Georgias langsomme vei bort fra Europa
John Færseth (f. 1972) er en norsk forfatter og journalist med særlig interesse for konspirasjonsteorier, desinformasjon og politiske utviklingstrekk i vår egen tid. Han er utdannet medieviter ved Universitetet i Oslo.
Færseth har skrevet flere bøker om konspirasjonstenkning, Russland og geopolitikk, blant annet «KonspiraNorge» (2013), «Ukraina – landet på grensen» (2014), «Fyrtårnet i øst – Putins Russland og vestlige ekstremister» (2021) og «Spesialoperasjon – Ukraina og Russland 2004–2023» (2023). (Lenken peker til min omtale av boka her på bloggen.)
I «KonspiraNorge» undersøker han norske konspirasjonsmiljøer og hvordan alternative virkelighetsforståelser får fotfeste. I «Georgia – demokrati i revers» retter han blikket utover, mot et land som lenge ble sett på som et demokratisk håp i en urolig region.
Boka åpner med et persongalleri som raskt gir oss lesere innblikk i et komplekst politisk landskap. Her møter vi sterke og til dels motstridende skikkelser, fra reformpolitikeren Mikheil Saakasjvili til oligarken Bidzina Ivanisjvili, som etter hvert trer frem som en helt sentral maktfaktor. Allerede her etableres et bilde av Georgia som et land der politikk i stor grad handler om personer, lojaliteter og maktnettverk snarere enn institusjoner alene.
Færseth trekker lange historiske linjer. Han går tilbake til 1921, da Den røde armé invaderte Georgia og avbrøt et gryende demokratisk prosjekt i landet. Det som fulgte etterpå var en systematisk sovjetisering av samfunnet. Ikke bare politisk, men også kulturelt og sosialt. Institusjoner ble omformet, motstand slått ned og en dobbel virkelighet ble etablert: én offisiell og én uoffisiell. Denne erfaringen har satt dype spor i den politiske kulturen.
Da Sovjetunionen brøt sammen, åpnet det seg et nytt rom. Georgia forsøkte på nytt å bygge demokratiske strukturer, men veien ble alt annet enn rettlinjet. Roserevolusjonen i 2003 fremstår som et vendepunkt. Dette representerte et øyeblikk av håp, der korrupsjon skulle bekjempes og reformer gjennomføres i høyt tempo. Samtidig viser Færseth hvordan disse reformene ikke fullt ut klarte å endre de underliggende maktstrukturene. Institusjonene ble formelt styrket, men forble likevel svært sårbare.
Samtidig har det hele tiden ligget en vedvarende konflikt under overflaten i form av utbryterregionene Abkhasia og Sør-Ossetia, og parallellene til det som har skjedd og fremdeles skjer i Ukraina kunne knapt vært tydeligere. Disse områdene har i praksis vært utenfor georgisk kontroll i lang tid, og Russland har utnyttet situasjonen både politisk og militært. Konfliktene fungerer som en konstant påminnelse om hvor begrenset Georgias suverenitet faktisk er, og hvor effektivt slike «frosne konflikter» kan brukes som pressmiddel.
Så kom krigen i 2008. Russland invaderte Georgia, og landet mistet ytterligere kontroll over deler av sitt territorium. Dette var ikke bare en militær hendelse, men et geopolitisk signal: Georgia befinner seg i en dragkamp mellom øst og vest, der handlingsrommet er begrenset. Her trer Putins Russland tydelig frem som en aktør som ikke bare reagerer på utviklingen i sine nærområder, men aktivt former den. Det som fra georgisk og vestlig side oppleves som aggresjon og maktbruk, fremstilles fra russisk hold som nødvendige forsvarstiltak – som en måte å beskytte egne sikkerhetsinteresser og historiske innflytelsessfærer på.
