Edvard Hoem på Litteraturhuset i Skien torsdag 16. april 2026

Jeg har hørt ham før, men aldri slik

(Jeg har tatt samtlige bilder i dette innlegget selv, og samtlige lenker peker til mine bokomtaler og innlegg her på bloggen.)

Torsdag 16. april satt jeg i salen på Ibsenhuset i Skien med penn og papir, klar for å notere. Jeg har vært blodfan av Edvard Hoems bøker i en årrekke, og har så langt omtalt 14 av dem på bloggen min. Den siste, «Ung mann vil ut«, gjorde et særlig sterkt inntrykk på meg. En nydelig bok, skrevet på en måte som er helt umiskjennelig Edvard Hoemsk. Her får vi innblikk i en ung manns beslutning om at det er forfatter han skal bli.

Denne kvelden skulle det handle om et helt forfatterliv.

I to og en halv time satt Edvard Hoem (f. 1949) og Trond Aarstad Jr. på scenen og snakket seg gjennom mer enn 50 sammenhengende år med skriving. Dette var med andre ord ikke noe tradisjonelt bokbad. Aarstad hadde gjort et så grundig forarbeid at selv Hoem ble rørt underveis. Et så gjennomarbeidet intervju hadde han knapt opplevd før. I bakgrunnen rullet bilder fra et helt liv – også bilder Hoem selv ble overrasket over å se. «Hvor har du funnet alt dette?» spurte han.

Romandebuten «Kjærleikens ferjereiser» kom i 1974. Før dette hadde han gitt ut diktsamlingen «Kvinnene langs fjorden» (1973). I de senere årene har han skrevet ikke mindre enn syv romaner om Hoem-slekten – en stor slektskrønike som spenner fra norsk landsbygd til den amerikanske og canadiske prærien. Det ligger et enormt researcharbeid bak disse bøkene, som til sammen er trykket i over 500 000 eksemplarer.

Tittelen på arrangementet var «Siste stopp». Aarstad sa rett ut at han ikke trodde noe på det. Det gjorde ikke Hoem heller, måtte han leende medgi. Men da tittelen ble satt hadde han nettopp fått operert inn pacemaker og kjent på livets sårbarhet. Samtidig minnet han om at Wenche Foss hadde mer enn 20 avskjedsopptredener, så han hadde vel litt å gå på. Dermed var tonen satt: lun, ydmyk og med en stadig understrøm av humor. De to kjente hverandre fra før, og det merket vi.

Aarstad trakk frem at Hoem har vært både ml-er og teatersjef, og at han har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger (for bøkene «Kjærleikens ferjereiser» (1974), «Prøvetid» (1984), «Ave Eva» (1987) og «Mors og fars historie» (2005)). Han omtales ofte som vår tids Bjørnstjerne Bjørnson. I et intervju i Klassekampen er begrepet «Hoem sapiens» brukt – det hele mennesket.

Da samtalen kom inn på St. Olavs orden, som han mottok i 2020, fortalte Hoem at dette betydde svært mye for ham. Selv om han alltid har vært – og fortsatt er – radikal, har han også vært royalist i hele sitt liv. I barndomshjemmet betydde kongen mye, og bekymringer for kongens helse kunne være samtaleemne rundt middagsbordet i månedsvis. Klart det preger et menneske, mente han.

«Du er en mann for ditt slips», sa Aarstad. Hoem svarte at han alltid bruker slips når han er på jobb. Da er han forfatteren Edvard Hoem. Når han går uten slips, er han bare Edvard. I yngre år gikk han konservativt kledd – blazer og skjorte – etter farens råd om alltid å være velstelt: fint hår og nypussede sko. Da ville ingen legge merke til om dressen var slitt. En kamerat mente det ikke var rart han ikke fikk napp hos damene, slik han gikk kledd. Det så jo ut som han skulle i forretningsmøte, smilte han.

Det hadde også vært snakk om å reise en statue av ham, visstnok i Molde. Men kona hans ønsker virkelig ikke ha en messingstatue av mannen sin stående der, fortalte Hoem leende.

Blir man glemt når man dør? Aarstad hadde funnet frem til over 40 000 artikler om Hoem og hans forfatterskap. Et enormt materiale. Hoem var likevel klar: Det er bare ettertiden som kan gi svar på om det han har skrevet vil stå seg. I dagens Norge opplever han at historiene hans treffer noe mange savner i en urolig tid – en forankring i historie og kultur.

