Programmet denne ettermiddagen og kvelden var både stramt og rikt. Anledningen var utdelingen av Fosseprisen til årets oversetter – en pris som er opprettet i kjølvannet av at Jon Fosse ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2023, og som skal bidra til å løfte frem oversetternes helt avgjørende rolle i å bringe norsk litteratur ut i verden. Dette er bare andre gang prisen deles ut, og det gir en tydelig følelse av at en viktig tradisjon er i ferd med å etablere seg.
For det er lett å glemme hvor mye som ligger i arbeidet med å oversette litteratur. At litteraturen ikke bare skrives, men også må finne nye språk, nye rytmer, nye lesere – også utenfor det landet hvor den opprinnelig er skrevet. En oversettelse er ikke «bare» en oversettelse. Svært ofte handler det om gjendiktning.
Vi var seks ildsjeler fra Telemark som hadde fått muligheten til å være med på arrangementet. En tidligere biblioteksjef fra Porsgrunn, en lærer fra Stathelle, en bokhandler fra Bø, en bibliotekar fra Fen, en litteraturentusiast fra Tinn og en bokblogger fra Porsgrunn. Ulike bakgrunner, men med ett tydelig fellestrekk: kjærligheten til litteraturen og formidling av denne. Det tok ikke lang tid før vi fant tonen. Praten fløt lett, og det var noe uanstrengt ved det hele, helt klart fordi vi allerede hadde et felles språk å lene oss på.
Så var det Slottet. Rammen gir i seg selv en egen tyngde til det hele. Samtidig opplevdes det ikke stivt. Det var en ro der, og en varme. Dessverre var det ikke anledning til å ta bilder inne på Slottet, så dette er en opplevelse som først og fremst får leve videre i minnet.
Kronprinsesse Mette-Marit åpnet kvelden. Hun har gjennom mange år vist et sterkt og ekte engasjement for litteratur, og det merkes når hun snakker. Det er ikke bare høytidelig, men også personlig. Hun snakker ikke om litteratur som noe fjernt eller opphøyd, men som noe nært, som noe som faktisk angår oss.
Hun har i mange år arbeidet aktivt for å spre leselyst og løfte frem litteraturens betydning, og bruker også sin rolle til å åpne dører for norske forfattere. Denne ettermiddagen var hun vertskap for hele arrangementet – der Marilynne Robinson holdt Fosseforedraget, og Paula Stevens mottok årets Fossepris. Også kronprins Haakon var til stede.
I en artikkel hos NRK blir hun sitert på at litteraturen «kan gi oss språk for det vi ikke visste at vi trengte å si». Det er en formulering som treffer noe vesentlig og som også sier mye om hvorfor slike arrangementer betyr noe. (Kilde: NRK)
I velkomsttalen var hun også innom noe som kanskje ikke sies så ofte i slike sammenhenger: nåde. Hun trakk frem både Jon Fosse og Marilynne Robinson som kristne forfattere, og pekte på hvordan troen hos dem ikke er overflatisk, men har en dyp, eksistensiell betydning. Nåden går igjen hos dem begge.
Da hun siterte fra Fosses tekst «Finst det ei meining over desse tinga», var hun synlig berørt:
«For det er ei meining over desse tinga.
For det er ei meining over liva våre.
For alt er nåde.»
Her kan du lese kronprinsessens åpningstale i sin helhet.
Deretter fulgte innlegg fra kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery og nasjonalbibliotekar Åse Wetås.
Særlig Åse Wetås sitt innlegg gjorde inntrykk på meg. Hun snakket om språket som noe mer enn et verktøy, som et rom vi lever i, og som former hvordan vi forstår oss selv og hverandre. Og nettopp derfor blir oversettelse så viktig. Ikke bare som en teknisk øvelse, men som en form for fortolkning. En bevegelse mellom språk som også er en bevegelse mellom erfaringer. Hun løftet frem hvordan oversetteren må balansere mellom trofasthet og frihet, og hvordan det nettopp er i dette spennet at noe nytt kan oppstå.
Marilynne Robinson (f. 1943) er en amerikansk forfatter og essayist, særlig kjent for den prisbelønte Gilead-kvartetten. Hun har doktorgrad i engelsk litteratur og har i en årrekke undervist i kreativ skriving ved Iowa Writers’ Workshop.
Hun er oversatt til en lang rekke språk – over tretti – og regnes som en av de fremste litterære tenkerne i vår tid. Både i romanene og essayene hennes kretser det rundt de store spørsmålene: tro, nåde, fellesskap og menneskeverd. Det er tekster som ikke haster av gårde, men som insisterer på å bli lest langsomt.
Hun har mottatt en rekke av de mest prestisjefylte litterære prisene, blant annet Pulitzer-prisen, og nevnes jevnlig i diskusjoner om nobelprisen i litteratur. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)
Det var hun som denne kvelden holdt Fosseforedraget – «Om tru og tankefridom«.
Det er noe med dette foredraget som både fascinerer og utfordrer meg litt. Heldigvis fikk vi som var til stede foredraget i bokform – på nynorsk – slik at det var mulig å gå tilbake og lese dette på nytt. For det er liten tvil om at mange av Robinsons tanker var noe vanskelig å få helt grep på der og da.
Robinson gjør egentlig to ting samtidig: Hun går langt tilbake i idéhistorien, og så bruker hun det til å si noe ganske tydelig om vår egen tid.
Robinson tar et oppgjør med den litt enkle forestillingen om at religion og tenkning er motsetninger. Tvert imot viser hun hvordan mange av de viktigste stemmene i den vestlige tradisjonen nettopp holdt dette sammen. Emerson, Melville, Dickinson og ikke minst Poe. Ja, Edgar Allen Poe – han de fleste av oss kanskje først og fremst forbinder med krim og skrekk. Hos disse forfatterne finnes det en åpenhet mot det som ikke er ferdig forklart, det som ikke lar seg presse inn i klare kategorier. Og så er det dette hun mener vi har mistet noe av.
