En gripende og rå filmopplevelse fra Marokko
«Everybody Loves Touda» er en marokkansk film fra 2024, regissert av Nabil Ayouch, og jeg fikk sett den under Arabiske filmdager 2025 i Oslo. Dette var virkelig en sterk filmopplevelse – både visuelt og følelsesmessig – og jeg håper inderlig at filmen blir gjort tilgjengelig for et bredere norsk publikum.
I filmens åpningsscene står Touda, spilt av den briljante Nisrin Erradi, på en enkel scene i en liten marokkansk landsby. Hun drømmer om å bli en Sheikha – en tradisjonell, kvinnelig sangerinne – og håper å kunne slå gjennom i Casablanca for å skape et bedre liv for seg og sin døve sønn. Touda har en sceneutstråling som er helt elektrisk. Hun trollbinder publikum. Men i neste øyeblikk snus alt – og hun overmannes og massevoldtas av mennene som minutter før hyllet henne.
Det er en brutal og sjokkerende kontrast, og den setter tonen for filmens tematikk: kvinnekroppen, kunsten og volden – i et samfunn der en kvinne som uttrykker seg fritt, ikke blir møtt med respekt, men med begjær, hat og forakt.
Etter overgrepet er Touda enda sikrere i sin beslutning om å reise til Casablanca. Hun vil vekk fra det bondske og vulgære. Hun vil synge – og bli anerkjent som kunstner, ikke behandlet som et objekt. Hver gang hun står på scenen stikker menn penger i utringningen hennes, som om hun var en prostituert. Men Touda bærer på en ukuelig vilje, og sammen med sønnen starter hun reisen mot et nytt liv. Før gjennombruddet i storbyen, overlater hun sønnen i foreldrenes varetekt. Men storbyen – er den egentlig så annerledes? Oppfører dresskledde menn seg så mye bedre enn dem med kufte og caps?
Filmen maler et usminket bilde av kvinners sårbarhet og styrke i et patriarkalsk samfunn. Den viser oss kontrastene i det marokkanske samfunnet – mellom land og by, tradisjon og modernitet, utsmykning og skam. Touda kjemper ikke bare for sin kunst og verdighet, men for retten til å eksistere som menneske med frihet og integritet.
Nisrin Erradi er intet mindre enn fantastisk – både som skuespiller og sanger. Hun bærer filmen på sine skuldre og etterlater et sterkt inntrykk. Dette er en film som rører ved noe grunnleggende, og som får oss til å tenke: Hva vil det si å være fri? Hva koster det å leve åpent og ærlig – som kvinne, som kunstner – i et samfunn som vil eie og kontrollere deg?
Jeg elsket denne filmen. Den traff meg langt inn i sjelen, og jeg håper den får et norsk kinopublikum. Dette er en film som ikke skal glemmes.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
