Sjeler i rustning – kunsten, musikken og det indre rommet i «Soulful Warriors»
(Bildene i dette innlegget er faksimiler fra boka.)
«Soulful Warriors» er en kunstbok som ble laget i forbindelse med utstillingen «George Underwood – Soulful Warriors» ved Kunsthall Grenland i januar 2017, kuratert av Cathrine Danielsen. Samtidig er dette en typisk coffee table-bok, en sånn bok man blir sittende og bla i, og som gjerne blir liggende fremme. Dette er ikke bare en bok om en kunstner, men en forlengelse av et utstillingsrom, der bildene får stå i sentrum, og tekstene mer fungerer som følgesvenner enn som forklaringer. Og så er det jo litt spesielt at dette faktisk er den aller første boka som er viet George Underwoods kunstnerskap. Det gjør det ekstra gøy å eie dette eksemplaret.
Boka handler om den britiske kunstneren og musikeren George Underwood (1947), med tekster av Tom Hovinbøle, som også har intervjuet kunstneren. Disse samtalene gir et åpnt og nært innblikk i hva Underwood selv tenker om sin egen kunst. I tillegg inneholder boka et essay av David Bowie (1947 – 2016). Bowie analyserer ikke kunsten hans, men gir en personlig vurdering av en kunstner han kjente bedre enn de fleste.
Forholdet mellom Underwood og Bowie går helt tilbake til ungdomstiden i Bromley i Kent, der de gikk på skole sammen og utviklet en felles interesse for musikk. De spilte i band, blant annet The King Bees, og Underwood ga også ut egen musikk under navnet Calvin James. Den mye omtalte episoden der Underwood under en ungdommelig slåsskamp skadet Bowies øye slik at han senere fikk sitt karakteristiske blikk, er en del av denne historien. Men viktigere er det kunstneriske fellesskapet som fulgte dem videre. Samtidig handler dette om en musiker som valgte malerkunsten fordi han innså at han ikke var god nok innenfor musikken, mens Bowie selv valgte en musikalsk karriere.
I essayet sitt skriver Bowie med en varme som bare kan komme fra et langt vennskap. Han er opptatt av hvordan Underwood over tid har utviklet et helt eget uttrykk, og løfter særlig frem det han kaller en form for isolasjon rundt figurene. Det er noe stille over dem, nesten avsondret. Samtidig bærer de på noe sterkt, noe som gjør dem både sårbare og nesten monumentale på samme tid. Han er også inne på det tidløse i motivene, og trekker linjer til en mer mytisk billedverden, ikke helt ulik den vi kjenner fra Odd Nerdrum. Det er ikke skrevet som kunstkritikk, men som en personlig anerkjennelse. Og kanskje også som en påminnelse om at dette er en kunstner som burde vært langt mer synlig enn han er.
Underwoods egen karriere har beveget seg i et interessant spenn mellom det kommersielle og det frie. Etter å ha forlatt musikken vendte han tilbake til kunststudier ved Beckenham School of Art (senere Ravensbourne College of Art), og etablerte seg først som illustratør. Han spesialiserte seg i begynnelsen på bokomslag innen fantasy, horror og science fiction, men fant snart veien inn i musikkmiljøet gjennom sine kontakter. Resultatet var en omfattende produksjon av platecovere, blant annet for T. Rex, Procol Harum, Mott the Hoople og David Bowie selv, deriblant de ikoniske omslagene til «Hunky Dory» og «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars».
I denne perioden produserte han en imponerende mengde arbeider – bokomslag, LP- og CD-covere, reklamearbeider og portretter. Det er et arbeid som bærer preg av rene bestillingsoppdrag, der rammene var satt på forhånd. Etter hvert beveger han seg bort fra dette, og inn i et friere kunstnerskap. Det er dette uttrykket vi først og fremst møter i «Soulful Warriors».
Han arbeider først og fremst i olje, gjerne i flere lag, noe som gir bildene en egen dybde og en nesten taktil overflate. Dette kjenner jeg selv igjen fra Nerdrums kunst, der overflaten nesten kommer ut av bildet fordi malingen er så tykk på enkelte steder. Motivene kretser rundt mennesket. Ofte portretter eller figurer plassert i et rom som ikke helt lar seg definere. Ansiktene er stiliserte, men de oppleves likevel aldri som tomme. De rommer noe. En erfaring, en form for stillhet, et nærvær som på en måte ikke lar seg forklare.
Et gjennomgående trekk ved Underwoods bilder er hvordan figurene ofte er omsluttet av former som kan minne om rustninger, hjelmer eller noe mer organisk. De virker beskyttet, nesten lukket inne i disse, og samtidig åpner de seg på en merkelig måte. Det ligger en dobbelthet her som er vanskelig å sette helt ord på. Fargene er gjerne dempet, i varme jordtoner, og det hviler en ro over bildene.
I intervjuene med Tom Hovinbøle fremstår Underwood som en kunstner som ikke er opptatt av å gi klare svar. Han snakker heller om prosessen, om hvordan bildene får utvikle seg underveis og om å være åpen for det som oppstår. Det er en tydelig motvilje mot å forklare for mye. Samtidig merker vi lesere hva han kretser rundt: identitet, styrke og sårbarhet. Tittelen «Soulful Warriors» treffer egentlig ganske presist. Den rommer denne spenningen mellom det indre og det ytre, det sårbare og det som forsøker å beskytte. Sjelfulle krigere – både det følsomme og det krigerske.
Ser man arbeidene hans over tid, er det også mulig å ane en utvikling. De tidlige bildene er mer fortellende, tettere på situasjoner og karakterer. Etter hvert blir motivene i bildene mindre knyttet til det konkrete, og mer til form og stemning. Ansiktene blir mindre individuelle og mer allmenne, som om han beveger seg bort fra det personlige og over mot noe mer grunnleggende ved det å være menneske.
Som bok oppleves «Soulful Warriors» som helhetlig og gjennomført. Den gir god plass til bildene, og tekstene supplerer helheten fint. Samtidig forsøker den ikke å plassere Underwood tydelig i en kunsthistorisk sammenheng, og den går heller ikke særlig dypt inn i kunstneriske analyser. For noen vil det nok kunne oppleves som en mangel, som noe man savner.
For meg blir dette likevel en del av bokas styrke. Den insisterer ikke på én bestemt måte å lese bildene på, men lar dem få stå åpne. «Soulful Warriors» forsøker ikke å forklare kunsten. Den lar oss heller bli værende i den. Og det er kanskje nettopp der – i det som ikke helt lar seg sette ord på – at George Underwoods bilder får sin egen kraft. For meg er ikke dette en kunstner jeg umiddelbart tar til meg, for til det er uttrykket for spesielt. Men det er likevel noe ved det som fascinerer. Og det gir også en ekstra dimensjon at David Bowie er til stede i boka. Han døde for øvrig året før den ble utgitt, men sporene etter ham er tydelige – både i kunstnerskapet og i måten boka er blitt til på.
Utgitt: 2017
Forlag: Pontano Forlag
Sidene i boka er ikke sidenummerert.
Boka er utsolgt fra forlaget.
Jeg har fått mitt eksemplar av boka fra forfatteren.
