde ha valgt å besøke. Vi reiste nemlig til Inishmaan, og ikke til den største og mest turistpregede øya, Inishmore, som kanskje er den de fleste velger.
Men samtidig – i ettertid tror jeg kanskje nettopp dette gjorde opplevelsen så spesiell. For maken til øy har vi aldri vært på.
Inishmaan føltes nesten som et sted utenfor tiden. Landskapet var goldt, værhardt og fullt av steinmurer som strakte seg på kryss og tvers over øya. Husene lå spredt, havet var alltid til stede rundt oss, og det hele hadde en egen stillhet som er vanskelig å beskrive. Ikke en død stillhet, men en ro som nærmest tvang oss til å senke tempoet.
Det var også overraskende lite turistifisert sammenlignet med det vi hadde sett for oss. Enkelte ganger føltes det nesten som om vi hadde kommet til et sted der verden gikk litt langsommere enn ellers.
Vi hadde dessuten en svært hyggelig sjåfør og guide som kjørte oss rundt på øya og fortalte om livet der ute. Det gjorde mye for opplevelsen. Gjennom historiene hans fikk vi et lite innblikk i hvordan menneskene på øya lever, hvordan naturen fortsatt styrer mye av hverdagen, og hvor isolert livet her tidligere kunne være – særlig om vinteren når været gjorde forbindelsen til fastlandet vanskelig.
Det var også noe nesten poetisk over hele stedet. De lave steinmurene, det åpne landskapet og det grågrønne lyset over havet ga øya et helt eget uttrykk. Jeg forstår godt hvorfor mange kunstnere og forfattere har latt seg fascinere av Aran-øyene opp gjennom årene.
Så ja – kanskje valgte vi «feil» øy dersom målet var flest severdigheter og mest liv. Men dersom målet var å oppleve noe annerledes og helt utenom det vanlige, ble Inishmaan snarere et veldig riktig valg.
Fra øyas høyeste punkt kunne vi se steingjerder så langt øyet rakk. Hele landskapet var delt opp av disse lave murene som krysset øya i alle retninger, nesten som et enormt lappeteppe av stein.
Først tenkte jeg mest på hvor spesielt og vakkert det så ut. Men forklaringen var langt mer praktisk enn romantisk. Guiden fortalte at steingjerdene var helt nødvendige for å beskytte den tynne jorda mot vær og vind. Uten disse murene ville mye av jordsmonnet ganske enkelt ha blåst på havet for lenge siden.
Og nettopp det sier kanskje noe om hvor krevende livet på disse øyene må ha vært gjennom generasjoner. For her finnes det ikke frodige jordbruksområder slik vi ofte forbinder med Irland. Mange steder består landskapet nærmest bare av stein, vind og hav. Likevel har mennesker klart å skape et livsgrunnlag her ute.
Det gjorde inntrykk å tenke på hvor mye arbeid som må ligge bak alle disse steingjerdene. Stein for stein, bygget opp gjennom mange generasjoner for å holde på jorda og skjerme små jordlapper mot naturkreftene. Når man står der ute og ser utover landskapet, blir det veldig tydelig hvor tett livet på Aran-øyene alltid har vært knyttet til naturen og været.
Samtidig er det nettopp disse steingjerdene som gir øyene sitt helt særegne preg. Landskapet virker nesten tidløst, som om lite har forandret seg på svært lenge. Det var noe både vakkert og litt vemodig over det hele.
Det var faktisk også en pub på øya, og den måtte vi selvsagt innom før vi reiste tilbake til fastlandet med båt.
Galway er dessuten full av butikker som selger de lekreste strikkeplagg man kan tenke seg. For en strikkeglad dame som meg var dette rett og slett farlig fristende.
Overalt fant vi gensere, kofter, sjal, skjerf, luer og votter i de mest fantastiske mønstre. Mange av plaggene hadde de tradisjonelle irske flettemønstrene som forbindes med Aran-strikk, men ofte i moderne varianter og med langt mer farger enn jeg kanskje hadde sett for meg på forhånd. Det var ikke bare naturhvitt og grått, men også varme rødfarger, grønntoner, blått og andre glade farger.
Og disse mønstrene! Som strikker blir man nesten stående og studere detaljene i plaggene; alle flettene, strukturene og kombinasjonene av masker som gir plaggene både tyngde og karakter. Flere steder hadde butikkene nærmest preg av små håndverksutstillinger.
