Anmeldelse av «Ung mann vil ut» av Edvard Hoem (2024)

Mellom minner og virkelighet

Edvard Hoems «Ung mann vil ut» kom ut i 2024, og selv om jeg hadde papirutgaven stående klar, valgte jeg å lytte til den som lydbok. Det er noe helt eget ved å høre Hoem lese sine egne tekster. Roen i stemmen, den nesten ettertenksomme rytmen, måten han lar ordene få tid … Det gir teksten en nærhet jeg ikke er sikker på om jeg hadde fått på samme måte i en trykt utgave.

Dette er en selvbiografisk bok der vi følger ham fra han som 14-åring forlater hjembygda og flytter til Molde for å gå på realskolen. Fortellingen bæres av den eldre forfatterens blikk, seksti år senere, og allerede her ligger et av bokas mest interessante grep. Hoem stopper opp underveis og spør seg selv: Var det egentlig slik det var? Eller er det slik jeg har kommet til å huske det? Han gjør ikke noe forsøk på å skjule denne usikkerheten. Tvert imot lar han den bli en del av fortellingen.

Innledningen er nydelig. Han skriver om sommeren som ligger foran ham, om friheten, om lyset – og så dette nesten uunngåelige: at han likevel setter seg til å skrive. For det er det han er. Forfatter. Han kan ikke la være. Og dermed blir det enda en bok. Den 23. romanen, fra en forfatter som i tillegg har skrevet en lang rekke biografier, diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger, ikke minst av Shakespeare.

De siste tjue årene har Hoem skrevet seg inn i slekten sin, bok for bok, liv for liv. Og jeg har lest dem alle sammen, og skrevet om dem her på bloggen. Det skulle nesten bare mangle at han til slutt også gikk inn i denne fortellingen selv. Og det gjør han, med en åpenhet som kler prosjektet. For dette er ikke en selvbiografi som forsøker å forskjønne. Tvert imot.

Vi møter en ung Edvard Hoem som både er odelsgutt og samtidig allerede på vei bort fra det livet som kunne ha blitt hans. Det er tidlig klart for ham at han skal bli forfatter. Men hvordan blir man egentlig det? Hva må man erfare, hva må man forstå? Han drømmer om å gi ut en diktsamling, men kjenner på at han mangler erfaring, særlig det som handler om forholdet mellom mann og kvinne. Episoden med venninnen som «ofrer seg for kunsten», en episode som i ettertid fremstår mer som klein enn som kunstnerisk forløsende, er både sår og litt øm på samme tid.

Samtidig er han ikke redd for å vise frem sider ved seg selv som ikke nødvendigvis kaster et flatterende lys over den unge mannen. Når man har lite penger, må man nødvendigvis holde hardt på dem. Og ja, det kan slå over i noe som ligner gjerrighet. Han var heller ikke alltid den mest pliktoppfyllende eleven. Også her byr han på seg selv, uten å glatte over. Det er kanskje nettopp derfor jeg tror på ham. Det er noe med denne viljen til å la også det mindre sympatiske få plass, som gir fortellingen troverdighet.

Det er noe ualminnelig sårbart og gjenkjennelig i disse skildringene av den unge Edvard Hoem. Han er både målrettet og usikker på samme tid. Han vil så mye – bli forfatter, bli et menneske i verden – men famler seg frem, slik unge mennesker gjør. Og nettopp i dette ligger noe av styrken i boka. Den romantiserer ikke ungdommen, men viser frem usikkerheten, ensomheten og lengselen etter å høre til og samtidig være litt unik.

Oppholdet i Molde blir et vendepunkt. Ikke bare fordi han får utdanning, men fordi han for første gang virkelig møter verden utenfor det trygge og kjente. Han leser, observerer, skriver – hele tiden skriver – og forsøker å finne sin egen stemme. Det er også noe fint i hvordan han beskriver møtene med andre mennesker. Lærere, medelever, tilfeldige bekjentskaper. Alle blir stående som små spor i en større fortelling om å bli til.

Samtidig ligger det hele tiden et lag av refleksjon over teksten. Den eldre Hoem er til stede i fortellingen, og det gir boka en egen tyngde. Han stopper opp, tviler, korrigerer seg selv. Hva skjedde egentlig? Var det slik det var, eller slik han i ettertid har valgt å huske det? Denne åpenheten gjør noe med leseropplevelsen. Det skaper en form for tillit, men også en erkjennelse av hvor skjørt minnet er.

Og så er det språket. Det er noe med Hoems tone som gjør at jeg senker skuldrene når jeg lytter. Det er rolig, presist og samtidig fullt av varme. At han leser selv, forsterker dette ytterligere. Jeg tror faktisk ikke denne boka hadde truffet meg like sterkt om jeg hadde lest den i papirutgave. Det er noe med stemmen hans – rytmen, pausene – som gir teksten et ekstra lag.

Mot slutten sitter jeg igjen med en følelse av å ha fått være tett på et menneskes dannelsesreise. Ikke i de store dramatiske hendelsene, men i de små forskyvningene som skjer over tid. Hvordan et liv langsomt tar form.

For meg er dette en bok som bekrefter hvorfor Edvard Hoem er en så betydelig forfatter. Han skriver ikke bare om sitt eget liv. Han skriver frem noe allment. Om det å være ung. Om å ville noe mer. Om å tvile, og likevel gå videre.

Og kanskje er det nettopp dette som bergtar meg aller mest: at han våger å stå i usikkerheten. At han ikke forsøker å gi entydige svar, men lar tvilen få plass. Det gir teksten en ærlighet som er sjelden.

Jeg ble sittende lenge etterpå og tenke på hvor mye av et liv som egentlig formes i disse årene, og hvor lite man selv forstår av det mens det står på. Det er først i ettertid linjene trer frem. Og selv da er de ikke alltid helt til å stole på.

Det er en vakker bok. Stillferdig, men samtidig dypt gripende. Og en påminnelse om at veien inn i voksenlivet sjelden er rett, men desto mer menneskelig.

Og så er det gledelig at forlaget varsler at det kommer en ny selvbiografisk bok fra Edvard Hoem med antatt salsgsdato 15. oktober i år. Tittelen blir «På vidvanke«, og den skal handle om hans første 15 år som forfatter i Oslo, og hvor pendelen svingte mellom suksess og dundrende nederlag …

Jeg glemte forresten å si at Edvard Hoem skriver på nynorsk. Et utrolig vakkert nynorsk, ønsker jeg å presisere.

Utgitt: 2024
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 243
Spilletid: 6t 48 min.