Når toleransen selv blir intolerant
Den norske filosofen Einar Øverenget (f. 1964) har i en årrekke vært opptatt av spørsmål som berører moral, ansvar og menneskets evne til å ta stilling i et komplekst samfunn. Mange vil kjenne ham fra bøker som «Helstøpt – Lær å håndtere etiske dilemmaer» (2014), en bok jeg tidligere har skrevet om her på bloggen. Der undersøker han hvordan mennesker kan navigere i etiske dilemmaer i hverdagen og i profesjonelle roller.
Øverenget er utdannet filosof og har arbeidet både som akademiker, rådgiver og foredragsholder i skjæringspunktet mellom filosofi, etikk og samfunnsdebatt. I flere av bøkene hans ligger det et tydelig prosjekt: å gjøre filosofiske spørsmål relevante for vår egen samtid.
I «Intoleransens inntog» retter han blikket mot et paradoks i moderne demokratier: Samtidig som toleranse og mangfold løftes frem som grunnleggende verdier, kan det oppstå nye former for intoleranse, ofte uten at vi selv legger merke til det.
Fra fellesskap til flokk
Boka er tydelig inspirert av den politiske filosofen Hannah Arendt, som gjennom sine analyser av totalitære regimer forsøkte å forstå hvordan helt vanlige mennesker kunne bidra til systemer som undertrykker andre.
Arendt introduserte begrepet «ondskapens banalitet» i sin analyse av nazisten Adolf Eichmann. Poenget hennes var ikke at ondskap er banal i seg selv, men at den kan oppstå når mennesker slutter å tenke selv. Når individet bare følger systemet, reglene eller gruppen, kan moralsk ansvar forsvinne. Som kjent forsvarte Adolf Eichmann seg i rettssaken mot ham med «at han bare gjorde sin plikt». Han ble likevel dømt. Paradokset var imidlertid at man ikke erfarte å ha en onsdskapsfull mann foran seg … Dette handler blant annet filmen «Hannah Arendt» fra 2012 om, og dette har Arendt skrevet om i sin bok «Eichmann i Jerusalem – En beretning om det ondes banalitet» fra 1963. Filmen har jeg omtalt tidligere her på bloggen, og boka har jeg stående i bokhylla (foreløpig ulest).
Øverenget bruker Arendts analyser som et utgangspunkt, men retter blikket mot vår egen tid. Han spør: Finnes det mekanismer i moderne samfunn som kan minne om dem Arendt beskrev, selv om vi lever i demokratiske stater?
Et sentralt tema i boka er hvordan fellesskap kan utvikle seg til det Øverenget beskriver som flokker. Et fellesskap rommer uenighet og meningsutveksling. En flokk derimot søker enhet, og den reagerer sterkt på avvik.
Dermed kan det oppstå en situasjon hvor det ikke lenger er selvsagt at man forsvarer andres rett til å mene noe man selv er uenig i. Den klassiske liberale holdningen – «jeg er uenig med deg, men vil forsvare din rett til å si det» – kan gradvis bli erstattet av en annen holdning: ønsket om å begrense andres ytringer.
Toleranse og intoleranse
Øverenget bruker betydelig plass på å drøfte hva toleranse egentlig innebærer. Toleranse betyr ikke at man må være enig. Den forutsetter tvert imot uenighet. Dersom alle mente det samme, ville toleranse være et meningsløst begrep.
Den klassiske forståelsen av toleranse handler derfor om noe ganske krevende: å akseptere at andre mennesker kan ha synspunkter vi selv opplever som feil, provoserende eller til og med dypt problematiske, og likevel forsvare deres rett til å uttrykke dem. Toleranse er med andre ord ikke først og fremst en følelse, men en holdning til hvordan vi håndterer uenighet i et samfunn.