Jeg hadde også sett for meg at Galway skulle være et lite paradis når det gjaldt garnbutikker og garnutvalg. Derfor ble jeg kanskje litt overrasket over at det faktisk ikke var fullt så mye garn å få kjøpt som jeg hadde trodd på forhånd. Det fantes absolutt garnbutikker og spennende kvaliteter, men ikke i den mengden jeg på forhånd hadde forestilt meg i en by som er så tett knyttet til strikketradisjoner.
Likevel var det vanskelig å ikke la seg begeistre. For i Galway merker man hvor dypt disse håndverkstradisjonene sitter i kulturen. Strikkeplaggene fremstår ikke bare som turistvarer, men som en naturlig del av den irske identiteten og historien – formet av vær, hav og behovet for varme klær gjennom generasjoner.
Og jeg skal innrømme at det krevde litt selvdisiplin å ikke komme hjem med langt flere plagg og garnnøster enn det faktisk var plass til i kofferten.
Forklaringen på det noe begrensede garnutvalget var egentlig ganske interessant. Vi fikk høre at det ikke er så veldig mange tiår siden strikking først og fremst var nødvendighet og ikke hobby for mange irske kvinner. Man strikket fordi familien trengte varme klær, og fordi det var en viktig måte å få endene til å møtes økonomisk på. Håndarbeid handlet om nytte langt mer enn selvrealisering.
På mange måter var dette jo ikke så annerledes enn hvordan det også var i Norge for noen tiår siden. Også her hjemme var strikking lenge først og fremst arbeid. Man strikket fordi barna trengte gensere, votter og sokker – ikke nødvendigvis fordi man ønsket enda et prosjekt på pinnene.
Kanskje er det nettopp derfor strikkekulturen har forandret seg så mye de senere årene, både i Irland og Norge. I dag handler strikking ofte like mye om glede, kreativitet, ro og identitet som om selve plagget. Mange av oss strikker jo slett ikke fordi vi mangler klær, men fordi prosessen i seg selv betyr noe. Fordi det er hyggelig, avslappende og rett og slett fint å skape noe med hendene.
Det virket som om denne utviklingen så smått var i ferd med å vokse også i Irland da vi var der. Tradisjonene har naturligvis alltid eksistert, men interessen for mer moderne garn, spennende kvaliteter og strikkeplagg som først og fremst er til glede, virket fortsatt mindre kommersialisert enn hjemme i Norge.
Og litt morsomt var det kanskje derfor at det mest spennende garnet jeg faktisk fant på hele turen, dukket opp i Dublin – ikke ute på landsbygda eller på Aran-øyene slik jeg på forhånd hadde forestilt meg.
Med mange butikker som bugnet av strikkevarer, var det ikke til å komme forbi at pengene fikk bein å gå på. Det var jo så utrolig mye lekkert å velge i!
Vi gjorde også et kort stopp i Limerick underveis på reisen, selv om byen kanskje ikke var blant stedene som gjorde aller sterkest inntrykk på oss.
Likevel syntes jeg det var fint å få oppleve byen når vi først befant oss i området. For mitt forhold til Limerick var først og fremst knyttet til litteraturen – nærmere bestemt bøkene til Frank McCourt, og særlig den selvbiografiske romanen Angela’s Ashes, som på norsk fikk tittelen «På det syvende trinn«.
Jeg husker fremdeles hvor sterkt den boka gjorde inntrykk på meg da jeg leste den første gang. Frank McCourt beskriver en oppvekst preget av fattigdom, kulde, sykdom og håpløshet i nettopp Limerick, men samtidig med en egen varme, humor og menneskelighet midt i alt det tunge. Byen fikk derfor nesten en mytisk plass i forestillingen min lenge før jeg faktisk besøkte den.
Kanskje var det også derfor jeg opplevde selve byen litt annerledes enn mange andre steder vi var innom. Ikke nødvendigvis vakrere eller mer spennende, men mer som et sted jeg allerede hadde et slags litterært forhold til.
Når det er sagt, fant vi ikke så veldig mye å se eller gjøre der under det korte oppholdet vårt. Kanskje ga vi heller ikke byen nok tid. Enkelte steder trenger man jo mer enn noen timer for virkelig å forstå dem. For oss ble Limerick først og fremst et kort stopp på veien videre.
Så etter en liten rundtur dro vi ganske raskt videre mot Cork.
Ikke bare er Cork en skjønn liten by, men den har også en attraksjon som vi hadde sett frem til; Jameson Distillery Midleton!