For det hun egentlig kritiserer er ikke mangel på kunnskap, men at vi har fått en ganske snever forståelse av hva kunnskap er. Mennesket blir lett redusert til biologi, psykologi eller samfunnsprodukt. Og i det ligger det også et tap av språk. Språket for det indre livet, for erfaringer som ikke lar seg måle.
Det er her Poe kommer inn på en interessant måte. Robinson leser ham ikke først og fremst som mørk og gåtefull, men som en som åpner opp. Når han skriver at alt vi ser eller tror vi ser, kan være en drøm i en drøm, så er det ikke bare pessimisme. Det er også en påminnelse om at virkeligheten ikke nødvendigvis er så entydig som vi liker å tenke.
Det samme gjelder når hun snakker om teologi. Hun forsøker å hente frem en mer nyansert tradisjon enn den vi ofte sitter igjen med, særlig når det gjelder kalvinismen. Ikke bare det strenge og moraliserende, men også forestillingen om menneskets verdi og evne til å tenke og skape.
Samtidig merker jeg at dette ikke er et foredrag som gir enkle svar. Det er mye som ligger litt i høyden her. Men kanskje er det nettopp poenget.
Det jeg sitter igjen med, er likevel ganske konkret:
En uro over at vi kanskje har gjort mennesket litt for lite. At vi har blitt veldig opptatt av det som kan forklares, måles og systematiseres, og samtidig har mistet noe av blikket for det som ikke lar seg gripe så lett.
Og så er det litteraturen hun vender seg til.
For det er kanskje der dette fortsatt finnes. Et rom der det er mulig å tenke litt friere, der ting ikke nødvendigvis trenger å lande helt. Jeg kjenner i hvert fall igjen den følelsen. At noen tekster åpner noe, heller enn å konkludere.
Så ja, dette er et foredrag som krever litt. Men det gir også noe tilbake. Ikke ferdige svar, men et litt større rom å tenke i.
Så til kveldens prisvinner, Paula Stevens (f. 1955).
Hun er en av de virkelig sentrale formidlerne av norsk litteratur til et nederlandsk publikum. Siden begynnelsen av 1980-tallet har hun oversatt nærmere 90 bøker, og gjennom dette arbeidet har hun vært med på å åpne norsk litteratur for nye lesere, nye sammenhenger og nye tolkninger. Hun har arbeidet med forfatterskap som Karl Ove Knausgård, Lars Mytting, Roy Jacobsen, Johan Harstad og Åsne Seierstad, bare for å nevne noen. Over fire tiår har hun vært en kontinuerlig tilstedeværende kraft i arbeidet med å bringe norsk litteratur ut i verden.
Hun har også hatt en viktig rolle i å rekruttere og veilede nye oversettere. Et arbeid som kanskje ikke synes like godt, men som er avgjørende for at denne formidlingen skal kunne fortsette.
Det var noe veldig fint ved å se hvordan hennes arbeid ble løftet frem denne kvelden. Oversetterens rolle er ofte usynlig. Man leser teksten, ikke oversettelsen. Men her ble det tydelig hva dette arbeidet faktisk innebærer.
For det handler ikke bare om å gjengi ord. Det handler om å gjenskape en stemme. En tone. Et tempo. Hun må ta stilling til alt det som ligger mellom linjene, det som ikke alltid lar seg oversette direkte.
Det er et arbeid som krever både presisjon og mot. Presisjon, fordi teksten må være tro mot originalen. Mot, fordi man samtidig må ta valg. Ingen oversettelse er nøytral. Den bærer alltid preg av oversetterens forståelse.
Det slo meg hvor lett det er å undervurdere dette. Hvor lett det er å tenke at en god tekst «bare» kan oversettes. Men det er jo nettopp det den ikke kan. Den må skrives på nytt.
Og kanskje er det nettopp derfor det var så riktig at dette arbeidet fikk stå i sentrum denne kvelden.
Det musikalske var også en viktig del av helheten. Under selve prisutdelingen var det Kenneth Lien og Niilas som sto for innslagene, og skapte en egen ro i rommet.
Og så, helt til slutt, da vi var på vei ut av slottet, sto Barratt Dues kammerkor med dirigent Lars Notto Birkeland. De fremførte Fosses «Nattsalme», Vinjes «Våren» og salmeutdraget «How excellent is Thy name». Det var noe veldig samlende i dette, der vi alle sto rundt trappenedgangen, mens kammerkoret sto på en trappeavsats og sang. En stemningsfull og vakker avslutning!
Kvelden fikk sin siste avrunding på Nasjonalbiblioteket. Der ventet mat og drikke og musikk. Flere kjente forfattere var til stede, noe som ga en egen stemning.
Samtalene fortsatte. Litt mer uformelt. Litt mer latter. Men fortsatt med litteraturen som bakteppe. Det fine med å møte andre litteraturelskere er at man blir inspirert til å lese både den ene og den andre forfatteren, selv om man har noen litt negative erfaringer fra før av. Det åpner for flere fine litteraturopplevelser. Som for eksempel at jeg leste «Gilead» av Marilynne Robinson i 2009 og opplevde at boka ikke helt falt i smak. Siden har jeg aldri lest noe mer av henne. Etter denne kvelden er jeg sikker på at jeg skal gi hennes forfatterskap en ny sjanse. Sånne ting … Jeg elsker det!
En dag og en kveld som rommet mye. Og som vil bli stående som et av mange høydepunkt i livet.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
