Å gi slipp på det kjæreste man har
Italienske Uberto Pasolini er først og fremst filmprodusent, men han har regissert en håndfull filmer. Ut fra det jeg har lest om ham, sies det at det er noe gjenkjennelig ved filmene hans. Han har en lavmælt måte å nærme seg historiene på, bruker ikke store fakter og lar i stedet historiene få utvikle seg i sitt eget tempo. «Still Life» (2013) sies å være et slikt eksempel. «Nowhere Special» viderefører dette uttrykket. Dette er en film som nesten ikke «gjør seg til», men som likevel setter seg fast.
Historien er inspirert av virkelige hendelser. Det gir filmen ekstra tyngde, synes jeg.
James Norton bærer denne filmen. Jeg har tidligere sett ham i «Playing Nice«, der han også spiller en rørende, omsorgsfull pappa som prøver å gjøre det rette i en situasjon som er langt mer komplisert enn den først fremstår. Det er noe av det samme her, men enda mer nedtonet.
Norton spiller alenepappaen John uten store følelsesutbrudd. Det er nesten som om han hele tiden holder noe tilbake. Og nettopp derfor blir det så sterkt. Det ligger i blikkene, i pausene, i måten han er sammen med sønnen Michael på.
James Norton har medvirket i en rekke filmer og serier, men rollen han spiller i denne filmen gjør et ekstra sterkt inntrykk. Samspillet med Daniel Lamont, som spiller Michael, er helt spesielt. Det føles ikke som skuespill. Det føles ekte.
Vi møter John og den fire år gamle sønnen Michael i Nord-Irland. De lever alene sammen. Moren forlot dem før gutten fylte ett år, og det er bare de to igjen.
Så får John vite at han er døende. Det han deretter gjør, er nesten uutholdelig å følge. Han begynner å lete etter en ny familie til sønnen. Noen som kan ta over når han selv ikke lenger er der. Prosessen skjer i samarbeid med et adopsjonsbyrå, som også oppfordrer ham til å lage en minneboks. En samling små spor etter et liv – bilder, gjenstander, kanskje noen ord – som sønnen en gang, når han blir gammel nok, kan bruke for å forstå hvor han kommer fra.
Filmen følger far og sønn gjennom hverdagen – små rutiner, barnehage, turer, lek – og gjennom møtene med ulike familier som vurderes som mulige adoptivforeldre. Noen fremstår trygge, andre mer usikre. Men det er aldri så enkelt som det ser ut på papiret.
For hva er egentlig et godt hjem? Og hvordan velger man noen som skal overta det som er aller mest verdifullt?
Er det de ytre rammene som skal veie tyngst? Økonomisk trygghet, gode skoler, alt som kan legges til rette på forhånd? Eller er det noe langt mer udefinerbart John leter etter? En varme, en måte å være på, som speiler det livet han selv ville gitt sønnen dersom han hadde fått leve lenger?
Og hva med de som ønsker seg barnet aller mest? De som bærer på et savn etter ikke å ha fått egne barn? Er det et godt utgangspunkt eller en belastning?
Det er slike spørsmål filmen lar ligge åpne. Ingen av dem lar seg besvare fullt ut.
Dette er en historie som lett kunne blitt for mye. For sentimental. For insisterende. Det blir den aldri. Pasolini holder igjen hele veien. Det er ingen store musikalske løft som forteller oss hva vi skal føle. Ingen scener som presses til bristepunktet. I stedet får vi være tett på. Så tett at det nesten blir ubehagelig.
Forholdet mellom John og Michael er filmens sentrum. Det er et forhold preget av ro og en selvfølgelighet som gjør inntrykk. Kjærligheten ligger ikke i ordene, men i det de gjør sammen. I rytmen mellom dem. I blikkene.
Fraværet av moren merkes hele tiden, uten at det blir gjort et stort nummer ut av det. Det er bare slik det er. Og kanskje er det nettopp derfor båndet mellom far og sønn fremstår så sterkt.
Det finnes også et vanskelig spørsmål i filmen som ikke slipper taket: Hva er det egentlig John leter etter i de familiene han møter? Det handler ikke først og fremst om økonomi, stabilitet eller fasade. Det er noe mer udefinerbart. En trygghet. En varme. Noe som ikke kan krysses av i et skjema.
Og så ligger det noe annet der, under alt sammen: ønsket om å beskytte barnet sitt, også når det ikke lenger lar seg gjøre.
Filmen er rørende, uten å være i nærheten av å bli en tåreperse. Anbefales sterkt!
Regi: Uberto Pasolini
Manus: Uberto Pasolini
År: 2020
Land: Storbritannia / Italia / Romania
Spilletid: 96 minutter
Sjanger: Drama
Hovedroller: James Norton (John), Daniel Lamont (Michael)
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