På dette destilleriet fikk vi en virkelig flott omvisning – langt mer spennende og engasjerende enn den vi tidligere hadde opplevd på Bushmills. Her fikk vi komme tett på hele produksjonsprosessen, stille spørsmål underveis og se langt mer av selve destilleriet. Ingen hadde innvendinger mot fotografering heller, så stemningen var gjennomgående langt mer avslappet og imøtekommende.
Og whiskeyen vi fikk smake på, holdt virkelig høy kvalitet.
Noe av det mest interessante med besøket var kanskje å lære mer om forskjellene mellom irsk whiskey og skotsk whisky. Før denne reisen hadde jeg nok tenkt at forskjellene først og fremst handlet om smak, men det ligger faktisk også ganske store forskjeller i selve produksjonsmetodene.
I Skottland destilleres whisky som hovedregel to ganger, mens irsk whiskey ofte destilleres tre ganger. Irene er svært opptatt av renhet og mykhet i produktene sine, og den ekstra destilleringen gir gjerne en rundere og mildere whiskey.
Vi lærte også at regelverket rundt råvarer er noe mer fleksibelt i Irland enn i Skottland. I irsk whiskeyproduksjon er det blant annet lov å bruke mais, og dette gir ofte en søtere smak enn whiskey basert hovedsakelig på bygg. Jeg må innrømme at jeg syntes flere av disse variantene var overraskende gode.
Det samme gjelder lagringen. I Skottland er regelverket strengere, og der brukes i hovedsak bourbonfat og sherryfat. Problemet er imidlertid at tilgangen på slike fat ikke nødvendigvis er like enkel som tidligere. Stadig færre mennesker drikker sherry, og bourbonfat er det naturlig nok kamp om.
Irene har derimot et mer fleksibelt regelverk for hvilke typer fat som kan brukes i lagringen av whiskeyen. Dette gir produsentene større frihet til å eksperimentere med ulike smaksuttrykk og lagringsmetoder. Og kanskje er det nettopp derfor irsk whiskey også oppleves som så variert.
Jeg syntes i alle fall det var fascinerende å oppdage hvor store forskjeller som faktisk finnes mellom to tradisjoner som på overflaten kan virke ganske like. Og jo mer vi lærte underveis på turen, desto mer forsto jeg hvorfor både irer og skotter er så stolte av sine egne whiskey- og whiskytradisjoner.
Midleton-whiskey er en dyr affære, men for noen utsøkte smaker! Denne whiskeyen var det virkelig klasse over!
Etter en natt i Cork, dro vi videre til Kilkenny – også dette en meget sjarmerende liten by!
Hva gjør man egentlig når man kommer til Kilkenny? Jo – først og fremst må man selvsagt smake på Kilkenny.
Siden mannen min kjørte denne etappen av turen, ble akkurat den gleden ganske udelt min denne gangen. Og det må sies: det er noe eget ved å smake lokale øl nettopp der de hører hjemme. Kanskje handler det like mye om stemningen rundt som selve smaken, men enkelte steder og enkelte produkter passer bare perfekt sammen.
Kilkenny viste seg ellers å være en svært hyggelig by å rusle rundt i. Sentrum hadde mange små og litt annerledes butikker – slike steder man faktisk får lyst til å gå inn i fordi de har personlighet og særpreg. Ikke bare de samme kjedebutikkene som finnes overalt ellers.
Jeg husker særlig følelsen av å gå rundt uten noe bestemt mål, titte inn i små butikker, oppdage ting man ikke hadde planlagt å kjøpe og bare nyte den rolige atmosfæren. Flere steder var det mulig å gjøre ganske gode kjøp også, og prisnivået opplevde vi som overraskende behagelig sammenlignet med hjemme i Norge.
Kilkenny hadde dessuten en litt annen stemning enn flere av de andre irske byene vi besøkte. Litt mindre hektisk kanskje, men samtidig veldig levende og koselig. Det er en by som inviterer til å ta ting med ro; sette seg på en pub, rusle rundt i gatene og bare være til stede i øyeblikket.
Noen steder handler ikke nødvendigvis om store severdigheter eller dramatiske opplevelser. Noen steder handler mer om stemning. Og akkurat det syntes jeg Kilkenny hadde mye av.
Deretter valgte vi å reise tilbake til Dublin og avslutte vår rundreise med de siste dagene her.
Grafton Street ligger midt i Dublin sentrum og regnes som shoppinggate nr. 1 i byen. Dette er en koselig gågate der det alltid er mye liv og røre. Gatemusikantene som opptrer her holder høy kvalitet, slik jeg har erfart dette.