Når toleranse i stedet begynner å bli forstått som et krav om enighet, eller som et krav om moralsk renhet, oppstår en motsigelse. Da kan intoleranse opptre i toleransens navn. I stedet for å beskytte rommet for uenighet, kan toleransebegrepet bli brukt til å trekke grenser for hvilke meninger som anses som legitime.
Dette kan skje når bestemte synspunkter blir definert som uakseptable i offentligheten. Ikke nødvendigvis fordi de bryter loven, men fordi de anses som moralsk uakseptable eller sosialt uønskede. Resultatet kan bli en innsnevring av debatten, hvor enkelte temaer eller perspektiver gradvis forsvinner fra den åpne samtalen.
For Øverenget er dette et alvorlig problem, fordi et levende demokrati nettopp er avhengig av friksjon mellom ulike synspunkter. Uenighet er ikke en trussel mot demokratiet. Det er en forutsetning for det.
Sosiale medier og algoritmenes makt
En viktig del av boka handler om hvordan digitale medier påvirker offentligheten.
Sosiale medier har på mange måter demokratisert ytringsrommet. Flere mennesker enn tidligere kan delta i debatter, publisere egne synspunkter og nå ut til et stort publikum uten å gå veien om redaksjoner eller tradisjonelle medier. Det kan i seg selv ses som en styrking av offentligheten.
Samtidig peker Øverenget på at disse plattformene ikke bare er nøytrale arenaer for meningsutveksling. De styres av algoritmer som i stor grad avgjør hva vi faktisk blir eksponert for. Algoritmene er utviklet for å holde på oppmerksomheten vår, og derfor favoriserer de ofte innhold som vekker sterke reaksjoner. Resultatet kan bli en offentlighet der nyanser og ettertanke får mindre plass, mens det som skaper sterke følelser og tydelige fronter løftes frem.
Debatter kan dermed raskt bli polariserte. I et slikt debattklima kan reaksjonsmønstrene belønne konformitet snarere enn refleksjon. Mennesker tilpasser seg lett det de oppfatter som gruppens forventninger, særlig når reaksjonene kommer raskt og synlig i form av kommentarer, delinger og digitale kampanjer. Diskusjonene kan fort eskalere, misforståelser oppstår og uvennskap skapes. Etter hvert vil mange fornuftige mennesker ganske enkelt trekke seg ut av debatten. Tilbake står ofte de mest høylytte stemmene. De som gjerne omtales som nettroll. Og det er unektelig enklere å sende harde angrep i alle retninger når man slipper å stå ansikt til ansikt med dem man kritiserer.
I denne sammenhengen diskuterer Øverenget også fenomenet «kansellering». Mange opplever en økende redsel for å bli stemplet eller sosialt utestengt dersom de uttrykker synspunkter som bryter med det som oppfattes som akseptable meninger i bestemte miljøer. Konsekvensen kan bli selvsensur: man lar være å si det man egentlig mener, av frykt for reaksjonene.
Øverenget beskriver dette som en form for sosial sensur. Det er ikke staten som begrenser ytringene, men gruppen. Presset oppstår i det sosiale rommet, gjennom reaksjoner, fordømmelser og utestengning. Resultatet kan bli en offentlig samtale hvor grensene for hva som kan sies, i praksis trekkes snevrere enn de formelle rammene for ytringsfrihet.
For Øverenget er dette en utvikling som utfordrer selve grunnlaget for et åpent samfunn. Dersom mennesker i økende grad tilpasser seg gruppens forventninger i stedet for å uttrykke egne synspunkter, kan offentligheten gradvis bevege seg fra meningsutveksling til konformitet.
Fra individ til konformitet
Et gjennomgående tema i boka er spørsmålet om hva som egentlig gjør oss til individer. Hva vil det si å være et selvstendig menneske i en tid preget av sterke fellesskap, raske meningsstrømmer og stadig mer omfattende systemer av regler og strukturer?
