Når det som ser trygt ut slår sprekker
Filmen åpner med en vennemiddag. To par som møtes for å ha det hyggelig. Men det tar ikke lang tid før noe begynner å skurre. Små forskyvninger i stemningen, blikk som varer litt for lenge, noe som ikke helt stemmer. Og så glir det over i det som kanskje er noe av det mest ubehagelige man kan være vitne til: et annet pars krangel, tett på, uten mulighet til å trekke seg unna.
«Delinquent Season» (2018), eller «Kjærlighetens sesonger«, er en irsk film, skrevet og regissert av Mark O’Rowe. Han har en solid bakgrunn fra teateret, og det merkes i hele filmens uttrykk. Mange vil også kjenne ham som regissøren bak «Normal People«, basert på Sally Rooneys roman med samme navn. Også der ligger mye i det som ikke sies, i relasjoner som forskyver seg nesten umerkelig.
Dette er et kammerspill. Tett, dialogdrevet og uten de store ytre virkemidlene. Vi blir værende i rommene sammen med karakterene, nesten som om vi selv sitter ved bordet. Det er ikke noe sted å trekke seg tilbake når det begynner å gå galt.
Utgangspunktet er følgende: Jim (Cillian Murphy) og Danielle (Eva Birthistle) inviterer Yvonne (Catherine Walker) og Chris (Andrew Scott) på middag. Det som først fremstår som en ganske vanlig kveld, slår sprekker i løpet av minutter. Chris reagerer voldsomt på noe Yvonne sier, og det som kunne vært en bagatell, utvikler seg til en konflikt som ikke lar seg roe ned.
Når Yvonne senere samme kveld står på døren med døtrene sine, etter å ha blitt utsatt for vold, er det tydelig at noe grunnleggende er i ferd med å rakne. Men filmen stopper ikke der. Den lar i stedet relasjonene forskyve seg videre, på måter som er både ubehagelige og vanskelige å forstå fullt ut.
Når Jim oppsøker Chris, får han vite at Chris er alvorlig kreftsyk og skal dø. Han har ikke fortalt det til familien, og ber Jim om å tie. Det er et tungt ansvar å legge på et annet menneske, og det blir også et vendepunkt.
For det som følger, er ikke en langsom utvikling, men et brått brudd. Når Jim og Yvonne blir alene, oppstår det noe mellom dem som raskt går fra tiltrekning til handling. Det blir starten på et forhold som ikke bare utfordrer ekteskapene deres, men som setter i gang en kjede av hendelser det ikke er mulig å reversere.
Det som gjør filmen så ubehagelig å se på, er ikke først og fremst selve utroskapen, men måten alt skjer på. Ingen store erklæringer, ingen tydelige vendepunkter. Bare en serie valg som tas litt for lett og som får konsekvenser som vokser seg langt større enn noen av dem ser ut til å være forberedt på.
Det er Jim jeg blir sittende igjen med. Ikke fordi han er uskyldig – det er han på ingen måte – men fordi han lar seg drive med. Han går inn i noe han ikke har oversikt over, og som han heller ikke klarer å håndtere når det først begynner å falle sammen. Han blir trukket inn, skjøvet bort, og forsøkt hentet inn igjen – hele tiden på andres premisser. Som om han egentlig aldri tar noen selvstendige valg selv, men bare lar seg drive med.
Filmen er nøktern i formen. Den holder igjen der andre filmer ville skrudd opp dramatikken. Det gjør den på mange måter mer nådeløs. Det finnes ingen enkel vei ut her. Bare mennesker som forsøker å håndtere situasjoner de selv har vært med på å skape.
Det ligger også noe urovekkende i hvordan grensene mellom dem gradvis viskes ut. Hvem skylder hvem hva? Hvem har rett til å handle og hvem burde latt være? Filmen gir ingen klare svar. Den lar oss bli sittende igjen med ubehaget. Og det er nettopp derfor den treffer. Fordi den viser hvor lite som skal til før noe som ser trygt og stabilt ut, begynner å rakne. Ikke med et smell, men stille. Og uopprettelig.
Slutten er rett og slett til å grine av. Den viser med all tydelighet hva utroskap kan koste og hvor umulig det er å bygge egen lykke på andres ulykke.
Cillian Murphy leverer, som så ofte, en sterk og lavmælt rolletolkning.
Originaltittel: Delinquent Season
Norsk tittel: Kjærlighetens sesonger
År: 2018
Nasjonalitet: Irland
Manus: Mark O’Rowe
Medvirkende: Cillian Murphy (Jim), Eva Birthistle (Danielle), Catherine Walker (Yvonne), Andrew Scott (Chris)
Sjanger: Drama
Spilletid: ca. 1 t 43 min
Strømmetjeneste: Viaplay
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
