I spennet mellom plikt og ønske om frihet
Jeg synes det er noe helt eget ved å lese bøker om Henrik Ibsen (1828–1906) når de faktisk klarer å gi meg et nytt blikk på stykker jeg trodde jeg kjente godt. Jeg har sett mange av dem på scenen opp gjennom årene, og har lest flere av tekstene, men det betyr ikke at de er «ferdig lest». Tvert imot. De åpner seg på nytt når noen klarer å sette ord på det som ligger mellom linjene. Det som ikke alltid er så lett å få øye på alene.
Ellen Hartmanns bok gjør nettopp dette. Den gir ikke svar i tradisjonell forstand, men den skjerper blikket. Og det er det viktigste, tenker jeg.
Ellen Hartmann (f. 1943) er professor emeritus i klinisk psykologi. Hun har i mange år arbeidet med psykologiske lesninger av Ibsens dramaer, og dette er et tydelig interessefelt i forfatterskapet hennes. Hun har også skrevet to bøker om dette tidligere. Hun går inn i tekstene med et psykologisk blikk som åpner dem på en annen måte enn mer tradisjonelle litterære analyser. Det handler ikke bare om hva som skjer, men om hvorfor det skjer og hva som ligger under.
Et interessant utgangspunkt for boka er at det faktisk er forsket forbausende lite på det Hartmann løfter frem: at så mange av Ibsens kvinneskikkelser i praksis er morløse, enten konkret eller i mer overført forstand. Dette blir ikke bare et tilfeldig trekk, men noe som får betydning for hvordan kvinnene utvikler seg, hvordan de relaterer seg til andre og ikke minst til seg selv.
Hartmann knytter dette til betydningen av den tidlige tilknytningen mellom mor og barn. Når denne relasjonen er fraværende, svak eller forstyrret, kan det sette spor som følger mennesket videre i livet. Det handler om grunnleggende erfaringer av trygghet, tilhørighet og egenverdi, eller mangel på dette. I lesningen av Ibsens kvinneskikkelser blir dette synlig i måten de søker bekreftelse på, i relasjonene de inngår i, og i hvordan de håndterer nærhet, avhengighet og frihet.
Slik blir fraværet av en mor ikke bare et biografisk eller dramaturgisk element, men et tolkningsnøkkel. Det gir en dypere forståelse av hvorfor disse kvinnene handler som de gjør, også når valgene deres fremstår som motstridende, risikable eller selvdestruktive.
Hartmann nærmer seg dette gjennom det hun selv omtaler som en empatisk psykologisk lesning. Det innebærer at hun ikke først og fremst analyserer karakterene utenfra, som litterære konstruksjoner, men forsøker å forstå dem innenfra – som mennesker med erfaringer, sårbarhet og indre sammenhenger. Hun leser dem med en form for psykologisk innlevelse: Hva kan de ha manglet? Hva forsøker de å kompensere for? Hvorfor handler de slik de gjør, også når det virker selvdestruktivt eller uforståelig?
Dette grepet gir analysene en egen tyngde. Kvinnene fremstår ikke som typer eller symboler, men som mennesker som bærer med seg noe uavklart. Dette er noe som preger valgene deres, ofte uten at de selv fullt ut ser det. Det gjør også at konfliktene i stykkene blir mer enn sosiale og strukturelle. De blir dypt personlige.
Boka er bygd opp rundt de enkelte skuespillene, der hver kvinneskikkelse får sin egen inngang. Dette gir en god fremdrift i lesningen, samtidig som analysene etter hvert begynner å speile og utfylle hverandre. Det gjør det også mulig å lese kapitlene både samlet og hver for seg, uten at helheten går tapt.