Her trekker Øverenget inn en rekke filosofiske perspektiver. Han beveger seg fra René Descartes’ mekaniske menneskesyn, der mennesket i stor grad forstås gjennom modeller hentet fra samtidens teknologi, til Søren Kierkegaards refleksjoner om angst og individets ansvar. Hos Kierkegaard blir angsten et uttrykk for menneskets frihet: nettopp fordi vi kan velge, må vi også ta ansvar for våre valg. Dermed blir individets oppgave å forholde seg selvstendig til både samfunnet og de normene som omgir oss.
Samtidig diskuterer Øverenget hvordan moderne vitenskap og teknologi kan påvirke vår forståelse av mennesket. Når mennesket i økende grad beskrives gjennom teknologiske modeller eller biologiske forklaringer, kan det oppstå en tendens til å se menneskelig atferd som noe som først og fremst skal reguleres, styres eller optimaliseres. Spontanitet, uforutsigbarhet og individuelle avvik kan da fremstå mer som problemer enn som uttrykk for frihet.
En av de mest tankevekkende ideene i boka er forestillingen om det Øverenget – med inspirasjon fra Hannah Arendt – beskriver som «tyranni uten tyrann». I moderne samfunn er det ikke nødvendigvis en despot eller en autoritær leder som begrenser friheten. Makten kan i stedet ligge i systemer, regler og strukturer. Og i byråkratier, teknologiske plattformer eller sosiale normer som styrer hvordan vi oppfører oss.
Dermed kan friheten gradvis snevres inn uten at noen tydelig makthaver står bak. Begrensningene kan oppstå gjennom det som fremstår som nøytrale ordninger eller praktiske løsninger, og nettopp derfor kan de være vanskeligere å få øye på. Resultatet kan bli et samfunn hvor individet formelt sett er fritt, men hvor handlingsrommet i praksis stadig reguleres av systemer som ingen enkeltperson fullt ut kontrollerer.
Tenkningens betydning
Mot slutten vender Øverenget tilbake til Arendt og hennes analyse av tenkning.
Å tenke betyr her ikke bare å samle informasjon, men å føre en indre dialog med seg selv. Gjennom refleksjon kan mennesker ta avstand fra gruppens forventninger og vurdere sine egne handlinger.
Når mennesker slutter å reflektere, oppstår det Arendt kalte tankeløshet. Og nettopp denne tankeløsheten kan gjøre mennesker sårbare for konformitet og gruppetenkning.
Mine tanker om boka
«Intoleransens inntog» er først og fremst en idébok. Den analyserer ikke konkrete politiske konflikter i detalj, men forsøker å forstå dypere kulturelle og filosofiske tendenser i vår tid.
Øverenget skriver i et klart og tilgjengelig språk, og han lykkes i å gjøre komplekse filosofiske spørsmål relevante for samtidens debatter om ytringsfrihet, digital offentlighet og politisk kultur.
Boka er kanskje sterkest når den trekker linjene fra Hannah Arendts analyser av totalitarismen til dagens digitale offentlighet. Sammenligningen er ikke ment som en påstand om at moderne demokratier er totalitære. Snarere fungerer den som en påminnelse om hvor viktig individets evne til å tenke selv er for et levende demokrati.
Samtidig er boka også et bidrag til en større diskusjon om toleranse. Hva betyr det egentlig å være tolerant? Og hvor går grensen mellom å beskytte fellesskapet og å begrense uenighet?
Øverenget gir ikke alle svarene. Men han stiller spørsmål som det er vanskelig å komme utenom.
Og kanskje er nettopp det bokas viktigste budskap:
Demokratiet forutsetter ikke bare institusjoner og regler. Det forutsetter mennesker som er villige til å tenke selv.
Jeg har enda en boka av Einar Øverenget liggende ulest. Det er boka «Tillit» som kom ut i fjor. Den kommer jeg tilbake til om ikke veldig lenge, nå som jeg er i gang med å fordype meg i filosofiske temaer.
Utgitt: 2022
Forlag: Manuskript
Antall sider: 156
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