Oppveksten på Hustadvika var preget av knapp økonomi. Det tok en time å komme seg til Molde med buss, ikke minst fordi veiene var så dårlige. Moren var ambisiøs på barnas vegne og ønsket at alle skulle få «duskelua» – examen artium. Det fikk hun og ektemannen til. Faren lånte 10 000 kroner av en ugift lærerinne som aldri brukte penger på seg selv, og fordelte dem mellom barna slik at de kunne bo på hybel. Pengene måtte de betale tilbake selv.

Hoem fortalte også historien om et orgel og senere et piano – en anekdote som fikk frem hvordan ting får en verdi fordi de bærer minner. Selv når gjenstandene ikke lenger virker, kvitter vi oss ikke med dem.

Barndomshjemmet på Hoem er fra 1781. Alle i slekten har gått over de samme gulvene. Etter at huset en periode var ute av slekten, kjøpte han det tilbake og har brukt 40 år på å sette det i stand. Nesten alle pengene han har tjent, har gått til dette huset.

Troen fikk også en sentral plass i samtalen. Bestefaren bygde bedehuset i bygda – et arbeid som tok 40 år fordi banken gikk konkurs et par ganger og pengene forsvant. Det var sterke religiøse motsetninger i hjembygda. I én retning ble det praktisert en streng, haugiansk kristendom uten alkohol, dans eller kortspill. Selv vokste Hoem opp med en glad kristendom, der faren aldri snakket om helvete. Senere, som ung ml-er, mistet han troen. På 1980-tallet reiste han til Nicaragua, der møtet med sandinismen – en sosialistisk og revolusjonær bevegelse – gjorde sterkt inntrykk og bidro til at troen vendte tilbake. Ringen er på en måte sluttet. I dag går han i Frogner kirke hver søndag og dessuten til nattverd.

Da Aarstad viste et bilde av månelandingen i 1969, kom de inn på minner. Hoem har ført dagbok hele livet og har dermed mye å støtte seg på når han skriver bøkene om seg selv. Samtidig påpekte han at vi har en tendens til å forskjønne minnene våre – og oss selv. Dette prøver han å unngå når han skriver.

Som ung journalist i Dagbladet bestemte han seg for å skrive på nynorsk, til tross for redaktørens protester. Han skrev 500 artikler på nynorsk i løpet av tre år, noe han fortsatt er stolt av. Senere arbeidet han i Romsdals Budstikke, der en kollega en gang sa: «Siden jeg er gift med avisen, driver jeg hor med min kone.»

Kulturjournalistikken har forandret seg dramatisk. Da «Frøken Dreyers musikkskole» kom ut, fikk han 48 anmeldelser – og solgte 148 bøker. Det var ikke til å forstå. I dag er det knapt anmeldelser igjen, og debutanter er nærmest sjanseløse.

Som 19-åring holdt han 17. mai-talen i Molde, den yngste taleren noensinne den gangen. Når han leser talen i dag, står han fortsatt inne for hvert ord, selv om han ville formulert seg litt annerledes.

Han fortalte også om moren, som fikk et barn med en tysk soldat under krigen. Etter krigen sto hun igjen alene med barnet. Denne historien fikk konsekvenser også for de barna hun senere fikk. I «Ung mann vil ut» skriver Hoem at svigerfaren krevde at datteren skulle hentes hjem fordi hun hørte hjemme på Hoem-gården. En sterk og rørende historie.

Dag Solstad ble også trukket inn. Aarstad leste fra «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» (1984), der Hoem omtales med en viss sarkasme. Hoem svarte med humor, men det var tydelig at forholdet ikke var helt enkelt. Solstad hadde aldri sagt noe virkelig rosende om bøkene hans. Hoem tok igjen med glimt i øyet, og sa at kvinnene i Solstads bøker var så tørre at han ikke ville tatt i dem med ildtang.

På 1970-tallet gjendiktet Hoem Shakespeare til nynorsk. Skuespillerne protesterte og mente replikkene var umulige å si, men endte med å godta dem. Nynorsken, mente Hoem, ga replikkene en bedre rytme enn om de hadde vært skrevet på bokmål.

Humor er viktig for ham – i alle fall i livet. Om den alltid kommer like tydelig frem i bøkene, får andre vurdere.

Når han skriver selvbiografisk, må han vende blikket innover. Hvem var han egentlig? Ting ser ofte annerledes ut når man får tenkt seg om. Ingenting er så innlysende som man først tror. Han skriver hver side på nytt, igjen og igjen. Det går ikke an å klippe og lime.

«Kjærleikens ferjereiser» ble trykket i 200 000 eksemplarer fordi den ble brukt i skolen. Samtidig har motstanden mot nynorsk avtatt kraftig. Tidligere møtte han folk som sa at nynorsk leste de ikke. I dag er det knapt et tema. Motstanden har gått over.

