Anmeldelse av «In Bruges» regissert av Martin McDonagh (2008)

Når skyld og humor møtes i Brugges gater

Noen filmer lar seg vanskelig plassere i en bestemt sjanger. «In Bruges» (2008) er en slik film. Den er på en gang en kriminalfilm, en tragikomedie og en slags moralsk fabel om skyld, soning og nåde.

Filmen er regissert av den irsk-britiske dramatikeren og filmskaperen Martin McDonagh. Før han begynte å lage film, var han allerede et kjent navn i teaterverdenen. Stykker som «The Beauty Queen of Leenane» og «The Lieutenant of Inishmore» ga ham et rykte som en dramatiker med en ganske egen tone: rå, mørk og ofte brutal, men også overraskende morsom. Det er nettopp denne blandingen av vold, svart humor og mer alvorlige eksistensielle spørsmål som også preger filmene hans. «In Bruges» var spillefilmdebuten hans, og senere har han blant annet laget «Seven Psychopaths» (2012) og den svært kritikerroste «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» (2017). Med disse filmene har McDonagh etablert seg som en regissør med en tydelig og gjenkjennelig stil.

«In Bruges» åpner etter et mislykket attentat i London. Leiemorderen Ray har fått i oppdrag å drepe en prest som han oppsøker i en kirke. Men noe går fryktelig galt: samtidig som presten drepes, kommer Ray i skade for også å skyte en liten altergutt. Hendelsen ryster ham langt mer enn han selv hadde forestilt seg.

Kort tid etter får Ray og kollegaen Ken beskjed om å forlate London umiddelbart. De skal reise til den belgiske byen Brugge og bli der til de får nye instrukser fra oppdragsgiveren Harry.

Ingen av dem forstår hvorfor de – av alle steder – blir sendt til denne lille middelalderbyen. Men én ting er klart: de må bort fra London.

Når de ankommer hotellet sitt, oppstår den første praktiske utfordringen. Det er jul, og byen er full av turister. De må derfor dele et lite tomannsrom. Det blir alt annet enn harmonisk.

Ken er oppriktig fascinert av byen. Han lar seg begeistre av middelalderkirkene, de brosteinsbelagte gatene og de idylliske kanalene som slynger seg gjennom Brugges historiske sentrum. For ham fremstår oppholdet nærmest som en uventet kulturell dannelsesreise.

Ray ser det helt annerledes. Han kjeder seg nesten til døde. For Ray finnes det knapt noe mer uutholdelig enn å vandre rundt blant gamle kirker og historiske bygninger. Det eneste han egentlig er interessert i er øl og damer. Dermed ligger alt til rette for en rekke sammenstøt mellom de to svært ulike mennene.

Under et av sine mer rastløse utflukter møter Ray en ung kvinne som er involvert i en filminnspilling midt i byen. Sammen med filmteamet befinner også Jimmy seg – en småvokst mann som har en rolle i produksjonen. Møtet utvikler seg gradvis til en romanse mellom Ray og kvinnen.

Samtidig skjer det noe helt annet i kulissene. Ken får en telefon fra Harry. Oppdraget han nå får, er brutalt. Han skal drepe Ray. Drapet på altergutten kan ikke tilgis. Dette er straffen.

Det er også nå Ken forstår hvorfor de i utgangspunktet ble sendt til Brugge.

Mer av handlingen skal ikke røpes her.

Filmens styrke ligger ikke minst i skuespillerprestasjonene. Brendan Gleeson gjør Ken til en varm og ettertenksom skikkelse; en profesjonell leiemorder som samtidig bærer på en overraskende moral. Gleeson har gjennom mange år vist hvilken bredde han besitter som skuespiller, og også her leverer han en rolle som er både nyansert og dypt menneskelig. Colin Farrell er minst like overbevisende som Ray. Figuren hans er på mange måter en klønete og impulsiv ung mann som stadig havner i vanskelige situasjoner. Samtidig finnes det en sårbarhet hos ham som gjør at man ikke kan la være å føle sympati. Farrell spiller på mange av de samme strengene som senere kom tydelig frem i «The Banshees of Inisherin«. Ray er sosialt lite smidig og kløner det ofte til for seg selv, men han slipper ofte unna fordi han både er sjarmerende og besitter et blikk som avslører en langt større samvittighet enn han selv skulle ønske.

Og så er det Ralph Fiennes som Harry, oppdragsgiveren som etter hvert selv dukker opp i Brugge. Fiennes spiller rollen med en intensitet og kompromissløshet som gjør karakteren både fryktinngytende og absurd på samme tid.

«In Bruges» omtales ofte som en svart komedie.

Personlig lo jeg ikke spesielt mye underveis, men jeg så hele tiden det komiske i situasjonene. Mange av scenene er nettopp bygget opp rundt denne merkelige blandingen av det tragiske og det absurde. Et godt eksempel er scenen der Ken forsøker å ta livet av Ray, men først må avverge et selvmordsforsøk. Situasjonen er både dypt alvorlig og samtidig absurd på en måte som nesten bare irsk humor kan få til. Om man skal kalle det humor på sitt beste eller verste, får nesten være opp til den enkelte seer. For det er nettopp dette som gjør filmen så særegen: den lar aldri publikum slå seg helt til ro i én stemning. Komedien glir stadig over i tragedie og tilbake igjen.

Samtidig ligger det en dypere tematikk under overflaten. Filmen handler i stor grad om skyld og samvittighet. Hva gjør man når man har gjort noe utilgivelig? Finnes det en vei tilbake?

På den måten blir Brugge nesten et symbolsk rom. En slags mellomstasjon der karakterene tvinges til å konfrontere seg selv.

Lokasjonene spiller en viktig rolle i filmen. Brugge fremstår som nesten uvirkelig vakker. Kanalene, de gamle kirkene og de historiske bygningene gir filmen et visuelt preg som står i sterk kontrast til den mørke historien som utspiller seg der. Det er en av de sjeldne filmene som faktisk gir lyst til å reise til stedet den foregår. Samtidig blir denne idylliske byen også et slags fengsel for karakterene. De er fanget der, i påvente av en avgjørelse de ikke selv kontrollerer.

Filmen mottok en rekke priser og nominasjoner, blant annet en Oscar-nominasjon for beste originalmanus til Martin McDonagh og en Golden Globe til Colin Farrell for beste mannlige hovedrolle i en musikal eller komedie.

Filmen kan for tiden ses på NetFlix.

Tittel: In Bruges
Regi og manus: Martin McDonagh
Premiere: 2008
Medvirkende: Colin Farrell, Brendan Gleeson, Ralph Fiennes, Clémence Poésy, Jordan Prentice m.fl.
Sjanger: Krim / svart komedie / drama
Spilletid: ca. 107 minutter