Anmeldelse av «Lynley» regissert av Ed Bazalgette m.fl. (2024)

Overklasse, makt og menneskelige brudd – en ny Lynley-serie som sitter

Dette er en nyinnspilling av Lynley-universet, basert på romanene til Elizabeth George. Og det er en versjon som fremstår mer samlet og gjennomført enn den tidligere TV-serien. Strammere i formen, tydeligere i relasjonene, og med et blikk for det som foregår under overflaten.

Serien består av fire frittstående episoder, hver på rundt halvannen time. Hver episode rommer sin egen historie, sitt eget miljø og sine egne konflikter. Samtidig er det en utvikling i relasjonene mellom hovedpersonene som binder det hele sammen.

Handlingen er lagt til East Anglia i England, men mye er spilt inn i Irland, blant annet i Wicklow-området. Landskapene er åpne og vakre, men også litt urolige. Det er noe med disse stedene. Store eiendommer, kystlinjer og isolerte miljøer, noe som gjør at hemmeligheter får gode vekstvilkår.

I sentrum står Thomas Lynley, spilt av Leo Suter. Han er etterforsker, men også aristokrat. En mann som beveger seg uanstrengt i miljøer der andre må jobbe hardt for å bli tatt på alvor. Samtidig ligger det noe mer bak. Lynley har et behov for å bli vurdert på egne premisser, fordi det har kostet ham dyrt å velge denne yrkesveien i stedet for å overta familiegodset.

Ved siden av ham står Barbara Havers, spilt av Sofia Barclay. Hun er direkte, kanskje litt lite diplomatisk og langt mindre opptatt av hvordan hun fremstår. Faglig er hun skarp, men hun skaper også motstand rundt seg. Kontrasten mellom dem er tydelig, men det er også her dynamikken ligger. De ser ulike ting, stiller ulike spørsmål og tvinger hverandre til å tenke seg om en ekstra gang.

Og så er det sjefen. Han er en type som umiddelbart setter seg i kroppen. Ikke fordi han er så veldig interessant, men fordi han er ubehagelig gjenkjennelig. Han har et horn i siden til Lynley, og det er åpenbart at dette ikke bare handler om fag. Det ligger noe personlig der. Kanskje usikkerhet, kanskje ren misunnelse. De har en fortid sammen, men vi får aldri vite helt hva dette består i. Sjefen tåler dårlig at Lynley lykkes. Samtidig er han rask til å utnytte resultatene når de først foreligger, for det får ham selv til å fremstå bedre. Men han slipper aldri taket i motstanden. Han leter etter feil. Etter svakheter. Etter en anledning til å sette Lynley på plass én gang for alle. Det gjør noe med hele serien. Etterforskningen foregår ikke i et nøytralt rom, men i et system der posisjon og prestisje hele tiden spiller inn.

Parallelt med dette utvikler det seg en gryende relasjon mellom Lynley og Helen Clyde, spilt av Niamh Walsh. Det begynner forsiktig, nesten tilbakeholdent, men det er en tydelig tiltrekning der. Samtidig ligger det en innebygd spenning i forholdet. Lynley er en mann som lar arbeidet gå først, gang på gang. Det får konsekvenser. Etter hvert settes relasjonen på alvorlige prøver, og det gir serien en ekstra dimensjon. Dette er ikke bare en kriminalserie, men også en historie om hva det koster å være så dedikert til jobben som Lynley er.

Den første episoden åpner med et funn i fjæra: en død mann, eier av et stort gods på øya Salcott. På eiendommen pågår det arkeologiske utgravninger, og flere utenforstående har fått adgang til et ellers lukket miljø. Etter hvert avdekkes det at den døde mannen har filmet seg selv og andre i seksuelle situasjoner, blant annet med sin egen svigerdatter. Det endrer hele bildet av relasjonene rundt ham. Dette er en historie om makt, kontroll og det som skjer når det private ikke lenger lar seg skjule.

I den andre episoden beveger vi oss inn i et mindre lokalsamfunn. Her er relasjonene tettere, og fortiden ligger nærmere overflaten. En ung eiendomsmegler er forsvunnet. Det som først fremstår som en enkel sak, viser seg raskt å være forankret i gamle konflikter og lojaliteter. Havers får mer spillerom her. Hun leser mennesker på en annen måte enn Lynley, og det blir tydelig hvordan de to utfyller hverandre, selv om det skjer med en viss motstand.

I den tredje episoden snubler Lynley over et lik på en løpetur. Det hele skal vise seg å være langt mer komplisert enn det først ser ut til.

I den fjerde episoden får vi et annet anslag. Her dukker det opp lik med tydelige stigma-merker på hender og føtter, noe som gir inntrykk av at drapene kan ha et rituelt preg. Serien balanserer dette på en interessant måte. Den trekker oss inn i et landskap der tro og overbevisning spiller en rolle, men uten å miste fotfestet i det menneskelige. Det handler fortsatt om relasjoner, om påvirkning, om hvordan mennesker kan trekkes inn i noe de ikke helt har kontroll over.

Det jeg sitter igjen med etter disse fire episodene, er først og fremst menneskene. Ikke hvem som gjorde hva, men hvorfor. Serien lar relasjonene få tyngde og gir rom for det som er vanskelig å sette ord på. Det handler om makt, lojalitet, misunnelse og tilknytning.

Særlig spenningsforholdet mellom Lynley og sjefen gir serien en egen nerve. Men også det mer sårbare i forsøket på å få et forhold til å fungere i et liv der jobben alltid kommer først, gir serien dybde.

Og det er kanskje nettopp i dette spennet serien treffer best.

• Tittel: Lynley
• Basert på: Romanene til Elizabeth George
• Produksjon: BBC
• Antall episoder: 4
• Varighet: ca. 90 minutter per episode
• Format: Frittstående episoder (ny sak i hver)
• Innspillingssteder: East Anglia (handling), filmet i stor grad i Irland (bl.a. Wicklow)
• Hovedroller: Leo Suter (Thomas Lynley), Sofia Barclay (Barbara Havers), Daniel Mays (overordnet/sjef), Niamh Walsh (Helen Clyde) m.fl.