Når barn ikke kan – ikke når de ikke vil
Ross W. Greene (f. 1957) er en amerikansk psykolog med bakgrunn fra barne- og ungdomspsykiatrien. Han har i en årrekke arbeidet med barn med atferdsvansker, og er særlig kjent for sin modell Collaborative & Proactive Solutions (CPS), som danner grunnlaget for boka «Eksplosive barn«. Greene har også skrevet flere bøker innen samme felt, blant annet «Lost at School» og «Lost & Found«, og han har vært en tydelig stemme i oppgjøret med tradisjonelle oppdragelsesstrategier basert på belønning og straff.
Det er lett å forstå hvorfor denne boka har fått så stor gjennomslagskraft. De fleste av oss har hatt ett eller flere barn i vår nærhet som strever – enten i familien, i omgangskretsen eller i profesjonelle sammenhenger. Jeg er intet unntak. Nettopp derfor vekker denne boka interesse: fordi den lover en annen måte å forstå disse barna på. Ikke som vanskelige, men som barn som strever med noe vi kanskje ikke har sett godt nok.
Greene tar utgangspunkt i en grunntanke som virker enkel, men som får store konsekvenser når man tar den på alvor: Barn gjør det bra hvis de kan. Når de ikke gjør det, er det fordi de mangler ferdigheter, ikke fordi de mangler vilje . Dette er et gjennomgående perspektiv i hele boka, og det danner også grunnlaget for hans kritikk av tradisjonell barneoppdragelse. Strategier basert på belønning og straff forutsetter nemlig at barnet kunne ha valgt annerledes. Men hva hvis det ikke er slik? Hva hvis barnet faktisk ikke får det til?
Her bruker Greene blant annet en enkel, men effektiv metafor: brilleeksempelet. Vi ville aldri klandret et barn for å se dårlig. Vi ville heller ikke ment at barnet burde «ta seg sammen» og anstrenge seg mer for å lese tavla. Vi ville forsøkt å forstå problemet og finne en løsning. Greene mener vi må tenke på samme måte når det gjelder barn som strever med fleksibilitet, frustrasjonstoleranse og følelsesregulering. De trenger ikke strengere reaksjoner. De trenger hjelp til å mestre det de faktisk ikke får til.
Boka gir deretter et grundig resymé av hva disse vanskene kan bestå i. Greene beskriver særlig svikt i det han kaller eksekutive funksjoner – evnen til å regulere følelser, skifte spor, løse problemer og håndtere krav. Mange av barna kan i rolige situasjoner fremstå både reflekterte og ressurssterke, men mister fotfestet når belastningen øker. Det er da de eksplosive reaksjonene oppstår. Gjennom en rekke konkrete eksempler – Jennifer ved frokostbordet, Casey, Helen, Anthony, Danny og Eric – viser han hvordan disse vanskene utspiller seg i praksis, og hvor lett de misforstås av omgivelsene .
Gjennom disse historiene blir det også tydelig hvor konkrete og situasjonsavhengige vanskene er. Ett av barna strever for eksempel særlig i overganger fra lek til middag og fra skjerm til lekser. Dette er situasjoner der kravene plutselig endrer seg og fleksibiliteten settes på prøve. Et annet barn reagerer eksplosivt når planer endres i siste liten, ikke fordi barnet vil protestere, men fordi det ikke klarer å omstille seg raskt nok. I slike øyeblikk ser vi nettopp det Greene er opptatt av: at det ikke er motvilje vi står overfor, men manglende ferdigheter i møte med bestemte krav.
Et sentralt poeng er at utbruddene sjelden er isolerte hendelser. De er ofte resultatet av akkumulert frustrasjon over tid. Når belastningen blir for stor, «tipper det over». Dermed gir det heller ikke mening å møte utbruddet isolert. Man må forstå hva som ligger bak.
Det er først når Greene introduserer sin modell med de tre «kurvene» – A, B og C – at boka virkelig blir operativ.
Kurve A er den tradisjonelle tilnærmingen: den voksne står fast på kravet. Dette kan være nødvendig i enkelte situasjoner, særlig der det handler om sikkerhet. Men brukt for ofte fører det lett til maktkamp og eskalering.
