En desperasjonens og kjærlighetens film
Jeg så den palestinske filmen «To a Land Unknown» fra 2024 i forbindelse med Arabiske filmdager 2025 i Oslo. Filmen er regissert av Mahdi Fleifel – en filmskaper som selv er født i flyktningleir og som tidligere har skapt kritikerroste dokumentarer og spillefilmer om det å leve på utsiden av samfunnet. Denne gangen leverer han en intens, rørende og usminket fortelling om to unge menn på rømmen og på søken.
Vi følger de to fetterne Chatila og Reda, spilt av henholdsvis Mahmood Bakri og Adam Sabbah. De har flyktet fra Libanon og oppholder seg ulovlig i Athen, med en drøm om å komme seg videre til Tyskland og starte et nytt liv. Chatila har kone og en liten sønn igjen i en flyktningleir, og kontakten opprettholdes via videosamtaler, et anker i en verden som ellers truer med å sluke ham.
De bor i et falleferdig, okkupert hus sammen med andre flyktninger. Uten id-papirer, uten penger og uten rettigheter overlever de på småkriminalitet, tilfeldige jobber og det de kan skrape sammen. Chatila forsøker å spare penger, men Reda, som sliter med rusavhengighet, stikker av med dem. Forrådelsen kommer brutalt, men likevel med en form for forståelse. For desperasjon får folk til å handle på måter de ikke trodde var mulige.
Når de møter den foreldreløse gutten Malik som er etterlatt i Athen av kyniske menneskesmuglere, øyner fetterne et håp om penger. Maliks tante i Italia er villig til å betale, men først når gutten er trygt fremme. Det setter i gang en ny rekke handlinger og valg, og dette bringer Chatila og Reda stadig lenger bort fra det livet de innerst inne ønsker seg.
Dette er ikke mennesker som er født kriminelle. Tvert imot. Filmen viser hvordan fattigdom, tap og manglende framtidshåp tærer på moralen og flytter grensene for hva som føles nødvendig. Det handler ikke om å være ond, men om å overleve. Nettopp dette gjør filmen så sterk: Vi ser menneskene bak handlingene. Vi ser kjærligheten, redselen og desperasjonen i blikkene deres.
«To a Land Unknown» er en kompromissløs skildring av hva det vil si å være flyktning i dagens Europa. Det handler om å være usynlig. Om å ikke bli regnet med. Om å overleve i skyggene av samfunnet. Det handler også om lojalitet og skyldfølelse. Og om hvordan verden – også vår del av den – skaper situasjoner som i neste omgang fører til at hele grupper stigmatiseres og stemples som kriminelle. Uten at vi spør oss: Hva var det som førte dem hit?
Dette er en film som både river i hjertet og utfordrer fordommer. En sterk påminnelse om at det vi kaller «flyktningkrise» ikke bare handler om tall og statistikk, men om individuelle skjebner.
«To a Land Unknown» kunne med fordel blitt satt opp på norske kinoer. Den har både filmatisk kraft og et sterkt sosialt budskap. Jeg ble dypt berørt. Se den hvis du får muligheten!
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