Denne grunnleggende uenigheten om virkelighetsforståelsen, om hva som er angrep og hva som er forsvar, går som en rød tråd gjennom boka. Den gjelder ikke bare Georgia, men også Ukraina, Belarus og Tsjetsjenia. I Ukraina ser vi hvordan en pro-vestlig orientering utløser kraftige reaksjoner fra Russland, mens hendelsene samtidig tolkes diametralt forskjellig av partene. I Belarus har autoritære strukturer blitt konsolidert over tid, mens Tsjetsjenia representerer et ytterpunkt der kontrollen er total og motstanden brutalt slått ned. Georgia befinner seg et sted imellom, fortsatt formelt demokratisk, men under stadig press.
Gradvis skjer det en forskyvning. Makten samles, ikke nødvendigvis gjennom dramatiske brudd, men gjennom en rekke mindre grep. Valg avholdes, institusjoner består på papiret, men innholdet endres. Beslutninger tas i økende grad utenfor de formelle kanalene. Færseth beskriver dette som et slags hybriddemokrati – et system som kombinerer demokratiske former med autoritært innhold. Det ser ut som et demokrati, men fungerer ikke som et.
Det mest urovekkende er kanskje hvor gradvis dette skjer. Endringene er ofte små, nesten umerkelige. Ett valg, én lovendring, én rettssak om gangen. Rettsapparatet brukes, men på en måte som svekker dets uavhengighet. Mediene presses, men stenges ikke nødvendigvis. Alt skjer innenfor en formell ramme som gjør det vanskelig å peke på det ene avgjørende bruddet.
Parallelt pågår det en kamp om narrativet. Hva er egentlig Georgia? Et land på vei mot Europa, eller et land som langsomt trekkes tilbake mot russisk innflytelse? Hvem definerer virkeligheten: myndighetene, opposisjonen eller de internasjonale aktørene som ser på utenfra? Færseth viser hvordan denne kampen er helt avgjørende. Den handler ikke bare om politikk, men om hvordan folk forstår sin egen situasjon.
Denne kampen om fortellingene blir også tydelig i håndteringen av krigen i Ukraina. Vestlige land beskriver den som et uprovosert angrep på en suveren stat, mens Russland insisterer på at det dreier seg om selvforsvar mot vestlig ekspansjon. Samtidig preges også vestlige demokratier av indre spenninger og ulike vurderinger av hvordan krigen skal håndteres. Utviklingen i USA – med økende polarisering og skiftende politiske prioriteringer – illustrerer hvor sårbart også det vestlige fellesskapet kan være når det gjelder å stå samlet i møte med slike konflikter.
Dette er en klok og urovekkende bok. Den er informativ uten å bli tung, og den er skrevet med en klarhet som gjør komplekse sammenhenger forståelige. Færseth har en evne til å vise hvordan enkeltstående hendelser henger sammen i et større mønster, uten at det blir forenklet.
Samtidig ligger det en stort alvor i fremstillingen. For dette handler ikke bare om Georgia. Det handler om hvor skjør demokratiet kan være, også der det tilsynelatende står sterkt. Dette har vi ikke minst sett i Ungarn i de senere årene. Når flere europeiske land viser tegn til autoritær dreining, enten gjennom svekkelse av rettsstaten, kontrollen med medier eller maktkonsentrasjoner, blir dette ikke bare et nasjonalt anliggende. Det utfordrer hele den europeiske sikkerhetsordenen og kan i ytterste konsekvens få betydning for verdensfreden.
Hvor er Georgia på vei nå? Færseth gir ikke noe entydig svar, men peker på en utvikling som gir grunn til bekymring. Samtidig finnes det motkrefter, som et aktivt sivilsamfunn, særlig blant yngre generasjoner, som ikke uten videre aksepterer utviklingen. Landets fremtid fremstår derfor som et åpent spørsmål. Ikke som en avsluttet historie, men som en pågående kamp. Det er nettopp dette som gjør boka så viktig å lese.
Utgitt: 2025
Forlag: Humanist Forlag 2025
Antall sider: 310
Jeg har lånt boka på biblioteket