På spørsmål om han har vært tro mot språket, svarte han at han i all hovedsak har skrevet på nynorsk – med ett unntak: en bok om roing som måtte skrives på bokmål. Honoraret fristet i en trang periode.

Med «Ung mann vil ut» opplever han at han har kommet frem til seg selv. Han blir en figur i sitt eget verk. Samtidig er det ikke så stor forskjell på å skrive fiksjon og selvbiografi, påpekte Hoem.

Han fortalte også om Göran Tunström, en forteller som gjerne la til detaljer som ikke nødvendigvis var sanne, men som gjorde historiene bedre på det viset. Han trakk frem en episode han også skriver om i sin siste bok, da han skulle hente Ivar Aasen på flyplassen, og turen med båt inn til Molde. Tunströms nærmest gjendiktning av det hele fikk alle oss i salen til å le.

Hoem fortalte også om arbeidet med romanen «Ave Eva«, en ren fiksjonsroman som ble til under et opphold i Italia sammen med hans første kone. De bodde noen måneder i Firenze, og da de kom dit, tok han et drastisk valg. Han skrotet alt han så langt hadde skrevet, og begynte helt på nytt. Dagene fikk en fast rytme. Fra klokken seks til ni tok han seg av datteren deres. Deretter skrev han, konsentrert og målrettet, frem til klokken seksten. Resten av ettermiddagen og kvelden gikk med til å oppleve kunst og ta inn inntrykkene byen hadde å by på.

På et tidspunkt kom redaktøren hans på besøk. Han satte seg i hagen med en flaske rødvin og begynte å lese manus der og da. Det falt ikke helt i god jord hos Hoems kone, som opplevde det som temmelig respektløst.

Reiser gir impulser. Mange forfattere og kunstnere har hentet inspirasjon utenfor hjemlandet, påpekte Hoem. Det var ikke annerledes for ham.

Da han først ble spurt om å oversette Shakespeare til bokmål, takket han nei. Da tilbudet kom igjen – denne gang om Kong Lear på nynorsk – sa han ja. Siden oversatte han 12 skuespill til.

Om kunstnerstipend var han tydelig: Det bør være fagfeller som vurderer søknadene. Andre forfattere ser talent og kvalitet på en annen måte enn jurister og økonomer.

Han har nå arbeidet i to år med oppfølgeren til «Ung mann vil ut«, som skal dekke perioden fra 1968 til 1994. Han skriver hver dag. En dag uten skriving er ikke en god dag. Selv om dette bryter med budet om å holde hviledagen hellig, har han – som han sa med et smil – fått en slags velsignelse for det.

For Oktober forlag er han uvurderlig. Selv om Bjørnson-biografien på 3000 sider – i fire bind,skrevet over ni år, ikke ble noen salgssuksess, hadde forlaget klokketro på prosjektet.

Han trakk også frem Olav H. Hauge og mente at forfatterskapet hans fortsatt står seg.

Det tok 24 år fra tanken om å skrive slektshistorien oppsto til «Slåttekar i himmelen» (2014) ble til. Reisen til Canada i 1990 var avgjørende, og han har vært tilbake flere ganger. Researcharbeidet var enormt, men til syvende og sist handler det om å fortelle historier.

Mellom 1830 og 1920 utvandret rundt 800 000 nordmenn til Amerika – omtrent halvparten av befolkningen. Enkelte bygder ble nærmest tømt.

Var det utmattende å skrive syv bøker? «Jeg ble ferdig», svarte han tørt.

Når det gjelder gjennomslag i utlandet, er det begrenset hva det betyr økonomisk. Det er i Norge forfattere tjener pengene sine, selv om han har et godt publikum i Tyskland.

Mot slutten kom de inn på livets mening. «Å være et gagns menneske«, svarte Hoem. Han er blitt mer bevisst på sin egen alder. Etter pacemakeren kan han våkne og tenke: «Her ligg du fortsatt – du er i live.» Han synes han har hatt et fantastisk liv. Skulle han gjort noe annerledes, måtte det være å være mer ute. Nå er han dårlig til beins og går med stokk, men han arrangerer fortsatt turer – både til Italia og i hjembygda.

Helt til slutt spurte Aarstad: «Har vi deg nå?» Hoem svarte at han aldri hadde opplevd en samtale som denne før.

Og vi som satt i salen? Vi fikk vår livs opplevelse.

Jeg har hørt Edvard Hoem tidligere, både på Lørenskog bibliotek i 2013 og på Litteraturhuset i Oslo i 2015. Men denne kvelden overgikk alt. Absolutt alt!