Statuen av Molly Malone er noe man bare må få med seg på en Dublin-tur! (Følg lenken og les om henne!)
Dublin har det meste, og vi ble utrolig glad i denne byen! Det hører selvsagt med å ta turen innom Guiness, lære seg å tappe en Guiness selv – og få papirer på det! – og delta på omvisning og smaking på Teeling Distillery!
Jeg fant faktisk tre strikkebutikker i Dublin, men den aller beste av dem var uten tvil This is Knit.
For en strikkeinteressert person er dette rett og slett en farlig butikk å gå inn i. Eller kanskje heller et lite paradis.
Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye garn jeg faktisk har båret ut derfra gjennom ulike Dublinturer opp gjennom årene. Det er definitivt ikke lite. Og det morsomme er at jeg hver gang har tenkt at «nå skal jeg bare innom en liten tur». Det har stort sett aldri endt slik.
Det som gjør butikken så spesiell, er ikke bare garnutvalget – selv om det i seg selv er imponerende – men hele atmosfæren. Her er det farger overalt, vakre kvaliteter, spennende fibre og ansatte som faktisk virker oppriktig interesserte i både garn og mennesker. Man føler seg velkommen med én gang man kommer inn døra.
Servicen er rett og slett upåklagelig. De ansatte tar seg tid, kommer med forslag og virker genuint opptatt av at kundene skal finne noe de blir glade for. Og så er det jo alltid ekstra hyggelig å møte mennesker som deler entusiasmen for håndarbeid og garn.
Jeg tror også slike butikker handler om mer enn bare shopping. For oss som liker å strikke, ligger det jo alltid en slags forventning i garn. Et nytt prosjekt. Nye farger. Tanker om hva dette kan bli til hjemme i sofaen når høstkveldene kommer.
Og akkurat derfor ble This is Knit et av de stedene i Dublin jeg stadig hadde lyst til å vende tilbake til.
Også i Dublin bugner butikkene av lekre strikkeplagg. For en som både er glad i klær og svært interessert i strikking, var dette nesten umulig å ikke legge merke til.
Det som slo meg, var hvor flinke irene virker å være til å kombinere tradisjonelle strikkemønstre med moderne og elegante snitt. Mange av plaggene hadde tydelige referanser til klassisk Aran-strikk og gamle flettemønstre, men samtidig med et langt mer moderne uttrykk enn jeg kanskje hadde forventet på forhånd.
Her var det gensere, kofter, ponchoer, sjal og jakker i fine kvaliteter og gjennomarbeidede detaljer. Flere av plaggene hadde dessuten en type tidløs eleganse som gjorde at de skilte seg ut fra mye av det man ellers ser i vanlige kjedebutikker.
Det meste var nok maskinstrikket, men jeg satt likevel igjen med inntrykk av at kvaliteten gjennomgående var god. Mange av plaggene virket solide, varme og laget for å vare – ikke bare for én sesong. Kanskje ligger det fortsatt noe av den gamle respekten for ull og håndverk igjen i irsk klestradisjon.
Jeg merket også at jeg stadig ble stående og studere mønstrene. Som strikker er det nesten umulig å la være. Hvordan er flettene bygget opp? Hvordan er strukturene satt sammen? Flere ganger tok jeg meg i å tenke at «dette kunne vært spennende å prøve å strikke selv».
Og kanskje er det nettopp dette jeg liker så godt med irsk strikketradisjon: at den både bærer med seg historien og samtidig klarer å føles moderne.
Vi oppsøkte flere av de verneverdige victorianske pubene, og fant den ene sjarmbomben etter den andre.
Det var det vi rakk på denne rundtturen, som vi brukte 10-11 dager på. Blant annet skulle vi gjerne ha kjørt Ring of Kerry og tatt turen innom Dingle, og vi skulle selvsagt ha besøkt Trinity College. Sistnevnte besøkte vi på en Dublin-tur senere samme år.
Jeg har ikke nevnt noe om maten vi spiste underveis. Det ville ha krevd et helt eget innlegg. Jeg kan imidlertid nevne at det gikk svært mye i sjømat – i alle varianter. Dessuten forelsket vi oss i en liten kinesisk restaurant i en sidegate til Grafton Street, hvor de hadde dim sum. Servicen var i grunnen elendig, men maten … den var verdt det!
Jeg håper at corona-utfordringene verden står overfor, letner etter hvert, slik at det er mulig å reise igjen! I så fall står en ny Irland-tur høyt på ønskelisten! Vi må jo få med oss Ring of Kerry!
