Anmeldelse av «Love med tender» av Constance Debré (2024)

En rå utforskning av morskap og kjærlighet

«Love me tender» av Constance Debré er en intens og kompromissløs roman om identitet, kjærlighet og kampen for retten til å være seg selv og elske den man ønsker.

Debré skriver med kraft og klarhet om sitt eget liv: Etter flere år som gift kvinne og mor, velger hun å leve åpent som lesbisk. Det blir starten på et brutalt oppgjør – med samfunnet, rettsvesenet og ikke minst eksmannen, som gjør alt han kan for å hindre henne i å ha kontakt med sønnen deres. Det er rettsprosesser, ydmykelser og utestengelse. Debré nekter imidlertid å tilpasse seg forventningene til den «gode moren» som hun opplever at systemet krever. Hun nekter å skjule hvem hun er, og hun nekter å be om unnskyldning for å ha valgt kjærligheten til kvinner fremfor konformiteten.

Helt til hun til slutt begynner å innse at hun kanskje «må si opp» hele morskapet – ikke fordi hun ikke elsker sønnen sin, men fordi hun ikke får lov til å elske ham på egne premisser.

Dette er ikke en roman som først og fremst søker sympati. Den er rå, direkte og tidvis ganske kald. Men nettopp dette at forfatteren ikke spiller på tårepersegrepet, gjør den sterk. Språket er enkelt og presist, uten språklige utbroderinger. Setningene er korte, konsise, og ofte nærmest rytmiske i sin gjentakelse – som om hun skriver for å holde seg selv oppreist. Det er nesten som å lese en dagbok fra kanten av stupet.

Selv om de litterære kvalitetene kanskje ikke er i toppsjiktet, er det likevel en bok som gjør sterkt inntrykk. Den er ikke stor i omfang, men dyp i tematikk. Og det er ikke til å komme bort fra at Debré har en formidlingsevne som treffer leseren rett i mellomgulvet.

Boka vakte stor debatt i Frankrike da den kom ut, og med god grunn: Den utfordrer normer og tar opp hvordan samfunnets strukturer fortsatt kan straffe dem som bryter med tradisjonelle kjønns- og foreldreroller. Spørsmålet om hvem som får definere hva en god forelder er – og hvem som får beholde barnet sitt – blir et speil på hvor mye (eller lite) samfunnet har beveget seg.

Anbefales for deg som liker sterke, selvbiografiske romaner med eksistensiell brodd. Og for deg som tåler en kompromissløs stemme – en som ikke spør om tillatelse til å være til, men krever retten til det.

Heldigvis har boka mindre relevans for norske forhold, fordi vi rett og slett har kommet lenger i modningen rundt homofilitematikken. Men det gjør den ikke mindre viktig. Tvert imot minner boka om sårbarheten til dem som lever i ytterkanten av det som tradisjonelt har vært ansett som sosialt akseptabelt, og hvor lett det er for et system å bruke moral som våpen. Dessuten minner den oss om viktigheten av å stå opp for denne gruppen mennesker, som fortsatt trenger at samfunnet rundt dem engasjerer seg for deres rettigheter. Likegyldighet er den største trusselen mot utviklingen, for selv om kampen har vært utkjempet gjennom flere tiår, er det lite som skal til før samfunnet rykker to skritt tilbake.

Utgitt i Norge: 2024
Oversatt fra fransk: Gøril Eldøen
Forlag: Bonnier norsk forlag
Antall sider: 138

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese