Når USA mister grepet …
Det finnes bøker som ikke bare vil forklare verden, men som bærer den med seg. «USA – En nekrolog?» er en slik bok. Hilde Eliassen Restad skriver ikke fra utsiden, men fra et sted der dette landet også har vært hennes eget, både som student, forsker og som et menneske med et liv der. USA er for henne ikke bare et politisk system, men et sted hun har hørt til. Kanskje er det derfor uroen i teksten kjennes så nær og det på en måte som berører sterkt. Det hun forsøker å forstå, er ikke bare noe som skjer langt borte, men noe som har vært en del av hennes egen verden, og som nå er i ferd med å gli ut av hendene hennes.
Utgangspunktet er valget i 2024. Donald Trump har vunnet igjen. Noe som i lang tid virket utenkelig, har likevel skjedd. Et land som ser på seg selv som demokratiets arnested, har på nytt gitt makten til en leder som åpent utfordrer de samme spillereglene demokratiet hviler på. Det er dette Restad forsøker å forstå. Ikke bare hva som har skjedd politisk, men hva det egentlig betyr. Hva slags styresett er USA i ferd med å bli? Og kan det fortsatt, i noen meningsfull forstand, kalles et liberalt demokrati?
Restad begynner med et skille som på én gang er enkelt og helt avgjørende: forskjellen mellom et demokrati og et liberalt demokrati. I sin mest grunnleggende form betyr demokrati bare at flertallet bestemmer. Men et liberalt demokrati rommer noe mer sårbart og mer krevende: rettsstat, maktfordeling, frie medier, uavhengige domstoler og et vern om dem som ikke tilhører flertallet. Det er denne typen samfunn USA alltid har likt å se seg selv som. Og det er nettopp denne selvforståelsen Restad nå langsomt og grundig begynner å plukke fra hverandre.
Det går ikke lang tid før Restad legger frem det som i grunnen er bokas mest urovekkende påstand: at USA ikke lenger kan beskrives som et liberalt demokrati. Valg blir riktignok fortsatt avholdt, men rettigheter, maktbalanse og institusjonelle garantier er blitt så svekket at det politiske systemet har glidd over i noe som ikke lenger helt lar seg gjenkjenne.
For å forstå hvordan dette kunne skje, går Restad helt tilbake til begynnelsen. Den amerikanske revolusjonen var mer enn et opprør mot et fjernt imperium. Den var et forsøk på å forestille seg et helt nytt politisk fellesskap, bygget på folkets suverenitet snarere enn på en konges. Med grunnloven og Bill of Rights fikk USA et system av rettigheter og maktbalanse som skulle gjøre tyranni vanskelig. Det var et dristig og på mange måter enestående eksperiment.
Samtidig viser Restad hvor dypt motsigelsesfylt dette prosjektet var fra første stund. Det landet som skapte verdens første moderne republikk, var også et samfunn gjennomsyret av slaveri, rasisme og systematisk utelukkelse. En stor del av befolkningen (rundt en femtedel) levde som slaver, uten rettigheter og uten politisk stemme. Da grunnloven ble til, valgte man å la dette stå, av frykt for at hele unionen ellers skulle rakne. Friheten ble dermed bygget på et kompromiss med ufriheten, og denne spenningen ble liggende som et arr i selve det politiske systemet.
Disse spenningene ble ikke bare et moralsk problem, men noe som ble bygget inn i selve staten. De satte seg i Senatet, i valgordningene og i maktbalansen mellom delstatene og Washington. Sørstatene fikk uforholdsmessig stor politisk tyngde nettopp fordi de samtidig holdt store deler av sin egen befolkning utenfor demokratiet. USA ble derfor aldri et helt sammenhengende liberalt prosjekt, men et politisk landskap der idealer om frihet og rettigheter hele tiden levde side om side med autoritære og ekskluderende strukturer.
Dette er et nøkkelpunkt hos Restad. For det som nå skjer i USA, er ikke bare et dramatisk brudd med fortiden, men også en videreføring av gamle spenninger. Striden mellom flertallets makt og behovet for rettighetsvern, mellom folkets vilje og en rettsstat som setter grenser for den, har alltid ligget der som en uro i det amerikanske prosjektet. Når disse spenningene i dag eksploderer i form av angrep på valg, domstoler, medier og politiske motstandere, er det ikke en historisk tilfeldighet. Det er en kulminasjon.
Restad viser deretter hvordan det amerikanske demokratiet har utviklet seg i to parallelle spor. På den ene siden en stadig utvidelse av rettigheter: først til hvite menn, så til kvinner, og etter hvert også til svarte amerikanere. På den andre siden en konstant motbevegelse, særlig i sør, der lokale makthavere brukte lover, vold og institusjoner for å holde folk utenfor det politiske fellesskapet. Borgerkrigen og slaveriets avskaffelse var et vendepunkt, men ikke en løsning. USA forble et segregert samfunn i nesten hundre år til. Først med borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60-tallet ble landet for alvor presset til å leve opp til sine egne idealer.
Dermed er det amerikanske demokratiet, slik det ser ut i dag, ikke først og fremst et offer for Trump. Det er resultatet av en lang historisk utvikling der konflikten mellom liberalt demokrati og ren flertallsmakt aldri ble avgjort.
Det er i denne historien Det republikanske partiet får sin sentrale rolle. Restad minner oss om at GOP (*) opprinnelig var USAs mest moralsk ambisiøse parti: Lincolns parti, partiet som bekjempet slaveriet. Men etter hvert ble det i økende grad et parti for hvite, protestantiske, angloamerikanske velgere. Med borgerrettighetslovene på 1960-tallet skjedde det et stille, men avgjørende skifte i amerikansk politikk. Mange hvite velgere i sør vendte seg bort fra Demokratene og fant i stedet et nytt hjem hos Republikanerne. Gradvis begynte partiet å bygge sin politiske styrke på kulturelle markører, tilhørighet og følelser av tap, snarere enn på brede, felles politiske prosjekter.
(*) GOP = Grand Old Party, et gammelt kallenavn på Det republikanske partiet i USA.
På 1990-tallet ble denne utviklingen skjerpet, særlig gjennom Newt Gingrich og en ny politisk tone der kompromiss gradvis ble oppfattet som svik, og politiske motstandere som noe mer enn bare uenige. Samtidig vokste et eget medielandskap frem på høyresiden. Med Fox News og konservativ talkradio fikk mange amerikanere et helt annet bilde av virkeligheten, der Demokratene ikke bare hadde feil, men ble fremstilt som moralsk forkastelige. I dette rommet ble mistro, konspirasjoner og forakt for institusjoner en del av den politiske hverdagen.
Det er i dette politiske og mediale landskapet Trump trer frem. Ikke som et fremmedelement, men som noe som allerede var underveis. Han snakker det språket mange har lært seg å høre gjennom Fox News og talkradio, gjentar forestillingene om svik og forfall, spiller på frykt og på en lengsel etter et Amerika som skal ha vært. MAGA blir en sammensmelting av Tea Party-opprør, medieverdener og år med hardere politisk retorikk. Og partiet som kunne ha stanset ham, velger i stedet å gi etter.
Etter hvert er det ikke bare politikken Trump tar kontroll over, men selve partiets selvforståelse. Det er han som begynner å definere hvem som hører til, hvem som svikter, og hvem som skal utpekes som fiender. I dette lyset fremstår ikke den amerikanske krisen først og fremst som et spørsmål om én mann, men om et parti som for lengst har beveget seg bort fra de spillereglene det en gang var med på å forsvare. Trump blir «bare» det øyeblikket der dette blir umulig å overse.
Under Trump ble dette eksplisitt: embetsverket ble rensket, domstoler politisert, valgresultater delegitimert. 6. januar 2021 fremstår ikke som et avvik, men som det logiske utfallet av tiår med radikalisering.
Samtidig viser Restad hvordan denne indre krisen henger uløselig sammen med USAs rolle i verden. Etter 1945 var USA arkitekten bak den liberale verdensordenen: FN, NATO, frihandel og menneskerettigheter. Dette systemet bygget på at amerikansk makt skulle bindes til regler og institusjoner. Etter 9/11 forsøkte Bush-administrasjonen å fylle tomrommet etter den kalde krigen med «krigen mot terror». Dette var et ideologisk prosjekt som undergravde USAs moralske autoritet gjennom tortur, evig krig og rettsløshet.
Trump bryter så fullstendig med hele denne tradisjonen. Han ser allianser som kostnader, institusjoner som begrensninger og verden som et nullsumspill. Når han sier «America First», mener han i realiteten «USA alene». NATO, EU og FN blir fiender. Autoritære ledere blir forbilder.
Det som følger, er en form for geopolitisk tomrom. Tilliten til USA som stabil alliert begynner å slå sprekker. Europa må i større grad klare seg selv, og land som Ukraina og Taiwan lever med en ny usikkerhet om hvorvidt støtten vil være der når det virkelig gjelder. Samtidig glir utenrikspolitikken inn i den amerikanske kulturkrigen. Hos Trump blir verden et lerret for innenrikspolitisk mobilisering, mot migranter, mot Kina, mot NATO og mot de han kaller «globalister». Slik speiler den ytre verden den indre splittelsen i USA.
MAGA fremstår hos Restad ikke bare som en bevegelse, men som et alternativt regime som er nasjonalistisk, autoritært og illiberalt. Hvis det får feste, vil USA ligne mer på Ungarn eller Russland enn på det landet verden trodde det var.
Det er dette som gjør bokas tittel så presis. Dette er ikke en nekrolog over USA som stat. Det er en nekrolog over USA som verdens fremste liberale demokrati.
Og det er umulig å lese den uten å kjenne på en ubehagelig tanke: Når den siste vokteren av den liberale verdensordenen slutter å tro på den selv, hvem er det da som står igjen og forsvarer den?
Denne boka anbefales for alle som ønsker å forstå mer av det som skjer i USA og med verden i dag. Og jeg som trodde at nå får det være nok med denne typen bøker, kjenner på at jeg fremdeles trenger å få vite mer.
Utgitt: 2025
Forlag: Humanisk Forlag
Antall sider: 138
Jeg har lånt boka på biblioteket
