En sterk og uforglemmelig film fra Tunisia
Jeg fikk sett den tunisiske filmen «Aïcha» i forbindelse med Arabiske filmdager 2025 i Oslo. Filmen ble spilt inn i 2024 og er regissert av Mehdi Barsaoui, som tidligere har høstet anerkjennelse for sine samfunnskritiske og sterke kvinneskildringer. «Aïcha» var åpningsfilmen på filmfestivalen – og FOR en start det var!
Aya Dhaoui, spilt gripende av Fatma Sfar, er i slutten av 20-årene og bor fortsatt hjemme hos sine aldrende foreldre. Helt siden hun var 14 år har hun forsørget dem med inntektene fra jobben på et hotell. Men så fort hun viser antydning til å ta egne valg eller unne seg noe, møter hun en vegg av bebreidelser, særlig fra moren. Faren er taus. Nå vil de gifte henne bort til en eldre, fremmed enkemann. Aya føler seg fullstendig fanget.
På hotellet er hun en kompetent og lojal ansatt, men samtidig utsatt – både på grunn av nedgang i turistnæringen og fordi hun er elskerinnen til hotelldirektøren. I en opprivende scene får vi se hvordan makt og relasjoner slår brutalt tilbake: han som lovet å forlate kona for hennes skyld, benekter plutselig at han noen gang har sagt det.
En dramatisk vending skjer da minibussen hun daglig tar til jobb, kjører av veien etter nesten å ha kollidert med et dyr. Den ruller ned en skråning og tar fyr. Aya overlever – og ser plutselig en mulighet for å starte på nytt. Hun vender tilbake til hotellet, tømmer direktørens safe og forlater livet hun kjenner.
I Tunis leier hun rom hos en kvinne på sin egen alder. Tilværelsen uten id-papirer er usikker, men pengene gir en midlertidig trygghet. Snart trekkes hun inn i et natteliv som skal vise seg å være både forlokkende og farlig. En dramatisk hendelse setter henne i kontakt med politiet – og drar henne inn i et farlig spill der hun presses til å vitne falskt, dekke over et drap og stille seg solidarisk med et politi som ikke gjør jobben sin.
Gjennom Ayas historie skildres et Tunisia i spennet mellom frihetslengsel og systematisk undertrykkelse. Kvinners sårbarhet, særlig når de faller utenfor det etablerte familiesystemet, er et gjennomgående tema. Aya søker frihet – men må hele tiden navigere mellom nye former for avhengighet og maktmisbruk. Det er vondt, ekte og uhyre sterkt.
Fatma Sfar leverer en rolleprestasjon det virkelig lukter svidd av. Vi tror på henne – vi kjenner på urettferdigheten, frustrasjonen og håpet. Filmens visuelle uttrykk, med storbyens puls og den ytre og indre uroen i Ayas blikk, forsterker det hele.
Aïcha er en viktig film. En film som viser oss hva det vil si å ville leve sitt eget liv – i et samfunn som ikke gir deg rom til det. Den berørte meg dypt, og jeg håper den får et større publikum enn filmfestivalgjengerne.
Dette er en film du ikke glemmer. Jeg elsket den.
