Når virkeligheten blir satire, og satiren går litt for langt
«Ingen kommentar» er en film som nesten ikke trenger noen introduksjon. Den treffer en nerve i samtiden vår, og den gjør det så presist at det tidvis er vanskelig å vite om man ler av fiksjonen eller av virkeligheten den speiler.
Regissør Petter Næss har gjennom en årrekke vist en særegen evne til å kombinere det nære og det absurde. I denne filmen rendyrker han det satiriske uttrykket, men uten helt å gi slipp på det menneskelige. Resultatet er en film som både underholder og stikker. (Lenken peker til Wikipedias artikkel om regissøren.)
Skuespillerne er rett og slett glitrende. Anders Baasmo er en skuespiller jeg virkelig setter høyt. Det er knapt én rolle han går inn i uten å levere noe ekstraordinært, og rollen som Sondre i denne filmen er intet unntak. Baasmo har en egen evne til å gi figurene sine både tyngde og sårbarhet, selv når de befinner seg midt i det komiske.
Men det er likevel Laila Goody som gjør det sterkeste inntrykket. Som Alma Solvik – en tydelig parodi på Erna Solberg – leverer hun en prestasjon som både er presis, modig og til tider ubehagelig treffende. Hun balanserer det karikerte med det troverdige på en måte som gjør at figuren aldri blir ren parodi, men et menneske vi faktisk tror på. Det er en vanskelig øvelse og hun mestrer den imponerende godt.
Og så har vi Pia Tjelta som kommunikasjonsrådgiver Karianne Moen. Hun er den som skjærer gjennom der de andre famler etter formuleringer. Når språket låser seg og panikken brer seg, er det hun som finner ordene eller snarere bestemmer hvilke ord som skal brukes. Samtidig ligger det et ubehag her. Figuren bærer på en fortid som ikke helt tåler dagens lys, og statsministeren ønsker derfor ikke å vedstå seg offentlig at hun faktisk benytter nettopp henne som rådgiver. Det gir karakteren en ekstra dimensjon, og sier også noe om hvordan makt fungerer i det skjulte. Så vidt jeg kan se, har ikke dette noe direkte motstykke i den virkelige saken. Her tar filmen seg friheter, og kanskje er det nettopp i slike forskyvninger at satiren får sitt sterkeste uttrykk.
Handlingen kretser rundt ekteparet statsminister Alma og hennes mann Sondre. Det er umulig å ikke se parallellene til Erna Solberg og hennes ektemann Sindre Finnes, og filmen legger da heller ikke skjul på hva den vil. Dette er politisk satire, og den er laget med en brodd som treffer. Bruduljene rundt Sondres aksjehandel danner bakteppet, og vi tas med inn i et univers av krisehåndtering, kommunikasjonsstrategier og politikere som famler mer enn de fremstår som handlingskraftige.
Det er tidvis svært morsomt. Jeg må innrømme at jeg lo så jeg nesten grein flere ganger. Dialogene sitter, timingen er presis og mange av situasjonene er så gjenkjennelige at de blir komiske i seg selv.
Men så er det noe med nærheten til virkeligheten. Når satiren legger seg så tett opp til faktiske hendelser og personer, oppstår det en uro. For dette er ikke bare humor. Det er også et slags karakterportrett, eller kanskje snarere et karakterangrep. Det er liten tvil om at filmen ønsker å drite ut de involverte.
Bruken av kommunikasjonsrådgivere, fremstillingen av klønete politikere og dynamikken mellom ektefellene tegnes med bred penn. Samtidig sitter jeg igjen og tenker: Hvordan hadde egentlig den virkelige Sindre det i denne saken? En person som i stor grad satt på sidelinjen mens stormen raste.
Det jeg reagerte mest negativt på er sekvensen som til forveksling ligner den «berømte SMS-en» som i sin tid ble sendt fra en hyttetur til Signe Navarsete. Det var en melding ingen, heller ikke eieren av telefonen, ville vedkjenne seg. I filmen legges en tilsvarende hendelse til en hyttetur arrangert av Sondre, midt under den mest intense mediestormen, og i rammen av et fyllekalas av de sjeldne. Grepet oppleves konstruert. Det har i realiteten ingenting med denne historien å gjøre, og fremstår som et billig poeng. For meg ble det rett og slett usmakelig. Et steg for langt, selv innenfor satirens rammer. At kommunikasjonsrådgiveren i filmen håndterer situasjonen langt mer elegant enn det Navarsete gjorde i sin tid, gjør det ikke mindre problematisk.
Rammen for fortellingen er tydelig: Sondre er synderen. Samtidig ser vi hvordan ektefellen velger å ta ham inn i varmen igjen, og det på et tidspunkt hvor mange kanskje ville forventet det motsatte. Når valgseieren likevel er et faktum, blir det også enklere å tilgi. Filmen antyder dette uten å si det direkte, og nettopp i dette ligger noe av dens styrke.
Filmen ble møtt med betydelig oppmerksomhet i Norge etter premieren under Arendalsuka 22. august 2025, både fra publikum og i offentligheten. Reaksjonene har vært delte. Noen har hyllet den for å være modig og treffsikker, mens andre har stilt spørsmål ved om den går for langt i sin fremstilling av virkelige personer og hendelser. Og det er kanskje nettopp der filmens kjerne ligger, i dette ubehaget. Den sterkeste kritikken mot filmen er at den ble lansert i ukene før stortingsvalget, og det ble derfor spekulert i om den var laget for å påvirke valget. Høyre gjorde sitt mest katastrofale valg noen gang nettopp i 2025 … De tapte så det sang.
For min del er konklusjonen klar: Dette er en viktig film. Jeg rakk dessverre ikke å se den på kino, men nå som den kan strømmes på TV 2 Play, er det ingen grunn til å la være. Se den. Filmen er absolutt severdig. Men ha i mente at dette er en parodi og at ikke alle detaljer er hentet fra virkeligheten.
- Innspilt: 2025
- Nasjonalitet: Norge
- Sjanger: Politisk satire / komedie
- Medvirkende: Laila Goody, Anders Baasmo, Pia Tjelta m.fl.
- Spilletid: 89 min.
- Strømming: TV 2 Play
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