Kurve C innebærer at man velger å slippe et krav, i hvert fall midlertidig. Dette kan virke kontraintuitivt, men Greene viser hvordan det kan være et strategisk valg: Ved å redusere antall konflikter, frigjør man kapasitet til å jobbe med det som faktisk er viktig.
Det er likevel Kurve B som er kjernen i hele tilnærmingen. Her forsøker man å løse problemet i samarbeid med barnet. Prosessen består av tre trinn: først å forstå barnets perspektiv, deretter å tydeliggjøre den voksnes bekymring, og til slutt å finne en løsning som begge kan leve med. Dette er ingen quick fix. Det er tidkrevende, krevende og i mange tilfeller uvant. Men det er også her Greene mener den reelle læringen skjer.
Et gjennomgående poeng er betydningen av timing og tilnærming. Disse samtalene må tas når barnet er mottakelig, ikke midt i et raseriutbrudd. Den voksne må være genuint nysgjerrig, ikke bare «late som». Og man må være villig til å leve med løsninger som ikke er perfekte, men som faktisk fungerer.
Det er mye å like ved denne boka. Først og fremst det tydelige verdimessige skiftet den representerer. Greene ber oss slutte å tolke barns atferd som moralsk svikt, og i stedet forstå den som uttrykk for vansker. Det er et perspektiv som både avvæpner og forplikter. Det flytter ansvaret fra å «få barnet til å skjerpe seg» til å spørre hva barnet strever med og hva vi kan gjøre annerledes.
Samtidig er dette også bokas mest krevende side. For det Greene foreslår er i praksis et ganske radikalt skifte i voksnes rolle. Det er langt enklere å sette grenser enn å gå inn i en reell samarbeidsprosess. Det er langt enklere å reagere enn å forebygge. Og det er langt enklere å tolke atferd enn å forsøke å forstå den.
Et annet viktig poeng hos Greene er at diagnoser i seg selv ikke er det avgjørende. Han avviser ikke diagnoser som sådan, men understreker at de i liten grad forteller oss hva barnet faktisk strever med i hverdagen. To barn med samme diagnose kan ha helt ulike utfordringer og dermed behov for ulike tilnærminger. Det avgjørende er derfor ikke hva barnet «har», men hva barnet ikke får til. Først når vi klarer å identifisere de konkrete ferdighetene som mangler, og de situasjonene der det låser seg, blir det mulig å gjøre noe som faktisk hjelper. På den måten flytter Greene oppmerksomheten bort fra merkelapper og over på forståelse.
Noen vil også kunne oppleve at Greene i sin kritikk av konsekvensbaserte tilnærminger trekker strikken langt. Selv om han nyanserer dette, kan det i perioder fremstå som om belønning og konsekvenser nærmest er uten verdi. I praksis vil nok mange oppleve behov for en mer sammensatt tilnærming.
Likevel er det vanskelig å komme utenom at boka treffer noe vesentlig. Den gir et språk for å forstå barn som ellers lett blir stående som «umulige». Den gir konkrete verktøy, men kanskje viktigst: den gir et annet blikk.
Og kanskje er det nettopp det som gjør at denne boka blir værende hos meg etter endt lesning. Ikke først og fremst metodene, men perspektivet. Den lille forskyvningen i hvordan vi ser barnet. Fra «hvorfor gjør du ikke som jeg sier?» til «hva er det som gjør dette vanskelig for deg?». Det er en forskjell som kan bety alt.
Jeg anbefaler denne boka varmt! Dessverre er den ikke lenger tilgjengelig på norsk – heller ikke på biblioteket (i alle fall ikke på mitt lokale bibliotek). Derimot er den tilgjengelig på engelsk – i en sjette utgave med tittelen «The Explosive Child«. I og med at boka er så sentral i forståelsen av barn som sliter, går jeg ut fra at den vil komme ut i norsk utgave igjen. (Mitt eksemplar har jeg kjøpt for flere år siden, og boka har dessverre blitt stående ulest i en årrekke – frem til nå,)
Utgitt første gang: 1998
Sjette utgave utgitt: 2021
Originaltittel: The Explosive Child
Utgitt på norsk: 2005
Forlag: Pedagogisk Forum
Oversetter: Arne Solli
Antall sider: 284