Formålet med boka er å undersøke hvordan Ibsens kvinneskikkelser formes i spennet mellom frihetslengsel og de rammene de lever innenfor. Samtidig går hun dypere. Hun er opptatt av hva som skjer med mennesker som ikke har fått det de trengte i sine tidlige relasjoner, og hvordan dette setter seg i måten de lever livene sine på. Det hun omtaler som et relasjonelt underskudd, blir et viktig tolkningsgrep. Det gir mening i møte med disse kvinnene. For dette er ikke først og fremst sterke, frigjorte kvinner, men mennesker som famler – etter frihet, etter kjærlighet og etter et språk for seg selv.
Boka tar for seg flere av de mest sentrale dramaene til Ibsen, med særlig vekt på kvinneskikkelser som Nora Helmer (fra Et dukkehjem), Helene Alving (fra Gjengangere), Rebekka West (fra Rosmersholm), Hedda Gabler (fra Hedda Gabler), Ellida Wangel (fra Fruen fra havet) og Hilde Wangel (fra Byggmester Solness). Dette er kvinner som på ulike måter forsøker å bevege seg ut av noe, men som ikke nødvendigvis vet hvor de skal.
Det som gjør boka særlig interessant, er hvordan Hartmann lar dem speile hverandre.
Nora er den som går. Hun bryter opp, lukker døren og velger seg selv. Men dette fremstilles ikke som en seier. Snarere er det et sprang ut i noe uavklart. Hun vet hva hun ikke lenger kan leve med, men ikke hva hun skal leve i. Friheten er reell, men også skjør.
Helene Alving gjør det motsatte. Hun blir. Hun tilpasser seg, dekker over og holder fast ved det bestående. Først når alt rakner, blir prisen synlig. Der Nora tar risikoen ved å gå, tar Alving risikoen ved å bli. Begge valg fremstår som dypt eksistensielle og uten enkle løsninger.
Hos Rebekka West og Hedda Gabler skjerpes dette ytterligere. Begge forsøker å handle, men uten et indre fundament som kan bære dem. Rebekka nærmer seg en form for erkjennelse og ansvar. Hedda gjør det ikke. Hun står igjen i en tomhet som til slutt ikke lar seg bære.
Ellida Wangel og Hilde Wangel representerer to ulike utfall av lengselen etter frihet. Ellida får muligheten til å velge, og det er i dette valget hun finner en form for frihet. Ikke fordi livet blir enkelt, men fordi hun ikke lenger er fanget. Hilde derimot blir værende i en forestilling om hva livet kunne vært. Hun får aldri den nødvendige korreksjonen fra virkeligheten. Det gir henne en kraft, men også noe uforløst.
Når Hartmann setter disse kvinnene opp mot hverandre, trer de store spørsmålene tydelig frem: Hva er frihet? Hva koster den? Og hva skjer når den ikke lar seg realisere innenfor de rammene man er gitt?
Samtidig merker jeg at det psykologiske blikket til tider blir så dominerende at andre sider ved tekstene trer noe i bakgrunnen. Ibsens dramatiske form, språket og det sceniske uttrykket får mindre plass enn man kanskje kunne ønske seg. Likevel er det nettopp dette konsekvente grepet som også er bokas styrke. Det gir analysene en tydelig retning og en sammenheng som gjør dem både lesbare og tankevekkende.
Det er her boka løfter seg. Den trekker linjer frem til vår egen tid. Den viser hvordan ytre frihet ikke nødvendigvis gir indre frihet. Hvordan mennesker kan ha alle formelle muligheter, men likevel være bundet av forventninger, av mønstre og av noe de selv ikke fullt ut ser.
For meg, som har sett disse stykkene på scenen gjennom mange år, var dette en bok som fikk meg til å se dem på nytt. Og da er hensikten med boka oppnådd, slik jeg ser det.
Jeg gleder meg til å se nye Ibsen-stykker på scenen med et mer modnet blikk nå som vi snart nærmer oss Ibsen-jubileet (i 2028 – 200 år etter Henrik Ibsens fødsel).
Utgitt: 2025
Forlag: Svein Sandnes Bokforlag
Antall sider: 189
